17.mai-tale på Øratorget


Tre helt foran i toget i Sunndal, Jacob Vorren, Ståle Refstie og undertegnede.

 

Gratulerer med dagen, alle sammen!

Det er en fin dag for feiring. Og det er alltid stas med bursdager. Det betyr is og brus, kanskje et kaffeselskap, litt kake og et aldri så lite glass med sprudlevann. Jeg tror at vi nordmenn er ganske gode på feiringer. Enten det er i privat eller nasjonal regi. Vi kan dette med pomp og prakt, samtidig som vi er jordnære av natur. Glitter og stas med begge beina på jorda. Denne kombinasjonen er en bra oppskrift for en fin fest.

VÆR LITT RAUS: 17. mai er alle sin dag. Den er åpen for alle som vil delta. Jo mere fargerik vi kan få feiringen, jo bedre. Så er den barna sin dag. Å se gleden og spenningen som lyser ut av et barnetog er alltid en opplevelse. To fireåringer i sin beste stas som går hånd i hånd. Uten fordommer og hemninger. Bare inkluderende, åpne og glade. Og veldig spente på dagen de har gledet seg til lenge. Vi kan godt koste på oss å være litt mer barnslige vi voksne, også. Være mer direkte. Skryte av den nye frakken til naboen eller av finkjolen til en kollega. Gi et klapp på skuldra eller gi tommelen opp. Gratulere hverandre med dagen. Alle har godt av litt oppmerksomhet og skryt. Et godt ord eller et smil. Husk på det resten av dagen. Så kan jeg garantere at dagen blir enda bedre for alle.

Så kan vi også ta oss tid til en prat med naboen. Eller noen andre. For vi har jo tid i dag. Det er ikke noe annet vi skal gjøre enn å feire 17. mai. Ikke noe annet som er viktig som vi må rekke. Vi skal bare kose oss.

INKLUDERING: Dessverre blir den gode praten ansikt til ansikt et stadig sjeldnere fenomen. Vi har for få møteplasser, og vi tror vi har for dårlig tid. Det kimer i telefonen, og vi haster videre hver til vårt. Lukker døra bak oss og stenger verden ute. Nabohuset kan godt skifte eier uten at vi merker det. Der har jeg en liten historie fra hjemplassen min, som kan beskrive hvordan det IKKE skal være mellom naboer. Ola het han, og var gammelonkelen min. Han bodde noen hundre meter fra gården vår. En 17. mai stoppet jeg på ved trappa hans. Der satt han, som vanlig, med kikkerten sin. «Godt nyttår, sa han. Jeg smilte av humoren hans, men forsto også alvoret. Jeg hans nære slektning, hadde ikke sett til ham på fem måneder. Jeg skjemmes av dette den dag i dag. Det er ikke slik det skal være mellom naboer. At vi ønsker hverandre godt nyttår i mai.

Vi snakker mye om inkludering i dagens samfunn. Behovet er stort. Men da må vi huske på at det er like viktig å inkludere en gammel og kanskje også enslig nabo, som det er å ta godt vare på våre nye landsmenn. Ensomheten kan være tung å bære for alle. Derfor fortjener alle like mye oppmerksomhet og omsorg. Nye landsmenn som gamle landsmenn. Folk er folk. Verdien av å bli inkludert i fellesskapet kan aldri undervurderes.

Alle trenger en flokk.


Ane og Emil. 17. mai er barnas dag.
 

BURSDAGSBARNET: Man kan ikke feire bursdag uten å nevne bursdagsbarnet. Norge. Det er 202-årsdag for det moderne demokratiet vårt. 202 år siden Eidsvoll-mennene staket ut kursen for et av verdens beste land å boi i. Du verden hvor heldige vi er. Som kan bestemme selv. Peke ut retninger vi mener er best for samfunnet vi lever i. Ytre oss fritt og boltre oss i hverdagen uten å være redd for reprimander. For oss er dette selvsagt. Men ingenting bør tas for gitt. Det kan fort gå galt om vi slutter å bry oss og engasjere oss. For det er nettopp det demokratiet er tuftet på; at vi bryr oss. Og ikke sovner hen i bekvemmelighet. For all del: Det er lov å ha det godt. Men det er aldri lov å være likesæl. Da utsetter vi oss selv for fare.

Herrene på Eidsvoll tenkte store tanker. Om fordeling av makt og goder. Om solidaritet og menneskerettigheter. Ytringsfrihet og eiendomsrett. Som grunnloven vår er bygd på.

Og som det flotte lokalsamfunnet vårt er bygd på.

SURNADAL OG SUNNDAL: Jeg er innflytter i Sunndal. Kommer fra ei nabobygd med en annen struktur og til dels andre tradisjoner. Sunndal er industri, Surnadal bondebygd. Slik tenker vi at det er. Men er vi egentlig så ulike? Jeg tror ikke det.

Jeg er oppvokst under en foss med en melkeramp som nærmeste nabo. Dette var møteplassen i grenda. Snuskaller og kvinnfolk med side forkle var dem vi tumlet sammen med i kvardagen. Det var arbeidsfolk som hadde finskjorta hengende i skapet 360 dager i året. Akkurat som her i Sunndal. Samfunnet er tuftet på hardt arbeid og fellesskap. Fellesskap i arbeid, familie og i utvikling av samfunnet og fellesgoder. Så vi er nok ikke så ulike, likevel.

Derfor har jeg funnet meg godt til rette her. I et landskap jeg opplever som enkelt å finne fram i. Et samfunn jeg opplever som inkluderende og raust. Og der naturen er helt overveldende. Sunndal Vill og vakker. Vill og vennlig. Begge deler passer like godt.

KOMMUNEREFORM: Det har vært et år med kommunereform. Nylig sa 75 prosent av sunndalingene som stemte ja til å stå alene som egen kommune. Vi er fornøyd med det vi har. Vi er stolte og har en sterkt identitet. Vi mener at det vi eier og har er nok til å utvikle ei god og trygg framtid. Og dette er ikke noe nytt:

Allerede i 1934 skrev Hans Hyldbakk dette om Sunndal og sunndalinger:

Sunndølene er eit heimkjært folkeferd. Dei elskar bygda og heimen sin og tek vare på gamal tradisjon betre enn andre nordmøringar. Dei skiftar ikkje hug så lettkjøpt som øyværing og bymann og er likevel ikkje så sta som den reinhekla dølen.

Står det i boka Ei haustferd på Nordmøre fra 1934. Orda er like aktuelle i dag.

Men det hender at vi blir beskyldt for å være for sjølopptatte og navlebeskuende. Vi hørte det etter folkeavstemningen, også. Typisk at Sunndal vil stå alene.

Da vil jeg si at få lokalsamfunn er så fargerike som det vi har i Sunndal. Vi har lange tradisjoner for å ta imot folk, enten det gjelder arbeid eller behov for hjelp og trygghet. Vi har også en tydelig stemme utad i innvandringspolitikken. Der har vår ordfører gått i front og satt Sunndal på kartet på en positiv måte. Tydelig og bestemt. Det siste året har vært spesielt. Behovet for å ta imot folk på flukt har vært større enn noen gang. Da er det bra at vi har en av Norges beste innvandrertjenester. Vi er i stand til å hjelpe. Og vi har viljen og kunnskapen. Der synes jeg vi gjør en god innsats. Mye bedre enn mange andre. Derfor tror jeg de som kritiserer oss, rett og slett kjenner oss for dårlig. Selv om vi noen ganger helt sikkert kan være oss selv nok. Akkurat slik mange andre kan.


Henrik og Maja Kristine i sin fineste stas!
 

KORPS: Tilbake til bursdagen. Hva hadde denne feiringen vært uten korps. Uten trommemarsjene og Gammel Jegermarsj. Jeg spilte i korps da jeg gikk på skolen. I blå uniformer gikk vi mil etter mil. Vi marsjerte i regn på sølete grusveier oppover Bæverdalen. Før vi nådde grendahuset, der fikk vi ei brusflaske i hånda som takk for innsatsen – for så å bli skysset inn i bussen og kjørt til et nytt tog som sto og trippet et eller annet sted i kommunen. Mo, Stangvik, Bøfjorden – skolekorpset sviktet ingen. Travel dag. Men artig var det. På en måte følte jeg at vi i korpset var privilegerte. Vi reiste rundt og mottok applaus og frynsegoder – mens andre labbet rundt i sentrum med kroneisene sine. Og hadde trusselen om familieselskap hengende over seg. Det hadde ikke vi. Vi hadde ikke tid.

Helt til slutt fikk vi middag på hotellet. For en luksus. Vi var nesten proffer. Føltes det som.

Derfor var det artig nå ? like før 17. mai ? å kunne lese at korps igjen er kult. Flere og flere spiller i korps. Korpsforbundet har fått 1000 nye medlemmer siste året. Det klinger godt. Og de har også et eget integreringsprosjekt gående. Nye landsmenn spiller i korps. Trommemarsjene staker ut kursen også der. Ikke bare i toget. Da blir dette enda bedre.

FRAMOVER; Gode fellesskap og utvikling er avhengig av engasjement. Alle må ta ansvar.  Vi trenger ideer, pågangsmot, gjerne litt galskap og miljøer der vi inspirerer hverandre. I jobben min har jeg de beste dagene når folk kommer med store og små planer for hva de ønsker å utrette. Får vi til et samarbeid, er ingenting bedre enn det.  Kulturtjenesten vil at kulturlivet skal blomstre, at vi skal fortsette med å være beste kulturkommunen i Møre og Romsdal. Kulturen har kraft. Noen sier den er limet i samfunnet? Jeg tror de er inne på noe vesentlig.

Jeg er heldig som har en jobb og kolleger jeg trives med.

Og en familie som inspirerer og finner på nye prosjekter. Og der noen aldri gir seg. Min svigerfar er snart 93. Karl Tafjord. Han jobber stadig med nye oppfinnelser. Driva-duppen har enda ikke sett sitt beste. Du kan fortsatt finne ham på arbeidsrommet, lent over nye oppfinnelser. Du verden for en kar. Mor mi jobber i kommunen i en alder av 80 år. Hun hjelper til overalt. Og har kirken som sin nærmeste støttespiller. Der fant hun sitt store fellesskap da hun ble alene for 27 år siden. Hun har klart seg utmerket og er et forbilde. Som motiverer og inspirerer meg. Akkurat som oppfinneren Karl. Du trenger ikke alltid gå så langt for å finne inspirasjon.

Familien er viktig for de fleste av oss. Den er kjernen i flokken vi gjerne vil høre til. I dag når det er bursdag kjenner vi det kanskje ekstra sterkt. Både tilhørigheten og kanskje også savn.


Liten kar med flagg. Christian bor på Frei.
 

DU HAR REGI; Så er jeg sikker på at alle trenger en god venn i blant. Det er skrevet mange fine sanger om dette. Om å ha en skulder å lene seg til. Noen å betro seg til. En bestevenn. En farfar i livet. Et sted å finne styrke. Å kjenne på at noen bryr seg. I Sunndal har vi alle muligheter. Så mye å tilby. Så mange å bi inspirert av. Fordi vi er et fargespill av et samfunn.

Men til syvende og sist er det meste opp til oss selv.

Jeg avslutter med dette verset av artist og låtskriver Charlotte Audestad, hentet fra sangen «Om igjen»:

Du e? sterk og du står oppreist sjøl om stormen riv
Det e? ingen som ska værra statist i sitt eget liv

Du må prøv å gløm fornuften ? hør ka hjertet har å si
Livet står på scenen og det e? du som har regi

Gratulerer igjen. Kos dere videre. Jeg er glad for å være her.

 

Grøa, 17. mai 2016

Ole Magne Ansnes


Andrea og Johannes klare for feiring på Frei.

Hyggelig selskap på Elverhøy om kvelden.’


John Bridgeman overrekker gave til Ola Bræin. Fin stemning.
 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s