Charterturen og «hemresan»

Hotel Elvita – en liten perle

 

Søndag kveld i ni-tida reiser vi fra Rhodos. Noen timer tidligere hadde en bråte dansker og trøndere invadert hotellet vårt. Og oppført seg som om de var hjemme. Inntatt bassenget i lett rus etter flyturen. Bassenget vårt. Ingen respekt for vår tumleplass. Tenkte vi. Selv om vi bare hadde vært der en uke. Likevel; hotellet var blitt litt vårt. Og da kunne nykommerne godt ha vist litt ydmykhet. For at de fikk ta over rommene våre, mens vi ble kastet på gata og overlatt til «hemresan» og en turoperatør vi aldri så snurten av.

Spiste og drakk gjorde de også. De nyankomne. Bar med seg øl og vin i store mengder og gliste hele veien rundt. Mens vi satt der med en ekkel Cola Zero og hadde 14 timers reise foran oss. Den tatoverte dansken på bassengkanten kunne i alle fall ha dempet seg litt, og ikke posert så innmari. Direkte stygg var han. I mine øyne akkurat da. Fordi jeg skulle overlate sola og det hyggelige hotellet til ham. Det er dette som er charterturens grufulle natur. Når din tilmålte tid er ute, er også alt håp ute. Charterturen viser ingen nåde.  Du kan ikke booke om og be om to dager til.

Bussen kommer ti minutter for sent, og cirka hundre kofferter skal inn. Sjåføren kommer gjerne ut når 90 av dem allerede er på plass. Og da rister han oppgitt på hodet over måten vi vi har lastet på.

Noen velger å ta hjemturen i sydenklær, jeg velger heller stil. Bukse, skjorte, en jakke og svarte støvletter. Og får selvsagt svi for det. Men følelsen er likevel bra. Og jeg vet at typen i shortsen kommer til å fryse på flyet. Da får jeg min hevn.

Ingen vei tilbake. Hemresan…

En pakketur (eller chartertur) er en organisert feriereise der samme leverandør ordner både transport og overnatting. De går ofte til sydlige og varmere strøk, og kalles da ofte for sydentur (Sitat: wikipedia).

Men i bussen føler jeg meg altfor lite organisert. Jeg savner den hyggelige svenske damen som alltid var med bussen før. Hun som ønsket oss velkommen til «hemresan». Med: «Håppas at ni har hatt hatt en hemsk fin ferie». Denne søndagskvelden er hun borte. Jeg tenker umiddelbart at «Lena» eller «Frida», som jeg vil tro hun het, er blitt ofret på innsparingstiltakenes alter. Bort med de blide damene, her skal det spares. Jeg hører lyn og torden fra styrerommet til reiseselskapet. En bussjåfør får holde. Og det har de jo for så vidt rett i.

En blid dame er jo bare som å strø salt i såret ved en slik anledning. Der vi akkurat er blitt kastet ut av hotellet. Der vi akkurat har stått duknakket og kjent på en felles skjebne og ingen trøst. Charter-skjebnen på avreisedagen. Hemresan. Ordet som får blodet til å fryse i årene til enhver charterturist. Kofferten med alle de slitne ferieklærne. Som lukter søtt av klor og solkrem når du åpner den igjen et lite døgn senere. Vil de noen gang kunne brukes mer? Eller er hele garderoben tapt?

Den første pakketuren med norsk charterfly gikk fra Fornebu sommeren 1959. Det året ble det transportert 400 passasjerer fra Norge. Sommeren 2013 reiste nesten 900.000 nordmenn på chartertur. Så her har det skjedd et eller annet. Noe har slått an, til en god pris og med en kvalitet du kan leve med. Eller: du får stort sett det du betaler for. Der også. Vi fikk mye for pengene, synes jeg. Hotell Elvita kan trygt anbefales. Folkene der er blide og imøtekommende. Frokosten er ok og lunsjmenyen på samme nivå. «Hi guys», sier den blide dama. Og virker oppriktig glad for å se oss. Jeg lar meg lure. Helt elegant. Man er jo på ferie.

Charterlivet – hva mer kan man si…?

Og drøye to kilometer unna ligger landsbyen Lardos. Den er som tatt ut av en westernfilm. Gatene og kroene. Folkelivet og trafikkene som på uryddig vis prøver å organisere seg rundt et veikryss. Folk på kafeene bivåner det hele. Med sine glass og kopper. En tidlig øl eller litt svart kaffe. Programmet i veikrysset ruller ufortrødent videre. NRK og TV2; dere er sjanseløse. Her er stadig nye situasjoner. En søppelbil som prøver å rygge over en hund. Et eldre par sliter med tempoet mot den lunefulle trafikken som kommer fra alle retninger. En prest sitter og noterer i en bok. To par har satt seg ved siden av oss. Det klinger i engelsk. Det kan man like.

I western-byen Lardos er veikrysset stort og verden liten

Hvor tar charterturen deg hen? Den kan for eksempel ta deg med på en av utfluktene reiseselskapet reklamerer med. Vi holder oss helst unna slike fellesturer. Leier heller en bil på egenhånd. Med fare for å kjøre oss loddrett bort. Som vi gjorde i en by på Mallorca en gang. Jeg forsto at noe hadde gått galt da fortsettelsen av veien plutselig var ei trapp. Ned mot ei plen. Helt på toppen av byen. Det ble et underlig strev av det hele. Til slutt så jeg torget. Og tok sjansen på en hundremeter i motsatt kjøreretning. Det ble bergingen.

Denne gangen, på Rhodos, ble det ingen biltur. Det er begrenset hva man rekker på ei uke. «Hemresan» lurer hele tiden der framme, og man får det fort travelt med å nyte dagene; bruke dem til mest mulig av ingenting. Det blir ingen slott eller snorkelturer, ingen mystiske grotter eller opphetede byturer; kun mat og drikke og bading. Pluss litt hyggelig prat og 800-900 sider skrevet av Edvard Hoem og Jørgen Brekke. To fantastiske bøker. De to kan få enhver charterturist til å glemme «hemresan» for en stakket stund.

Maria og Bodil. Sammen om Politiko

Det samme gjelder restauranten Roulas. Et funn av et spisested. «Smak på denne,» sier Maria. Det var hun som serverte oss første kvelden vi var der.  Det ble et meget hyggelig bekjentskap. Og mot slutten av det flotte måltidet kom hun med kaken hun ville vi skulle smake på. En honningkake. Politika. Etter oppskrift fra hennes bestemor. Det blir en smaksopplevelse av dimensjoner. Prikken over i-en på et flott måltid. På TripAdvisor får Roulas 4,5 av 5 stjerner. Nesten bare skryt. Visste jeg det ikke. Her er det flere som har smakt honningkake. Men hvor mange har fått med seg oppskriften hjem? Maria satte seg ned ved siden av Bodil og beskrev med stor nøyaktighet og innlevelse hvordan kaken «Politiko» skal lages. Og da snakker vi om samme oppskrift som Marias bestemor brukte. Bodil noterte. Like nøyaktig. Og med stor nysgjerrighet. Det er mye godt som går i arv. Også honningkaker. Og nå har Bodil fått æren av å bringe den til Grøa. Politiko. Jeg sier ikke mer.

Jeg elsker tomatsuppe. Roulas sin er den beste jeg har smakt .

Bofellesskapet Hotel Elvita er et lite charter-samfunn. Som lever sitt eget liv rett nedenfor Elvita Supermarked. Linn Bente og Bjørnar bor på den ende siden av meg og Bodil, Synne på den andre. Med kongeutsikt kan mye bivånes en tidlig torsdagskveld. På balkongen like bortenfor sitter ei dame på gulvet med håndklær til dekning for sola. Hun har tydeligvis fått nok sol…. Et eldre ektepar har satt fram ei lerke på bordet, det drikkes av små glass, mens ei rocka dame med tatoveringer i første etasje mater kattene med potetgull. Rett foran oss sitter en kar med ny t-skjorte. Det står Ouzo med store bokstaver på den. Vi er jo i Hellas. Ei dame spiser eple og drikker vann, mens et stille par ? jeg har sett dem flere ganger ? kikker ut mot verden med to kaffekopper mellom seg. Så er det jammen to som har laget seg middag. Penger spart, det. Håndklær henger over alt, badedagen er over. Kvelden kommer fort nå.

Valentina og Bodil, Selgere og kremmere begge to.

Det samme gjør den hersens «hemresan». Det gjelder alle charterturister. Man kan slappe av noen dager. Så begynner trollet å røre på seg. Hemresan-trollet. Til oss kom det altså søndag kveld. Etter en flott dag ved bassenget. Oppholdet avsluttes med en seig baguette og nok en lunken Cola Zero. Jeg tar restene av ølet ut av kjøleskapet og gir det bort til en svenske. Han viser seg å være en grei kar. Liverpool-supporter. Et stort pluss. Ølet kom i riktige hender. Jeg er godt fornøyd. La oss komme i gang med å dra hjem. Hemresan? Den finnes ikke lenger. Lena og Frida er oppsagt. 

Vi to på tur… Som det hender at vi er….
 

Takk for turen!

Godt reisefølge. Bodil, Bjørnar, Linn Bente og Synne.

Lindos. 10 minutter fra Lardos

Liten gutt på festival i Lardos

Hyggelig kar som solgte oss julekuler. Og hadde mye på hjertet. Om politikk og sånn…

Vi er på festival

På tur inn i gaten vår!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s