Olemans’ store ferieblogg (Del 1)

En gang i tiden var hesjene så lange at du ikke kunne se hvem som sto og hesjet i andre enden. Men jeg visste at det var far min. For det var alltid han som la på ny streng. Så da endte han der helt i andre enden. Eller det kunne være en dreng fra Bøfjorden. Vi hadde flere av dem på 60-tallet. De var kanskje ikke noen store hesjere, men de var trivelige karer. Og for far min var det naturlig å hente arbeidsfolk fra nettopp Bøfjorden. Han var jo derifra selv.


Hesja på Faleøyan. Ikke så lang. Men den har stil.

Jeg har alltid konkurrert om alt mulig. Slik var det i slåttonna, også. Hvem klarte å bære flest staur? Hvem hesjet flest staurlengder? På dette viset gikk dagene fortere. Og jeg tror til og med at vi gjorde nyttig arbeid, jeg og broren min, redaktøren. Vi var ikke gamle karene da vi ble med. Jobbet fra tidlig morgen til sent på ettermiddagen. Og på et tidspunkt kom det oppgjør. Far min delte høytidelig ut slåttonn-lønna. Det kunne være flere ti-kroner, som vi ? strategisk nok ? fikk før vi dro på sommerens ferietur.

Turen måtte avvikles mens graset på hesjene tørket. Vi hadde to-tre dager på oss, og rakk et stykke nedover Gudbrandsdalen før vi måtte ta på hjemvei. Tomatsuppe i veikanten og trange campinghytter. Det var luksus. Vi så toget kjøre forbi og passerte Engerdal, der Gjermund Eggen bodde. En gang så vi til og med Vikersundbakken. Vi var ute i den store verden, og tok med oss disse opplevelsene hjem til måpende naboer. Det var omtrent som om vi hadde vært på månen. Når du står der med Kalle Anka-pastiller fra Sverige, har du beviset på at du har vært ute og pustet inn lufta fra fjerne strøk. At du har møtt folk og sett steder som naboene på Kvendbø bare fikk korte glimt av på fjernsynet. Når snøfokken der ikke var for påtrengende.

Karen og Petra. Muskat i front.

Alt dette tenker jeg på nå, når jeg sitter på den nye, flotte verandaen i Grøaveien 63 og skriver. En varm sommerkveld første helga i ferien. Etter at Ingeborg og jeg har satt opp hesje på Faleøyan. Slått gras med ljå og gjort alt på forskriftsmessig vis. Jobben var gjort på et par timer. Før i tiden brukte vi to uker på hesjingen. Så det kan ikke helt sammenlignes. Men likevel; man glemmer ikke gamle kunster. Jeg har satt opp noen kilometer med hesje i mi tid, men de fire staurlengdene på Faleøyan var av det artigste. Helt uten press. Og med Ingeborg som ivrig onnahjelp. Hun har et betydelig gardkjerring-talent! Nå er det bare å vente på høykjøringen. Og jeg tror jeg tar sjansen på en tur imens, slik som i gamle dager?.

Ellers er det artig å se at Ivabua på Fale besøkes av mange. Jeg kjenner i alle fall ei som har lagt ned mye arbeid og omtanke i dette. Og vet om minst to til. Det er så fint at noen gjør slike ting ute i kretsen. Midt blant geiter og ei lita hesje. Litt kunst og en kaffekopp. I trivelig lag i ei stue som er nøye og tidsriktig innredet.

Litt av en utsikt fra Flånebba
 

Så tenker jeg på at jeg rakk en tur opp på Flånebba i dag. Det ble en flott tur i fint vær. Og best av alt; jeg møtte mange trivelige turgåere. Hvem de var, er ikke så farlig. Det er opplevelsen som teller. Opplevelsen av å ha noe felles å snakke om. Med folk som du umiddelbart kjenner at du liker. På fjellet snakker alle med hverandre. Ingen håndhilsing eller annet tull. Vi er bare på bølgelengde. Så vi skrev oss inn i boka og ønsket hverandre god tur videre. Kanskje treffes vi på en ny fjelltopp?

Så nå tar jeg en øl fra Haand bryggeri i Drammen og er veldig fornøyd. Litt sliten, men ikke verre enn at jeg overlever. Jeg har fyrt opp grillen, og tenker at jeg kanskje må se litt på EM-finalen i fotball. Hvem som vinner av Frankrike og Portugal, bryr jeg meg ikke så mye om. De viktigste lagene har allerede dratt hjem. For meg er denne finalen en liten parentes, før Bodil og jeg drar til Liverpool og forhåpentligvis får se Liverpool i treningskamp neste uke. 10 dager i Liverpool blir umåtelig stas. Byen over alle byer. Bare så det er nevnt. Nok en gang.


Orpheus anno 1977. Undertegnede, Lars Fisker, Steinar Drage, Per Olav Bredesen  og Helge Nilsen.
 

Jeg tenker også på at jeg kanskje bør spille gitar. Bandet Orpheus fra 70-tallet skal jo på scenen på Hestholmen siste helga i juli. Vi spilte mye fra -75 og noen år framover. Skrev musikk selv og var rimelig rocka. Med egen bil, plakater, fendere og rhodes-piano ? og en leslie som surret og gikk bak Lars. Nå skal vi ta fram noe av det vi gjorde den gangen, og har en hel dag med øving til rådighet. Det bør holde i massevis.

Imens tenker jeg at jeg tar livet litt med ro. Jeg har det jo bra. Det er noe man bør kjenne på og verdsette. Jeg trenger ikke fram med slåmaskinen i kveld. Det er ingen som kommer for å hesje i morgen. Ingen sauer som trenger mat. Det er rett og slett ferie.

 Ole M

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s