Olemans’ store ferieblogg (Del 6)

John Lennon, Eleanor Rigby og Bob Paisley: «Er du en fotball-supporter også, kanskje,» spør Barry. Han har akkurat utnevnt seg til vår guide på kirkegården i Woolton, St Peter’s Church.  Jeg må innrømme min lidenskap for fotball, og spesielt for Liverpool FC. «Rett bak der er grava til Bob Paisley,» kan Barry fortelle. Og vi som var på jakt etter Eleanor Rigby sitt siste hvilested. Så kommer Paisley som bonus. Og onkelen til John Lennon, George Toogood. Han var den som kjøpte det første munnspillet til John.

For den som ikke vet det, var det Bob Paisley som ledet Liverpool FC gjennom en gullalder fra 1974 til 1983. Det ble ikke mindre enn seks ligamesterskap, tre seire i Serievinnercupen, tre i ligacupen og en i UEFA-cupen. Paisley spilte for Liverpool fra 1939 til 1954. 254 kamper og triumfer både i ligaen og FA-cupen. Dette er med andre ord en av de største, kanskje den største av dem alle. Ikke rart man blir litt andektig der man står. Og bøyer seg ned. Og tar en selfie ved steinen. Bob, jeg måte bare gjøre det.

Barry peker og gestikulerer. Han har mye å fortelle. «Der borte brukte John og Paul å møtes etter skoletid,» sier han, og peker i retning bak kirkegården. Vi går mot utgangen og til graven til Eleanor Rigby. Blir stående der litt. Graven er ikke prangende. Et par beskjedne planter pynter opp i all gråsteinen.  Men stedet er ettertraktet. Det strømmer på med turister fra drosjer og busser. Dette er organiserte turer, ikke slike som vår, som er høyst uorganisert. Vi har gått helt fra John Lennons barndomshjem via Strawberry Fields til denne kirkegården. Jeg er guide med GPS. Jostein, broren min, har sendt en tekstmelding med litt informasjon. Han og familien skal bo i området neste år. Jammen er de heldige. Jeg er så misunnelig at det drypper.

Her ligger Eleanor Rigby.

Vi blir vist huset ved kirkegården. Det hører til kirken og virker og være et slags menighetshus. Her møttes John og Paul første gang den 6. juli 1957. «That was the day, the day I met Paul, that it startet moving». Sitatet er John Lennon sitt, og er festet til en minnetavle på veggen. John spilte der med The Quarry Men samme kvelden. Resten er historie. Inne i denne bygninger henger det noen tegninger. Den ene av dem er av en ubåt. Den er gul. Den er signert John Lennon, 12 år. Så allerede da var Yellow Submarine i støpeskjeen. Ting henger sammen. Vi kom ikke inn slik at vi fikk se kunstverket. Så kunnskapen har jeg fra Barry. Takk til ham. He made our day!

Her møttes de første gang, John og Paul. 6. juli 1957.

Ja, det er flaks når man treffer på karer som Barry, som gjerne forteller og viser fram. Så er jeg vel kanskje ikke så beskjeden, jeg heller, når det gjelder å ta kontakt. Noen ganger, i alle fall.

Barry, Bodil og Grete. Fint og interessant møte.

Jeg nevnte barndomshjemmet til John Lennon. Også der stopper det mye folk. Gruppeturer og noen spaserende, slike som vi. Vi tar bilder ved porten. Dette kjennes absolutt som historisk grunn. Vi tar oss tid, før vi merker at noen gestikulerer i en buss bak oss. De skal jo ta bilder. Fra bussen. Tåpelig, tenker jeg. Dere kan da i det minste gå ut.

Grete, Bodil og Kjell foran Lennon sitt barndomshjem

Musikken til Beatles har aldri opptatt meg noe spesielt. Jeg misliker den ikke, men den har heller aldri engasjert meg. Jeg gjør et unntak for det George Harrison har laget. Hele hans karriere. Og noen andre glimt. Men det begynner å snu. Jeg hører ganske mye på diverse Beatles om dagen, og har etter hvert fått en ganske stor samling av LPer, CDer og singelplater. Det er mange små perler på 2-3 minutter. Langt flere enn jeg visste om. Genialt laget, mange av dem. Brødrene mine er på hver sin side. Musikeren Jostein er stor beundrer av Beatles, mens redaktøren Lars S mener livet er for kort til å høre på Beatles. Det kan bli diskusjoner av slikt.

Men; tilbake til turen. Etter kirkegården går vi ned til sjarmerende Woolton Village. Havner oppi en sommerfestival og har det helt perfekt. Inne i Sefton Park får vi en time med musikkfestival med ti-tusener av folk. Så har vi flaks igjen. Og går oss rett på kjentfolk. Guro Gikling og Richard O? Flynn. En sunndaling og en ire. I bandet All we are. De er akkurat hjemvendt fra spillejobb i Sheffield. Det blir et strålende møte. What a great surprise, sier Richard. Ja, du kan så si. Tenk å treffe dem blant alle disse folkene. Godt gjort. Mildt sagt. Begge er bosatt i Liverpool og lever av musikken. Ære være slike folk, som satser og tror på det de gjør. Sjekk ut All we are. Et utrolig godt band!

Kjell, Guro, Grete og Richard. All we are!

Så kan jeg nevne at vi også har vært i Mathew Street. Besøkt Cavern Club og Cavern Pub. Hørt på et glitrende coverband og sett masse glade folk. Snart skal sola kikke fram. Liverpool gjør en stakkar glad. Det er bra vi har to dager igjen her.

Ole Magne Ansnes

Historisk grunn

Tavle på veggen. Huset hvor John og Paul møttes i 1957

De svinger i Cavern Pub

Gravstedet til John Lennons onkel. George Toogood.

St Peter’s Church, Woolton