Ferien er over – men det er kake igjen


Synne på Børsetkjerringa. Siste feriedagen.

 

Olemans’ store ferieblogg (Del 9): Midt i ferien, mens vi var i Liverpool, sa jeg til Bodil: «Huff, dette går fort. Halve ferien er allerede unnagjort.» Typisk meg. Og et like typisk svar fra Bodil: «Ikke tenk slik. Tenk heller at du er heldig som har halve ferien igjen.» Joda, det hender vi har ulike tilnærminger til ymse saker her i huset. Men det går stort sett bra. Bodil er overbærende og kreativ. Jeg er utålmodig og kanskje også litt kreativ. Det blir aldri kjedelig.


Det går da ikke så aller verst….
 

Jeg så en oppdatering på facebook her i dag. «Søndagsro,» sto det. Som tekst til et fint bilde. Da tenkte jeg: Jeg ønsker meg ikke søndagsro. Hva skal jeg med det? Noe må da skje.  Det meste av tiden. Det er bare å beklage. Jeg er skapt slik.

Da er det noe helt annet at man har en hel dag ledig. Ingen forpliktelser eller avtaler. Man kan for eksempel ta seg tid til å plukke noen liter med rips. Det gjorde jeg. Eller dra oppi Eianj på kafé i de gamle husene der. Også det gjorde jeg. Drakk kaffe og spiste blåbærpai og is. Jeg og de kvikke og trivelige barnebarna til Kjell og Grete Wågbø prøvde å mate geitene med pai, men uten suksess. De ville heller ha bjørkeblad. I fire-tida bestemte jeg og Synne oss for en tur opp på Børsetkjerringa. Hun er sånn som meg. Urolig, men også lat når det passer seg. Det ble en kjempefin tur opp bratta. Mørke skyer truet på veien, men det ble aldri noe alvor ut av truslene. Fin utsikt i alle retninger.


Geiter liker ikke blåbærpai….

Ca 1000 meter opp. Børsekjerringa. Fjellet, altså….

«Åå, det er så godt å være på tur,» utbrøt Synne oppe på toppen. Så sant som det er sagt. Hun er perfekt å dra på tur med. Går hva remmer og tøy kan holde. Og løper så fort hun ser egnet terreng. Svetter og sender iltre meldinger til alle fluene. Og kleggene. Men vi koser oss. Tar bilder og har oss noen fem-minutt på veien. Og på toppen. Jeg bruker å ha med sekk selv om turene ikke er så lange. Termos og klesskift. Og en sjokolade eller to. Da jeg var ung for lenge siden, gikk vi guttene ofte tur med faren vår. Senere var han og jeg ofte på saueleiting sammen. Han bar aldri sekk. Hadde kun ei kræsja brunost-skive i baklommen. Og kanskje en minst like kræsja Kvikk-lunsj. Men han lærte. Og fant ut at det var ikke så dumt med litt kaffe og proviant på tur. Vi hadde noen fine turer oppe på Skarfjellet. Gode minner.

Ja, så gode minner at jeg tenkte på ham senest i dag på tur ned fra Børsetkjerringa. Jeg tenkte at hadde han sett meg nå, ville han kanskje ha sagt: «Han ble ikke så dum han sønnen min. Går på tur oppe i fjellene. Det kan jeg like.». Han ville ikke sagt det særlig høyt. Kanskje bare tenkt det. Far min var ikke en mann av store ord. Men han var en stor mann, med omsorg for sine folk.


Vakre Valsøyfjorden.

Lars Botten blir tatt bilde av. Fra to kanter.
 

Jeg har hatt en fin ferie. Møtt alle barn og barnebarn, som ser ut til å skikke seg vel. Jeg har vært på favorittstedene mine, i Bøfjorden og i Liverpool – og spilt sammen med Orpheus på Hestholmen i Valsøyfjord. Og akkurat der må jeg korrigere noe fra en tidligere blogg. Jeg skrev at Bøfjorden og Skålvikfjorden er de fineste fjordene. Eilif Lervik, kollega, kamerat og stor fan av Liverpool by, korrigerte meg mildt lørdag kveld. «Du kan da ikke mene at Valsøyfjorden ikke er minst like fin,» sa han. Neida, Eilif. Dette var en tabbe. Valsøyfjorden er kanskje den fineste. Den har alt. Fjorden, fjella, holmene og de små øyene. Og de gjestfrie folkene. Så har den Fosskonserten og Retrofesten. Alt regissert av Lars Botten. Han er en kulturarbeider av rang.  En av de største jeg kjenner, egentlig. Helt uten å stikke seg fram. En mild mann som setter Valsøyfjorden på hodet halve sommeren. Jeg tar av meg hatten og river meg i håret. Maken til kar!


Orpheus på scenen. Jeg og Per Olav, Helge slår trommer.
 

Ellers er det bare å berømme frivilligheten. Det gjøres en utrolig innsats rundt om. Hele året. Og ikke minst nå om sommeren. Lady Arbuthnott, Gjæra Gjøra, Stangvikfestivalen, Retrofesten, Fosskonserten, fotballturneringer og skytterstevner. Bare for å nevne noe.

Snart er det OL i Rio, om ikke lenge er det seriestart i England, barnebarn skal komme på besøk og vi skal til Wien. Det er «kake» igjen. Men ferien er over. Og den hadde ikke blitt så suveren uten Bodil og den fine familien vår, Bøfjord IL, Tage Herstad, Liverpool by, Flånebba og Ekkertind, Beatles, Lars Botten, Fredrik Backman, Grete og Kjell Wågbø, Cavern Club, Cult records, Ingeborg og hesjing oppe i Eianj, serveringsdama på All Star Bar, Orpheus, Liverpool FC, bursdagssangen fra Maja, de fine folka på Days Inn, stratocasteren min, yr.no og den hyggelige kvelden med mor mi.  


En kjærlighetslenke. Det kan vi trenge….

John, Paul, Ringo, George, Kjell og Grete

En flott årgang av fotball-laget til Bøfjord IL
 

Takk for i år.

Ole Magne Ansnes


Bill og Kjell. To bra karer.

Liverpool med utsikt mot Anfield

Tomatsuppe. Favoritten.

Tage kjører, Bodil strikker. Mot Huddersfield.

Omtrent her startet ferien. Med hesjing.
 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s