Vi kaller oss for vill og vakker

Utsikt fra øverste hylle…

 

Jeg er god til noen få ting. Jeg er en kløpper til å samle vinyl og klokkestrenger, spiller brukbart gitar, skriver helt ok og er ganske kreativ og snill. Tror jeg. Men er akk så utålmodig.

Så er jeg blitt ganske bra i motbakker og takler motgang greit. Om jeg i det hele tatt orker å bry meg. Med 58 år i skuffen skimter du solnedgangen. Da kan du ikke la tull og tøys gå inn på deg. Så er jeg utrolig glad i familien min, holder Liverpool tett inntil hjertet og trives med jobben og de fleste kolleger. Hvordan jeg gjør jobben min, er det helt sikkert delte meninger om. Det vet jeg. Det er alltid noen som kan og vet bedre. Men jeg gjør så godt jeg kan. Det får holde. Så er jeg en racer til å plukke bær. Et talent av de sjeldne. Opplært og trenet av min gode far, Johan Ansnes.


Fra Litjkalken mot Grøa. Litt av en dal…

Hva mer skal til for å overleve og fungere da? Tja, litt mat kanskje. Pizza og en pils. Og en fjelltur med Synne. Vi to har hatt noen flotte turer i sommer. «Du er min favoritt-turkamerat,» sa hun da vi kom et stykke ned i lia fra Litjkalken i forrige uke. En aldrende mann blir nesten litt beveget av slikt. Det er så fint å oppleve fjell og utsikt sammen. Noe helt spesielt. Man kommer så nær hverandre oppi høyden. Og sesongen er ikke over. Innerdalstårnet skal i alle fall bestiges. Dit skal jeg og Bodil. Og høydeskrekken legger vi igjen nede.


Synne. Premium turkamerat.

Litt om bærplukkeren. Multer er favoritten. Bringebær den verste. Men til gjengjeld smaker de godt. Bringebæra, altså. Men det gjør jammen multene, også. Plukket langt der oppe et sted. Mens regnet truet fra alle kanter og vinden hylte rundt ørene. Jeg snakker om Åsbrona. 800 meter opp fra heimen på Grøa. En sju-timers tur. Alene. På gamle setertufter og i åpent fjelterreng. Jeg traff ingen. Bortsett fra fire sauer. Og de ønsket ikke selskap. Så jeg spise brunost-skiva alene, drakk kaffe og kikket over mot mektige Vinnu. Alle har natur rundt seg. Men det finnes bare en Sunndal. Går du i fjellene her, blir du rett og slett bortskjemt.

Det er ikke for ingenting at vi kaller oss for «vill og vakker».

Fra Åsbrona mot Vinnu. Med multer…. Jeg har talent!

Det er minst én stor fordel med at sommeren er over: Ligaen i England starter. Premier League. Den egentlige fotballen. Der det briljante møter det effektive og kyniske, der helter fødes og legender fortsatt skinner ? og der det er så langt fram til mai at vi ikke aner noen ting. Vi bare håper og drømmer. Om triumfer og seire over erkefiender. United og Chelsea. Med en litt mer vennlig gest skal vi sende Everton og Arsenal hjem med tap, mens vi skal jobbe oss i hjel mot Tottenham og Stoke.


Leicester. Eventyret fra forrige sesong.

 

Så er vi spente på Leicester. Stjernene fra siste sesong. Som lurte oss alle. Vardy, Morgan, Schmeichel og Drinkwater. Det kan sammenlignes med at haren vinner 10.000-meteren i friidrett. Han blir ikke tatt på alvor, og skal heller ikke bli det. Men så løper han seg god underveis og får trua. Driter i at han egentlig ikke skal vinne. For det skulle jo ikke Leicester, heller. Det var naturstridig og et kupp. Slik skal man ikke oppføre seg. Men du verden så artig det var. Jeg ønsker Leicester alt godt. Bare de holder seg bak Liverpool.


Albert Dock. Liverpool.
 

Jeg gleder meg til sesongåpningen mot Arsenal, og enda mer til kampen mot Hull i september. For da skal vi være der. Jeg og Bodil, Emil og Johannes. To gutter på sin første store fotballkamp. Emil er fotballspiller så det holder. Dæljer til med et imponerende tilslag. Johannes er med og spiller for det sosiale. Skal ikke bli fotball spiller. Men sanger. Og arkeolog. Sier han. To småtasser med sterke personligheter. Artige karer med stolte besteforeldre. Som skal bo hos Jostein og Ragnhild i deres leilighet i Liverpool, leid for denne vinteren. Så skal vi åpne hotellet «vårt» i løpet av høsten. Det er mye å se fram til.


Emil smeller til. Origi, her får du konkurranse!

Oppe på loftet losjerer Emil og Johannes. Seks og sju år. De er på pre-camp. Og det lover godt. Humøret er på topp. De to er som Knoll og Tott. Liverpool og Anfield blir bra med de to. Men før det er det faktisk Wien. I neste uke. Men det er en annen historie. Følg med.

Ole Magne Ansnes

Noen bilder fra siste tiden:

Fra Ekkertind mot Gjøra.


En stolthet. Med 11 legender. Egenhendig plukket…


Aldri sett Vinnu slik…. 9. august.


Synne skriver seg inn i boka på Litjkalken.


Brooklyn panorama.

Veien opp mot Åsbrona og gamle tufter.


Takk til dem som jobber med merking og skilting.

Sju timers arbeid.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s