Men hvor ble hopprennet av…?


Bodil, Kari og Bernt på første rad.
 

Vi er ute i god tid, inntar salen tre kvarter før første tone spilles. Vi er en gruppe på femti personer fra Nordmøre og Romsdal. På tur til Wien. Med Komfort Resor. Assistert av meg og Bodil.

Vi sitter helt fremst i Wiener Konzerthaus, kontrabassen ligger rett foran meg, klar til bruk. Snart skal noen spille på den. Jeg har kjøpt program. Mye vil komme til å handle om Strauss og Mozart. Wienervalser og litt til. Ikke særlig farlig. Men likevel; vi er spente. Turene våre har ikke vært innom slike arenaer tidligere. Dette er ikke Tyroler-aften, for å si det slik. Ingen lederhosen. Her gjelder finere antrekk.


Kontrabassen må aldri undervurderes.
 

Alltid når jeg hører wienervalser, så er det hopprenn etterpå. Det handler om nyttårsdagen. Raketter er akkurat skutt opp. Lystige korker har gått i lufta, musserende drikke er blitt skålt med og drukket opp uten nevneverdige problemer. Et nytt år har meldt sin ankomst. Ubrukt, og muligens med noen muligheter. Men denne torsdagen i Wien blir det ikke hopprenn etterpå. Kanskje et barbesøk, kanskje en håndballkamp. Men ikke noe hopprenn. Ingen Fannemel eller Tande. Det kommer senere. I november en gang.


Det nærmeste vi kom hopprenn. Georg Lehner med telemarknedslag.
 

Så er konserten i gang. Det trykker på fra scenen. Strykere og blåsere. Det smeller i veggene. Dirigent Vinicius Kattah leder sine tropper i en overture som setter standarden for kvelden. Altså; her blir det ikke noe tull. Nivået er skyhøyt. Men senere skal vi få se at musikk og humør kan gå hånd i hånd. Strauss og Mozart blir underholdning og latter. Akkurat den var det noen av oss som ikke så ville komme da vi entret salen. At dette skulle bli morsomt.


Så ble det litt morsomt!
 

Men det ble det. Det også. Og noen ganger rørende. Og mektig. Tilstedeværelsen i seg selv er helt spesiell. «Dette kommer vi aldri til å oppleve igjen,» var det ei som sa dagen derpå. Hun var fortsatt oppe i skyene. Sammen med Strauss og Mozart. Glad og dansende. På tur i en av Europas store kulturbyer.

Jeg har vært på mange rockekonserter i min tid. Men det er slettes ikke alltid at de når fram til sitt publikum. Selv om de har desibelene på sin side. I salen i Wien denne kvelden sitter det ingen lydmann og skrur. Det vi hører er det vi ser. Eller noe sånn. Og det klinger helt fantastisk. Akkurat som på et hopprenn der Rune Velta lander som sistemann og sikrer Norge VM-gull. En fullkommen harmoni strømmer mot oss. Vi samles i en hellig enhet. Klapper og jubler. Og blir bare så lykkelige som det går an å bli på en helt vanlig torsdagskveld.


Fullkommen enhet.
 

I bussen etterpå er det nesten stille. Store kulturopplevelser må fordøyes. Så får det bare våge seg at det ikke kom noe hopprenn etterpå. Vi skriver august. Det er ikke mange månedene igjen til vinteren kommer og hopprennene starter. Og i februar skal vi til VM i Lahti. Med Komfort Resor pluss Bodil og denne skribenten. Det kommer til å bli ei heidundrende langhelg. Meld deg på. Jeg kan love at du ikke vil angre.

Men først skal vi nyte Wien resten av helga. Byen som har så mye å by på. Det er sent fredag kveld og jeg skalker lukene. Og gleder meg til neste dag sammen med et framifrå reisefølge.

 Ole Magne Ansnes


Hele reisefølget samlet på Schönbrunn palass. En utrolig fin gjeng.
 

en
Da venter vi på konserten!

Godt humør og bilder som knipses.
 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s