Dette skulle bli så fredelig….


Bussbrannen i Krems. En smule dramatisk. Ikke vår buss heldigvis….

Vi er hjemme igjen fra Wien. Bodil har dratt til Innerdalen sammen med «Gjengangerne». Jeg setter meg på verandaen etter en mer eller mindre vellykket arbeidsdag. Ser at glassbordet er fullt av sand. Noen har rotet det skikkelig til. Jeg gir kråka skylden. Den tåler det. Jeg rydder bort rotet fra kråka, finner meg en kaffekopp og ei bok, setter på ei av platene jeg kjøpte i Wien. Setter verandadøra på vidt gap.


God start. Kaffe, bok og sol.

 

Da starter en plenklipper like ved. Og oppe på veien går det flere trailere enn noen gang. Det går et tog av trailere mellom Oppdal og Sunndalsøra. Det dundrer mellom fjellene. Det er så vidt jeg hører George Harrison spille der inne. Mot plenklipperen og alle bilene er han sjanseløs.

Jeg gir opp og går inn. Jeg og George er alene i stua. Med boka til Ketil Bjørnstad. Kaffekoppen med logoen til VM i Falun står på bordet. Så får de bråke så mye de vil de der ute. Til og med sola kan de ha for seg selv. Jeg hatt nok sol den siste uken. I Wien. En av de flotteste byen jeg har besøkt. Det har kanskje litt med sola å gjøre. Men bare litt. Byen og omegn har så mye å by på at det ville vært bra selv i regnvær. Noe vi også hadde. Et par timer. Sånn cirka.


Litt regn fikk vi da. Men kun et par timer.

 

Det ble en underlig reise hjem fra Østerrike. Vi kom på etterskudd fra første busstur. Så gikk det bare verre. Jeg skal ikke gå i detalj i dette. Men det handler om en buss som kommer for sent, om litt rot fra Norwegian, om mat som ikke finnes, om lange køer og om et fly vi kommer for sent til ? og til sist om at vi rekker ferja som planlagt på Kvanne. Utrolig nok.

Men humøret kunne ingen ta fra oss. Selv om det holdt hardt. Stress og sult er en dårlig kombinasjon. Det kan falle noen ukvemsord da. Men jeg hørte ikke et eneste ett. Jeg tror imidlertid ikke at Norwegian fikk noen nye fans denne dagen. Ikke på vår buss, i alle fall. De hadde solgt oss en nærmest umulig rute. Femti personer forflytter seg litt tregere enn to. Det er en type matematikk selv jeg kan fatte. Og vi var på plass i tide hele dagen. Vi sinket ingen. Det hjalp bare så lite.


Femti personer forflytter seg gjerne litt tregere enn to. Det burde Norwegian vite. Her er reisefølget samlet i Dürnstein.
 

Men; turen ble uansett bra. Fem-seks flotte dager. Schönbrunn, Donau, wienerkonserten, vingården Just Rust, klosteret i Melk, båtturen med Drescher Line i Burgenland, kvelden i Grinzing, det yrende folkelivet på Mariahilfer Strasse, guiden Birgitta Kleisinger, turen opp til borgen i Dürnstein, all mulig pomp og prakt i Wien – og alle de hyggelige folkene i reisefølget. Snakk om positiv gjeng.


Gode venner. Jeg og Aud Halvorsen.
 

Ute har plenklipperen gitt seg. Det er roligere på veien og jeg har løpt en lang tur. Formen var overraskende bra etter dager med mye god mat og drikke. For det hører jo med på turer som dette. Så må vi så klart følge tradisjonene i landet vi kommer til. Og i Østerrike handler veldig mye om mat og drikke. Hele dagen. Slikt må respekteres.

Ole Magne Ansnes

 


Gull, gull og atter gull. Kirken i klosteret i Melk. Verdensarv.

Kaptein Frode Andreassen og co-pilot Gunnar Eriksen.

En noe sjeldent hus.

Alle utenfor Scönbrunn. Litt av et palass, litt av en park.

På snapsmuseum. Ellen Nordvik og Astrid Singsdal.

Klosteret i Melk. Litt av et skue.

Eldrid Mahle og Bodil Tafjord på toppen av Burg Dürnstein. Flott utsikt ned mot dalen, byen og Donau.
 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s