I korsstingets tegn

 

Over platespilleren min i kjelleren henger tre klokkestrenger. Den i midten er bestemor Berta sin. Den til høyre er mor mi sin. Og den til venstre? Ja, den er undertegnede sin. Korsstingets mester tidlig på 70-tallet.

Jeg spør mor mi om hun husker årstallet for dette kreative krumspringet, og sammen finner vi ut at det må ha vært før 1972. For etter det, hadde jeg ikke tid til annet enn gitarspill. «Men det hendte jo at du hadde flere prosjekter gående samtidig,» sier hun, for å så litt tvil omkring årstallet.

Men; jeg tror bare at vi slår fast at den må være fra 1970/1971. Påbegynt og sannsynligvis avsluttet i håndarbeidstimene til Eldrid Mahle. Verdens beste lærerinne for en klokkestrengmaker, skiløper og gitarspiller oppvokst på Kvendbø.


Korssting og gitar. En uovervinnelig kombinasjon.
 

Jeg vokste opp med de beste damene rundt meg; nevnte Eldrid, mor mi og bestemor Berta. Og bestemor mi i Bøfjorden og tante Ragnhild. Berta bodde hjemme hos oss på Kvendbø, og må ha vært noe av det snilleste som har satt sine føtter på denne jord. Hun støttet oss guttene i alt vi gjorde. Kunne ha gått gjennom ild og ørken for oss. Hun hørte oss i lekser, sider opp og sider ned med bibelsoge, hjalp oss med å pugge salmevers, tok omsorgsfullt imot oss når vi kom hjem fra skolen, hørte gitarspill i time etter time ? og satte til og med fram askeberg da den tiden kom. Mens det fortsatt var forbudt med røyk inne i hovedstua. Men i stua til Berta var det lov. Der bestemte hun.

Om det var hun eller mor mi som hjalp meg med klokkestrengen; det vet jeg ikke. Mest sannsynlig gjorde jeg det meste selv. «Jeg vil tro at du gjorde det selv, ja. Og det var slettes ikke noe enkelt mønster du valgte,» sier mor mi i dag. Hun smiler av hele greia. Dette er gode minner fra stuene på Kvendbø. For det er jo likesom der vi hører til, fortsatt, alle sammen. Selv om vi har flyttet ut.


Omtrent som på Kvendbø.
 

Jeg er kjempestolt av klokkestrengen min. Jeg husker jeg valgte noen andre farger enn på mønsteret. Det kan diskuteres om de passer sammen. Selv mener jeg dette ble perfekt. Jeg har flere av samme slaget i kjelleren min. Jeg tar en runde og teller. Ser at jeg har 21 klokkestrenger hengende i vinylkjelleren. Jeg har samlet på mye rart i min tid. Fugleegg, modellfly, sportsbilder, spyd (!!), vinylplater, cd-er, bøker, dressjakker og krusfigurer som spiller instrument. Og altså klokkestrenger. De tar kaka, sier enkelte som står meg nær.

Korssting er håndarbeidets diagonalstil. Som i langrenn. Det klassisk, sterke uttrykket som du bare må beundre. Ingen tøysete kruseduller. Bare klare, tydelige linjer. Kraft og eleganse. Det er mitt mønster. Mitt valg. Ingen gikk så fint på ski som Harald Grønningen. Diagonalstilens mester. Nå er lange Harald borte. Hedersmannen og en helt. OL-mester i 1968. Men en stil jeg aldri glemmer.


Kan det bli så mye finere?
 

60-tallet og tidlig 70-tall. Korssting, barndom, tidlig ungdom, diagonalstil og Odd Iversen som scorer mot Frankrike. Månelandingen og Lyn som nesten klarte å tukte selveste Barcelona i europacupen. Lange skiturer og ferieturer i en Opel Ascona. Alt var så enkelt den gangen. Synes jeg å huske. Derfor er det så greit å ha disse klokkestrengen rundt om på veggene. De symboliserer det ukompliserte og trygge. Og det vakre.

Ole Magne Ansnes


Korssting, gitar og Liverpool.


Korssting og en hilsen fra Bøfjorden. Sjeldent.


Litt av hvert. Og en Sølvsuper eller to.

 

 

En kommentar om “I korsstingets tegn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s