Det er rart vi lever…

 

Jeg husker den aller første artisten jeg booket. Det var Jan Eggum. Jeg var leder for elevrådet på Surnadal ungdomsskole og hadde fått et reklameskriv fra en ung bergenser som skulle på turné.

Året var 1974, og snart skulle han gi ut sin første plate med den enkle tittelen «Jan Eggum». Allerede da skulle klassikeren «De skulle begrave en konge stor» bli sunget og spilt for det norske folk. Vi i elevrådet slo til. Her skulle det satses?

Unge Eggum ankom Skei med buss, og vi fikk hentet ham med bil. Om han skulle overnatte, det husker jeg ikke. Rideren er noe uklar i minnet. Men han kom i alle fall til Surnadal ungdomsskole, ville ikke sitte på scenen, men samlet alle rundt seg i en ring på gulvet i gymsalen. Slikt blir det stor kunst og gode opplevelser av. Jeg var allerede en garvet konsertgjenger, mente jeg. Hadde jo hørt Procol Harum i Samfundet den samme sommeren. Men Eggum var noe annet. Veldig tett på. Og spennende å høre på for en som brukte mesteparten av fritiden til gitarspill. Eggum var fryktelig god. Jeg reiste meg skjelvende etterpå, gikk inn i ringen og takket ham. Om han satte pris på blomsterbuketten han fikk, det tviler jeg på. Hva skulle han med den? Ja, hva skal artister som bor på hotell med blomster?


Eggum. Merk Heksedans der bak. En av de beste platene jeg har.
 

Nå har jeg booket ham igjen. 42 år senere. Det er nesten ikke til å tro hvor fort tiden går. Det er rart vi lever. Uansett, 3. november tar han med seg gitaren sin til Sunndal kulturhus og Hovshall. Jeg gleder meg enormt allerede.

Det samme sa Ketil Bjørnstad da han fikk vite at han skulle til Sunndal sammen med Anne Grosvold i februar. «Gleder meg enormt,» skrev han. Slikt synes jeg er stas. At store artister gleder seg til å komme til kommunen vår, til storscenen vår, Hovshall. Bjørnstad er i gang med historien om livet sitt. Nå er han kommet til 70-tallet. For min del kan det bli et høydepunkt. Dette er mitt ti-år. Det var da det skjedde, det var da vi sluttet å være gutter – det var da vi oppdaget mye av det livet hadde å by på. Vi gikk i slengbukser, varmet oss i duffelcoat, spilte i band, gikk på gymnas, hadde svart og rød islender, hørte på rock sent og tidlig, besøkte jazzfestivaler og røyka gul mixture. Fikk vår første jobb, holdt med Liverpool og Lyn og dem som stemte nei til EF, og dro til England for første gang. Ja, det kunne jo nesten bare ha stoppet der…hehe


For en kveld det kommer til bli! Med Anne Grosvold og Ketil Bjørnstad.
 

Nå er jeg i gang med å lese boka. Dette kommer til bli stas. Jeg fikk Ketil Bjørnstad sin debutplate,  «Åpning»,  til jul av mine kjære foreldre i 1973. Etter det har jeg ikke sluttet å høre på ham. Jeg har hørt alt, lest alt. Han og Anne Grosvold på scenen i Hovshall kommer til å bli en fornøyelse. Historier, betraktninger og musikk fra 70-tallet. Julekvelden kan bare gå og legge seg. Datoen er 16. februar. Da setter vi fokus på 70-tallet flere dager til ende. Musikk, moter, mat, lokal historie og mye annet fra dette ti-året, spredd rundt på forskjellige arenaer i sentrum. Dette blir bra greier. Jeg garanterer.


Viggo Sandvik og Gøran Fristorp, To kunstnere til Hovshall.
 

Hovshall scene kommer til by på den ene festkvelden etter den andre det neste halve året. Gøran Fristorp kommer sammen med Viggo Sandvik allerede 4. oktober, før det er fantastiske Real Group på plass allerede lørdag 24. september. Så kommer selveste Vamp 22. november. I min tid som kultursjef har de gjestet Hovshall én eneste gang. Det er til dags dato den beste konserten jeg har hatt ansvaret for. Kanskje med unntak for CC Cowboys i festivalteltet for noen år siden. Og TrondheimSolistene med brødrene Larsen i Hovshall. For ikke å glemme konserten med supertrioen Paus, Rypdal og Bjørnstad i 2012. Det har vært så mye. Men Vamp, altså. Det er perfeksjonisme fra a til å.


Vamp kommer. Billettene går unna….
 

Og langt ut på vinteren kommer de To rustne herrer, Ole Paus og Jonas Fjeld. Og da må jeg nesten si det som det er: Paus har jeg fulgt siden tidenes morgen, han er den jeg har det sterkeste forholdet til av de to. Kanskje også fordi Paus har vært så synlig og klok i samfunnsdebatten. Og ærlig. Ikke minst det. Om det finnes en platespiller i ett eller flere av de tusen hjem; sett på «Garman» eller «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende». Det er norsk visekunst fra de innerste og mest edle arkiver. Men så klart; unge Fjeld skal ikke glemmes. Han har levert både rock og viser som hører til i de nevnte arkivene. «The bells are ringing for you now» og «Engler i sneen»; behøver jeg å si så mye mer?


To rustne herrer som skinner….
 

Jeg synes vi har et program for det neste halvåret som både bør være til glede og inspirasjon. Det er det som er meningen. Og det kommer litt til. En nyttårskonsert og en tidlig vår-konsert. I tillegg kommer både teater og mange lokale konserter. Det skal jeg si noe om senere. Hovshall scene skal være den beste scenen for musikk og teater på Nordmøre. Det er målet. Og jeg tror vi er i nærheten…

Ole Magne Ansnes


Her står de på rekke og rad…

For noen kvelder vi får…
 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s