Tusen takk, kjære Lars!

Dette skal ikke handle om å spille i band. Ikke egentlig. Så kjære leser, bare bli med videre. For dette skal handle om å vokse opp i lag, bli voksne sammen, kjenne på et dypt og ekte kameratskap, føle på en gjensidig respekt og glede. Kreativiteten og gleden av å få til noe sammen, juble sammen etter en god jobb, sitte i band-bussen og prate tull. Røyke en Prince og høre på musikken vi liker.

Min gode venn fra ungdommen og oppveksten, Lars Fiske, døde for noen dager siden. Organisten, vennen og humørsprederen. Som alltid stilte opp for andre, som alltid hadde den ene kommentaren som løsnet på stemningen. Vi var nærmest unger da vi startet. Men vi hadde rause og kloke foreldre. Hele Oprheus og Colonial hadde det. De lot oss holde på. Vi øvde, handlet utstyr og busser, spilte rundt om i hele midt-Norge, vi var sammen hele helger og noen ukekvelder. Livet var musikken og kameratskapet. Denne epoken i livene våre varte fra 1975 til 1978. Så møttes vi senere i mange forskjellige orkester.


Takk for samspillet, Lars!

Jeg sto alltid ved siden av Lars. Orgelet og fender-gitaren. To surrehoder som ble støttet av bass og trommer. Og kanskje et piano. Helge, Per Olav, Jostein og Steinar. Og noen sjåfører som aldri sviktet oss. Lars Steinar, Jon Kristian og Janus. Og sikkert noen flere. Vi hadde flere folk på øvingene enn det er på festene i dag. Vi var nesten litt Grateful Dead. Gjengen kom når vi plukket fram instrumentene. Jeg vet ikke helt hva vi oppnådde, Lars. Men både du og jeg og de andre satte pris på at vi ble stemt fram til fylkets nest beste band i 1978. Med to selvkomponerte låter. To-stemte gitarer, piano, orgel, bass og trommer. Juryen sa at vi ikke var helt som de andre. Bedre skussmål kunne vi ikke ha fått. Jeg tipper du smilte da. Etter å ha holdt styr på skogen av akkorder i Kvenndalslåten og den andre jeg ikke husker navnet på.

Kjære Lars. Du var en av de første jeg fikk spille sammen med. Helge Nilsen var den aller første. Jeg og han med gitarer i kåret på Kvendbø. Deg møtte jeg en vårdag i 9. klasse. Og jeg kjente deg ikke. Men hadde hørt om deg. Om at du spilte orgel. Dermed tok jeg bussen fra Kvendbø til Røv for å møte deg. Min Kingston-gitar var i bagen. Du hadde orgelet på stua. Jeg koblet gitaren til orgelet og vi spilte Santana. Etter å ha kjent hverandre en liten time. Så stakk vi ned i butikken til Even og spiste is. Drakk brus. Etter det ble du, Reidun, Even og familien din en del av oppveksten min. Jeg var mye på Fiskum. Hørte til der. Følte jeg. Vi hørte på den samme musikken. Elsket de tunge rocke-akkordene til Deep Purple, Procol Harum og Uriah Heep.

Jeg tenker; det var litt rart at jeg turte dette, denne fridagen fra skolen, å dra til Røv for å møte en jeg aldri hadde møtt før. Tenk om det hadde blitt helt feil? Det ble det ikke. Tvert imot ble det en type vennskap jeg kun har knyttet til noen få personer gjennom livet. Faren min var spent da han hentet meg. Jeg tror han så hva som hadde skjedd. Han var selv en dyktig spillemann. Forsto verdien av vennskap gjennom godt samspill.

«De kjente Orpehus»

Orpheus Blues, Lars. Instrumentalen vi lagde og elsket å spille. De lange tonene og smått overraskende durskiftene. Jeg ser deg for meg bak orgelet, foran Leslien som surret og lagde vellyd. Vi var konger av Sagatun og Bondhuset. Oppdal Turisthotell og Trudvang. «De kjente Orpheus» stor det i en annonse i Opdalingen. Vi spilte og levde livet. Jeg glemmer deg aldri, Lars. Fordi du er en del av livet mitt. Takk.

Ole M

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s