Sola skin i Myralin

I dag skin sola i Myralin for deg, Jon. Tenkte jeg da jeg kjørte over Eidet i dag, på tur til begravelsen til en av dem jeg vokste opp med, Jon Holden. Gårdbrukeren, den snille mannen, gutten med Morgan Kane-bøkene og den blå sykkelen, den flunkende nye Volvoen, Jon med det gode humøret og de gode historiene og replikkene, arbeidskaren og optimisten, vennen vi kjøpte Kalla Anka-pastiller til på ferietur i Sverige, Jon som jeg og Lars Steinar og Helge smugrøykte sammen med på Jarabakken, den gode gutten som vi ventet på skolebussen sammen med hele skoletiden.

Nå er han borte. Begravet på bursdagen til broren min, Bjørn – som også er borte. Han ble ikke femti engang. Du Jon ble 56. Ingen alder, det. Jeg satt og tenkte på dette i kirken i dag. Falt nesten av fra det hele. Jon og Bjørn. To strålende gutter og ungdommer som tullet og så lyst på livet. Den ene mer slagferdig enn den andre. Så skulle motstanden i livet bli i overkant stor for begge to.

Urettferdig, tenkte jeg fra kirkebenken. Rett og slett vondt urettferdig. Hvorfor Gud steller det til slik, det vet jeg ikke. Ikke jeg, ikke noen. Dager som dette er det viktig med en klok prest. Vidar Rygh er en slik prest. Som startet sin prestegjerning i Surnadal med å holde begravelse for Bjørn i oktober 2011. Jeg likte ham umiddelbart. Følte at alt var i trygge og gode hender. I dag snakket han igjen så alle forsto. Nært og varmt, reflektert og tydelig.

Jeg tror de fleste vennene dine var der i dag, Jon. Nye og gamle venner. Naboer og arbeidskamerater. Og så slekta di. Søstre med familier, to flotte sønner sammen med sine familier. Eldstemann, Kristian, så jeg mye til i oppveksten. Han var jo ganske lik sin far. Fant på mye tull, hadde det moro – og hadde lett for å bli godt likt. Mine døtre var mye på Vollå i oppveksten. Jeg vet at de satte pris på fellesskapet med Jon, Kristian og Eldbjørg, og at de har mange gode minner å ta fram fra den tiden.

Sola i Myralin, ja. Lia du ser fra veien når du kjører over Eidet. Det var den jeg startet med. Hadde dette vært en dag for 25 år siden, kunne Jon og jeg meget vel ha sittet der oppe i lia sammen, kikket utover Kvendbøen og Eidet, pratet om alt mulig, lagt noen planer, drømt litt, tent en ny mixture og en Prince, fylt opp kaffekoppen, latt fem-minuttet bli til ti minutter – før vi startet motorsagen og traktoren igjen.

Vi hadde mye sammen disse fire-fem årene rundt 1990. På skogen, med siloslått og i fjøset. Vi jobbet godt sammen. Fikk mye gjort. Men aller best husker jeg disse stundene oppe i lia. To karer på hver sin stubbe med sola i øynene og utsikt over gard og grunn; slikt blir det godt og nært fellesskap av. Selv om en kommer bort fra hverandre, sitter slike stunder som spikret i sjel og sinn. Til evig tid.

Nå er du over i denne evige tid, Jon. Ta med deg de gode ordene til Kristian fra kirken i dag. Du var en dyktig kar som aldri stilt deg selv først, som aldri for med store ord eller fakter. Du må hilse bestemor fra meg, sa Kristian. Du må gjerne hilse Bjørn, også. Dere tre; du Jon, Bjørn og mor di, Eldbjørg, blir en herlig trio i himmelen. Noen av de beste fra jorda er igjen samlet.

Ole M

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s