Rustfrie herrer

Rustne herrer, liksom. Jammen sa jeg smør.

I seks-sju kvarter holdt de det gående. Ole Paus og Jonas Fjeld. Med gitarer, sang, prat, latter og smil. Og noe alvor. Alltid litt alvor. Rustne herrer har også meninger. Med rett til å sparke hit og dit. Da Ole Paus skulle si en positiv ting om Per Sandberg, kom han bare ikke på hva det var. Bondevik ble raljert med og plassert i sin egen selfie. Det ble snakket om fremmedfrykt. Folk klappet. Folk lyttet. Folk lo. Og noen sang med.

Noen minutter før konserten møter jeg Paus bak scenen. Han hilser fra sunndalsvennen Ketil Bjørnstad. De to møttes for noen dager siden. Jeg kjenner at jeg blir glad. Fordi Sunndal er på kultur-kartet. Fordi artister som farter landet rundt trives hos oss. Fordi vi har etablert gode vennskap, selv om vi ikke møtes så ofte. Kunstneren jeg møter bak scenen i Hovshall debuterte i 1970. «Der ute – der inne» heter den geniale debuten. Nå er han her igjen. På scenen i Sunndal. I 2017. Helt utrolig. Sist han var her, jeg tror det var i 2011, spilte han med Ketil Bjørnstad og Terje Rypdal. Deres eneste konsert sammen. Initiert av oss. Hovshall er en scene av betydning.

Sett fra bakerste rad!
 

Fra mitt sete på bakerste rad, helt ute til høyre sett fra scenen, hører jeg gitarene starte. Sceneteppet går til side, der sitter de to rustne menn og spiller «Engler i sneen». Jonas Fjeld sitt lille mesterverk. De sitter på hver sin side av salongbordet. Akkurat slik musikere kan komme på å gjøre når de møtes. Finne fram gitarene. Slå seg ned i stua og spille sanger de liker. Se hverandre i øynene, finne de rette akkordene. Kjenne på det musikalske fellesskapet.

Og dette fellesskapet er de rustne herrene sin suksess-oppskrift. De trives sammen. Har et liv sammen. Har mye å formidle fra dette livet. Fra første jobben sammen i 1974, på plattingdans i Østerdalen, der Paus var det kunstneriske innslaget – til dagens samspill og eventyrlige suksess som To rustne herrer. 20 år etter duoens ikke så altfor spede start. Jeg tenker: Der nede på scenen står cirka hundre år med norsk musikkhistorie.

Norsk musikkhistorie
 

Dette er et show. Med musikk og masse ord. Ole Paus snakker like fort som han plukker toner fra gitaren. Jonas Fjeld, den lune drammenseren, bidrar med lavere tempo, litt tilbaketrukket. Men det skal man så klart huske; det er han som har vært rockeren. Bandmusikeren. Det er han som har gitt ut «The Tennessee Tapes» og «Neck’n Neck». «Jonas Fjeld Band» er et av Norges beste band, sier Ole Paus i en av sine monologer. Jeg er slett ikke uenig. Bent Bredesen er en av mine favorittgitarister. Hans bidrag i Jonas Fjeld Band er største betydning.

De rustne herrene har mye på hjertet. Jeg er imponert. Det hele drar seg over halvannen time. Trampeklapp. Det må to ekstranummer til. Lyset kommer på. Herrene vinker. Det er slutt for denne gang. «Joda, det tar på, selv om vi spiller det samme hver kveld,» sier Jonas Fjeld etterpå. Han er sliten og fornøyd. Litt tom. Sier han. Ole Paus har allerede stukket over til hotellet. Nå trenger herrene litt mat. «Alltid så trivelig å komme til Sunndal. Håper folk hadde det fint. Det virket da slik,» sier Jonas Fjeld. Jeg bekrefter: Folk hadde det helt utmerket. Som arrangør er jeg så glad for at det finnes artister som Paus og Fjeld. Som folk gleder seg til, snakker om og tar meg seg ut i sunndalsnatten etterpå.

Fullt hus i Hovshall. Jeg knipser et bilde og tenker; dette må jeg skrive om. Det er herved gjort. Takk for denne gang, dere rustne herrer!

Ole M