En hyllest til dalen min

Om et par år kan jeg si at jeg har vært sunndaling i 20 år. Da må jeg vel ha lov til si at dette er dalen min? Min også.

Dette tenkte jeg da jeg satt ved Brooklyn bro tidligere i dag. Iført ei lurvete vernebukse, vernestøvler og en Stihl-jakke av gammel årgang. Sola midt imot, hengende lavt over fjellene, Driva elv rett nedenfor, vakker og glinsende i lyset fra sola. Skogen, gryende ung og full av sevje. Påskeaften 2017. Skogsarbeid, appelsin, kaffe fra kanne og topptrimma Stihl-sag. Kvitveis og hestehov og noen andre planter jeg ikke vet navnet på. En kriblende godfølelse. Nesten som lille-julaften.


Brooklyn bro… En perle i dalen.

Bodil er på arbeid i den nye butikken sin, «Tante Bodil», barn og barnebarn er spredd for alle vinder i en lavlandspåske. Så langt har ingen i familien gått på ski denne påsken, tror jeg. Ikke at det er så tøft å ikke gå på ski, poenget er at årstiden er så fin, så fargerik og så levende at det finnes alternativer til de kvite viddene. Puddersnøen og de perfekte sporene. Snøen i seg selv er egentlig kjedelig. Først når våren truer den, blir det spesielt. Med alle kontrastene, både store og små, fra årstider som skifter og gjør verden ny, til den lille plantene som kikker fram fra snøen der vi akkurat har satt oss ned for en liten kvil.


Spede spira…

«Vær forsiktig så du ikke dreper blomsten,» sa Andrea på snart seks år da vi gikk tur nedover til Løykja og gravhaugene i går, langfredag. «Drepe blomsten?» Kjære Andrea, så fantastisk at du tenker på den måten. For akkurat slik har også jeg tenkt i alle disse årene. Jeg har nesten ikke hatt hjerte til å plukke dem. De fine blomstene. Plukke dem og plassere dem i en vase for å dø. For det er jo det de gjør. Etter en dag eller to. Etter smått med omsorg.


Andrea og Einar Skjæraasen.. Helt like.

Så da må jeg bare innrømme: Jeg liker slettes ikke å måtte kutte ned unge skudd med motorsaga. Meter-høye seljer med friske skudd. Bare for å rydde plass til det jeg skal holde på med av kapping og kløyving. Inni meg ber jeg om unnskyldning hver gang jeg gjør det. Er det rart at jeg ble pasifist? Og at jeg alltid har følt på en sterk dragning mot – og et sterkt ansvar for – de svakeste skuddene. Uansett hvor de måtte befinne seg. I skog eller på kontor. Skole eller fjøs. «Spede spira lyt få stå, mållaust liv har og e mening,» skrev Einar Skjæraasen. «Ikke drep blomsten, bestefar,» sa Andrea. De to snakker om det samme.


Mye ved, mye varme.

«Driftin’,» synger Trond Granlund og Marius Müller. Platen spilles i jukeboksen min akkurat nå. Samtidig som jeg skriver.  Og jeg tenker: Joda, vi er på vei ett eller annet sted, hele tiden. Slik skal det være. Jeg er selv en av dem som fort kjeder meg når ting står stille.

Men så er det likevel så godt når alt stopper helt opp. Slik som i dag. I noen minutter. Jeg opplevde det ved Brooklyn bro. Denne trolldomstimen. Alt annet stengt ute. Andre har helt sikkert opplevd det samme akkurat i dag, i sterk mot-sol oppe på et fjell, ved ei hytte, i solveggen på setra, i fjæra ved fjorden. Da kan vi juble stilt inni oss. Kjenne på at dette er slett ikke så verst. Dette livet. I den fineste dalen jeg kan tenke meg. Blant bruer, gravhauger, hestehov, bønder og industriarbeidere, gitarister og fotballspillere. Og en åre av en riksvei som binder verden sammen. Fra kyst til dalstrøka innafor.


Fineste Sunndalen.

Jeg gleder meg til i morgen. Da skal jeg begynne på ny bok. Sterkt inspirert av Ketil Bjørnstad og hans fascinasjon for Kristiania-bohemen. Jeg skal lese Hans Jæger. Den forbudte. Den fortrengte og gjemte Jæger. Lese om utopien, de store drømmene. Om lengsel og smerte og kjærlighet. Om kollisjonen med kapitalismen. Der drømmer knuses. Eller blir avslørte. Så skal jeg feire påske, sitte i sola med dem jeg er glad i. Kikke på fjellene fra bunnen av Sunndal. Min dal!

Ole M


Bjørnar og Johannes. Spennende i gravhaugene på Løykja.


På toppen av haugen. Johannes skal bli arkeolog.
 


Brua over Lauvåa. Den eldste i dalen.

Christian, Andrea og Johannes ved Drivas bredder.


Vakre dalen. Hoås. Opp mot fjellet.


Gamle kunstverk. Kortreist. i Knutsliøya.


Her kan du bo!

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s