Balladen om Leif Nordqvist


 

Leif Nordqvist bor i ei grøft like ved Brooklyn bro i Sunndal. 

Han liker seg der det er fuktig og blir fort engstelig når noen forsøker å snakke til ham. Da får han fart på de lange beina sine. Prøver å gjemme seg blant kvister, kvitveis og en gryende grønn vegetasjon. Vidåpne øyne og et forvirret uttrykk vitner om en som mener han er i fare. Derfor rømmer han. Fort som bare han kan.

Leif Nordqvist er en frosk. En stor frosk. «Den største jeg har sett,» sier Johannes. Det er han som får se ham først. Leif Nordqvist. Som på dette tidlige stadium ikke har noe navn. Det får han først senere. Jeg og Johannes blir stående og kikke på det vakre dyret. Heldigvis er han ikke blitt truffet av de store vedkubbene vi akkurat har kastet ned mot veigrøfta. «Tror du han har noe navn,» spør jeg Johannes. «Leif. Leif Nordqvist,» kommer det kontant. Jeg kikker bort på åtte-åringen. Vel kan han si mye rart. Men en frosk ved navn Leif Nordqvist, det hadde jeg aldri trodd han hadde på lager.


I dette området bor Leif Nordqvist
 

Vi følger den ny-døpte Leif Nordqvist oppover skråninga. Så blir vi enige om å la ham være i fred. Selv frosker har krav på privatliv. «Jeg tror han kommer til å dø tidlig,» sier Johannes, ganske så pessimistisk. «Fordi det er alt for tørt for ham her,» legger han til. Derfor bestemmer jeg og Johannes oss for å be om regn. Vi ber om at noen der oppe må forbarme seg over Leif Nordqvist. Den store frosken ved Brooklyn bro. Og jammen blir vi ikke bønnhørt. Et døgn senere kommer regnet.

Leif Nordqvist hadde aldri sett dagens lys hadde det ikke vært for Johannes. Han hadde bare forblitt en helt ordinær frosk. I ei grøft i Sunndal. Nå er han selveste Leif Nordqvist.


Brooklyn bro. Emil og Johannes koser seg.

Barnebarn er en sjelden gave. I all beskjedenhet; jeg har akkurat skrevet en liten sang om alle barnebarna vi har. «Mine diamanta,» heter den. Det er mulig at noen skal få høre den en dag. Her en kveld spilte jeg den for Bodil. Nervøst, en elendig framføring. «Kjempefin,» sa hun. Ok, da er det kanskje håp. Fire vers, refreng, litt gitarspill her og der. Jeg er egentlig ganske fornøyd med den..

Nå ligger alle fire som er på besøk og sover. Tror jeg. Men det er mulig de lurer oss. At de har noe på gang der oppe på loftet. Hva gjør vel det? Så lenge de koser seg. Etter en dag med vedkløyving, der Christian lagde slagverk av kubbene, der Emil prøvde seg med øksa (med hell), etter en dag med sjokoladekake ved Brooklyn Bro, møte med geiter på Nisja, masse leik og en smule tilfeldig inntak av næring. Har man det travelt, må slikt skje når det passer. Litt improvisasjon er bare sunt. På fridager er det lykken i livet som gjelder. Ikke kjedelige rutiner. Det er det nok av ellers i uken.


Vedlasset ble slagverk. Christian er en oppfinnsom kar.
 

I morgen tar vi en ny tur utover for å se etter Leif Nordqvist. Dukker han opp, blir det jubel. Dukker han ikke opp, finner vi på noe annet.

Ole M


Emil og Andrea besøker Nora på Nisja. Et dyre-eldorado.



Og like ved er Lauvåbrua, den eldste brua i kommunen.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s