17.mai i Allerton, Liverpool

Ingen flagg, ingen hurrarop – no nothing. Og det er 17. mai. Ser bilder hjemmefra på facebook. Bunader og tog. Og her sitter jeg. I Allerton, Liverpool. I stua til Jostein og Ragnhild. Det er fortsatt formiddag, og i løpet av dagen skal det bli feiring også her. Rundt tjue nordmenn, små og litt større, kommer for å besøke oss. Kristiansundere, trøndere og til og med en halsalending. Det skal bli stas. Pølser og kaker og litt av hvert annet. Ellers gjorde de unna 17. maifeiringen her allerede på søndag. Med tog og taler, musikk og kranser.

I fjor holdt jeg tale på Øratorget. Det var et ærefullt oppdrag. Da snakket jeg blant annet om at 17. mai er alle sin dag. At den er åpen for alle som vil delta. Og at det også kan være dagen hvor vi er ekstra rause. Klapper hverandre på skuldra, skryter av naboens nye dress, roser svigermors 17.mai-lunsj opp i skyene og kjenner på fellesskapet som dette samfunnet vårt er tuftet på. Bare det at vi tar oss tid til en god prat, har en verdi. Det var de flinkere til før i tiden. Til å småprate om alt og ingen ting. En kunst de fikk inn med morsmelka. I dag glaner altfor mange av oss i telefonen og lar verden fare forbi. Selv om vi sitter sammen, er møteplassene blitt færre og færre. Fordi vi ikke er til stede.

Nordmenn er heldige som får boltre seg fritt, som får bestemme selv innenfor rammer vi som borgere har vært med på å utforme og bestemme. Peke ut retninger vi mener er best for samfunnet vil lever i. Men; kaster vi et kjapt blikk på verden, ser vi at ingenting bør tas for gitt. Skremmende statsledere og udemokratiske og brutale styresett kaster skygger ned på kloden vår. Medborgere trues, små barn blir ikke gitt noen sjanse i livet. Dette bør bekymre. Få oss til å rope ut at slik vil vi ikke ha det. Jeg mener: Blir vi late og likesæle, utsetter vi oss selv for fare.

Flotte bilder fra feiringen hjemme fortsetter å komme inn på telefonen. Barnebarn med flagg, rødt, hvitt og blått mot en gryende grønn natur og snødekte fjell, og på Sunndal helsetun sitter Bodil og Signe sammen i 17.mai-lunsj. Jeg leser om den unge og modige jenta som skal holde hovedtalen i Sunndal. Lykke til, Julie Håkonsen. Vi trenger slike som deg.  

Nå skal det bli noen fine dager her i Liverpool. Vi har masse planer. Konserter og fotball og byliv av ulikt slag. Og litt planlegging av ting som skal skje. Det kommer sikkert flere meldinger om dette. Men først blir det feiring. Her også. Gratulerer med dagen, alle sammen!

Ole M

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s