«Stakkars mor og pissi»


 

Tidene forandrer seg. Vi forandrer oss. Verden blir mindre. Hoppbakkene blir større. Vi kommuniserer enkelt med folk på andre siden av kloden. Nyheter treffer oss nesten før de har skjedd. Og det er ikke lenger så veldig langt til Dombås.

Slik var det ikke midt på 60-tallet da familien Ansnes fra Kvendbø dro på sin første ferietur. Fem forventningsfulle personer i en Anglia. Sunndal, mot Oppdal. En ny verden som åpnet seg. Tilbake på Kvendbø satt måpende naboer som trodde de aldri ville få se oss igjen. Jeg mener det ble laget tomatsuppe ved elvakanten oppi Drivdalen et sted. Det var eventyr, det var prospektkort, det var natur vi aldri hadde sett maken til.


Garmo kirke speiler seg i vannet på Maihaugen
 

Men hva skulle vi? Det visste ingen. Vi hadde ingen Tripadvisor, ingen google maps. Derfor endte første dagen oppe på Dovre et sted. Inne på ei seter. Fordi alle hyttene var opptatt. Vi var i himmelen. Fem personer på ett rom. Vi gikk oss en tur i kveldsluften. Kjente på den store verden. Vel tilbake i senga sukket bror min, Bjørn: «Stakkars mor (bestemor) og pissi som ikke får oppleve dette.» Gode Bjørn hadde sitt livs store kveld. Så var det typisk ham å tenke på andre akkurat da. Slik var Bjørn. Fred være med ham.


Dette er ikke Dovre. Men Valdresflya. Besseggen der bak…
 

Midt på 60-tallet var dette en langreist tur. Tenk at vi kom til Dombås. En gang havnet vi helt nede på Kongsvinger. Vi så Vikersundbakken og Mjøsa. Østersund og Namsos. Lillehammer og Hamar. Valdresflya og Fagernes. Jeg kjøpte flotte prospektkort på Otta og i Lom. Til og med Engerdal var vi innom på en av våre turer. Vi kjørte sakte og kikket etter Gjermund Eggen. Jeg kjøpte meg suvenir. En hoggstabbe det sto Engerdal på. Den sto på gutterommet hele oppveksten. Oppe på ei hylle. Til minne om ei tid.


Eksempel på suvenir. Fra Bøfjorden.
 

Faren min var en framsynt mann, en som var nysgjerrig på verden, en som skaffet seg nyvinningene tidlig. Fjernsyn, stereoanlegg, kjøleskap og baderom. Han for ikke så høyt med det. Bare gjorde som han følte for, og tok seg råd til. Jeg tror han elsket bilturer. Det å stoppe på, betrakte, snuse inn og feste opplevelser og bilder til minnet. Du verden hvor mye vi har å lære der, flyktige som vi er blitt.

Sist helg kjørte jeg og Bodil nedover dalenes dal. Gudbrandsdalen. Cirka 50 år siden første tur. Med Lillehammer som mål. Da vi passerte setra – den nevnte – oppe på Dovre, var turen knapt begynt. Vi hastet forbi Dombås og kjørte strake leia til Lillehammer. Der ventet et ærverdig, gammelt hotell. Ikke ei seter. Vi spiste godt, la oss tidlig og ventet på en ny dag. En by i fest. Lillehammer. Med opptog, konserter på gatehjørnene, yrende folkeliv og ellers et sentrum som egentlig ikke har forandret seg siden 1994.


Yrende folkeliv på Lillehammer ei helg i juni
 

Så var det Maihaugen, denne perlen av ei historisk samling. Bygde-Norge og byen. Setra og landhandelen. Fengselet, smia, apoteket og posthuset. Verden i miniatyr. Slik det en gang så ut. Hjemmet til dronning Sonja. Kirker og bygdetun. Og midt oppi dette: Et bryllup. Vi ble tiltrukket av fioliner og prestens ord. Varm sol over historisk grunn og brudepar. Vi gikk rundt og kjente på atmosfæren. Snuste inn. Akkurat som på Dovre midt på 60-tallet. Så flyttet vi oss noen tiår fram i tid. Dro opp i Lysgårdbakken. Tok stolheisen til topps. Høyt og fritt. Litt skummelt, men artig likevel. Jeg tenkte på Wirkola og Engan. Bredesen og Kankonen. På dager framfor tv-en der hopprennet tok både oppmerksomheten og nattesøvnen, der stua på Kvendbø var full av hoppvenner fra nabolag nær oss.


Opp stolheisen i Lysgårdsbakkene.
 

Så spiste vi ved elva. Akkurat som den gangen oppi Drivdalen. Men tomatsuppa var skiftet ut med viltgryte og gode drikker. Likevel var vi ikke så langt unna den verden som en gang var min. Fordi vi tok oss tid til å nyte. Se og høre.

Søndag valgte vi den lange veien hjem. Dokka, Fagernes, Valdresflya, Vågå, Otta – og så hjemover. Vi tok det med ro. Gikk litt i parken på Fagernes, stoppet på Gjendebu, gikk ned til Ridderspranget og kjøpte kjøttkake på Dombås. Bare prospektkortene manglet. På Fale møtte vi en vegg av regn. Men da var vi jo nesten hjemme. Etter ei helg med det som i dag er blitt kortreist lykke. Men som bare for noen tiår siden var noe nær landet på andre siden.


Fagernes. Landet på den andre siden….

Vi skal bruke sommeren på kortreiste turer. Etter veier og stier. Det blir daler og fjell. Og litt lenger utpå kommer Skottland. Jeg kjenner jeg er godt i gang med sommeren 2017. Og er evig takknemlig overfor faren min som lærte meg hva ferietur er for noe.

Ole M


Garmo kirke. Maihaugen.

Hjemmet til dronning Sonja. Maihaugen.


Seterlandskap

Postmuseet på Maihaugen
 

 

 

En kommentar om “«Stakkars mor og pissi»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s