Kjære John Fogerty!


 

Det var en sommerdag i 1997. John Fogerty var ventet i Oslo Spektrum. Jeg og bror Bjørn sto ute på høyre side foran scenen. En peruaner sto foran meg. Litt lengre borte gjenkjente jeg to rindalinger. De første tonene fra Fogertys gitar fylte lokalet. Bayou Country. Alt vibrerte.

Så fikk vi se ham. Inn fra venstre med gitaren. Rutete skjorte, et bredt glis. Hallo Norge. For aller første gang. Stemningen var elektrisk. Folk trodde ikke sin egne øyne. Kuldegysninger og tårer i øyekroken. Endelig skulle vi få oppleve ham som hadde fylt år av våre liv med musikk. Han som fikk meg til å begynne å spille gitar. Det var han jeg kopierte de første riffene fra. Han og Ritchie Blackmore. Øret tett inn til båndspilleren. Nye toner falt på plass. Hele kvelder med terping. I dag kan alt googles og læres på Youtube. Vi hadde en spolebåndopptaker. Litt fram, så spoling tilbake. Til slutt   kunne jeg både Proud Mary og Lodi. Ikke rart vi fikk et tett og godt forhold, John Fogerty og jeg.


John i gnistrende samspill med sønnen Shane.
 

Tilbake til sommeren -97. Peruaneren foran meg mistet alle hemninger. Men han så ingenting. Så jeg løftet ham opp. Holdt så lenge jeg klarte. Snakk om takknemlig kar. Etterpå løp han gjennom trengselen i retning scenen. Ja, han løp. Helt sant. Folk bare ryddet veien for ham.

Dette er til dags dato en av de sterkeste konsertopplevelsene jeg har hatt. Ikke bare på grunn av musikken, men fordi alt var så spesielt. Endelig var han i Norge. John Fogerty. Rett foran scenen sto min gode venn Bjørn Harald Sæther sammen med den norske fanklubben. De bidro sterkt i store spektrum. Plutselig dro de i gang allsangen. Cottonfields. Fogerty lyttet, smilte, ristet på hodet. Så koblet han seg på. Hele bandet ble med. Magisk. Jeg har alt dette på cd. Eksklusivt opptak forbeholdt noen få.


Rundt 10000 gode venner samlet…

Det er John Fogerty som har skylden for at jeg sluttet å spille trompet. Han har skylden for at jeg gikk i rutete flanellskjorter i mange år. Han viste meg veien til den pentatoniske skalaen, de fem blå tonene. Som så mye rock og blues er basert på. Han la beslag på mye av tiden min, holdt meg våken om nettene ved at jeg pugget navn på Creedence-sanger. Etter noen år skilte vi delvis lag. Han fortsatte med sitt. Jeg endret kurs. Men; jeg glemte ham aldri. Og han visste nok at jeg var der et sted. Lojal og full av respekt. Cosmo‘s Factory. Første skikkelig platen vi kjøpte. Tror den kostet 47.50. En formue. Jeg selger den aldri.

Vi møttes igjen noen år senere. Fortsatt Oslo Spektrum, sittende denne gangen, jeg og bror min Bjørn. Han elsket Fogerty. Spilte musikken hans ofte, i perioder daglig. Så da måtte vi så klart spille Lodi den dagen Bjørn tok farvel med oss. Jeg tror det var favorittlåten hans. «Just about a year ago…». Lodi er en by i California. «Oh Lord, stuck in Lodi again». Sangen har fått en helt spesiell plass I hjertet mitt.


John hadde med sønnen sin. Det hadde jeg, også.

Søndag kveld var jeg og Johan Ivar, sønn og kompis, blant de ti tusen som fikk oppleve Fogerty på Sverresborg. Det startet litt trått. Men så løsnet alt. John, sønnene Shane og Tyler, bandet, publikum ; alt smeltet sammen til en sommerfest med en av tidenes beste låtsnekkere i hovedrollen. I løpet av tre år skrev Fogerty tonefølget til år av våre liv. For noen er han selve livet. SÅ mye kan musikk og en musiker bety. Også senere har han levert klassikere. Flere gode soloplater står i platehyllen her. Jeg spiller dem med jevne mellomrom. Det vil aldri komme til noen skilsmisse mellom John og meg.

John Fogerty er blitt 72 år. Men han har fortsatt energien, han spiller gitar slik bare han kan. Så er han er alene i verden om å ha DEN stemmen. Søndag kveld landet han etter to timer. Med Proud Mary, så klart. Jeg kikket rundt meg. Folk filmet. Tok bilder. Sang. Klemte hverandre. Og gikk lykkelige hjem. Nå i kveld plukker jeg fram Green River, favorittplaten, og avslutter skriveøkta med den. LODI. Jeg er stuck der. Respekt, John.


Green River står foran og viser vei..

En glitrende konsertopplevelse.
 

2 kommentarer om “Kjære John Fogerty!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s