2017 – det gikk da på et vis

Jeg sitter i kjelleren og klimprer på Gibson-gitaren. Det er to timer igjen av 2017. Det er egentlig greit. Året ble ikke det beste. Men heller ikke det verste. Jeg spiller gjennom en av sangene som ble til i 2017, en om barnebarna mine. «Mine diamanter». Kanskje noen får høre den en dag? Jula har vært lang. Og klærne er blitt trangere. Til og med lua fra Falun-VM 2015 er blitt trangere. Jeg trodde liksom ikke at ribba skulle legge seg på hjernen. Det får bli skjerping i januar. Slik at lua passer igjen.

Det er mange glimt og bilder å hente fram fra 2017. Mye å minnes. I det som følger skal jeg ta fram fem av dem: Om tilhørighet, lidenskap, familie, Liverpool og storslått natur.

TILHØRIGHET:

Ved Brooklyn bru

 

Brooklyn bru, Driva, Grøa og Sunndal. Og Nordmøre. Det er der jeg bor.  Det er sjelden jeg føler slik tilhørighet til et sted som en tidlig vårdag ved Brooklyn bru, når verden er i ferd med å bli grønn igjen, Driva renner sakte forbi, vedarbeid pågår og termosen inneholder nok kaffe til ei lita økt til.  Men jeg kan også føle tilhørighet på en tur oppe på Freikollen sammen med Johannes, der vi ser ut over fineste Nordmøre og Kristiansund. Tilhørighet er så mangt. Til steder, til familie og folk, til miljøer og byer, til samlingssteder som en kirke eller en fotballstadion. Jeg føler for eksempel ro og tilhørighet blant over 50.000 personer på Anfield. I kirken en julekveld og hjemme i stua en vanlig tirsdag kveld. Tilhørighet og trygghet. Det henger sammen. Og er også sterkt beslektet med identitet.

Johannes oppe på Freikollen

 

Og da vil jeg si noen ekstra ord om folk. Som i seg selv, hver og en, er små attraksjoner når du er ute og reiser, eller møter dem på fjellet eller på puben i storbyen. Historier fortelles, erfaringer utveksles, små ord og blikk skaper en kjemi du kjenner gjør noe med deg. Beriker deg. Takk til alle folkene, rare og ikke fullt så rare, rike og fattige, veltrente og late, slekt og ikke slekt, svarte og hvite, unge og gamle; det er dere som gir meg mest gjennom året.

FAMILIE:

Elias sammen med tante Bodil, Benjamin og Daniel i møte med gammelonkel Ole M.

Bodil og jeg har en stor familie. Bosatt litt her og der. I Sunndal, Trondheim, Kristiansund, Surnadal, Ålesund, Liverpool og noen andre steder. I september kom lille Ella til verden. Hun ble vårt niende barnebarn. Fra 0 til 8 år. Litt av en gjeng. Som sier og gjør mye rart. Små og nysgjerrige personligheter. Disse ni er våre diamanter. Vi skjemmer dem bort, tenker på dem titt og ofte; hvordan går det med dem i dag? Det er aldri likegyldig. Ikke et sekund. Derfor blir det også noen bekymringer. Men mest gleder og opplevelser.

Victoria i sandkassen, Maja Kristine og Henrik på Brooklyn bru.

 

Vi har fem barn, svigersønner og svigerdøtre, mødre, søsken, tanter og onkler, søskenbarn og andre vi føler oss i slekt med. Så har vi hverandre. Det er ikke lite, bare det. Et forhold skal pleies. Vi gjør så godt vi kan, ikke minst med hele tiden å ha noen felles prosjekter , slik som reisene vi gjennomfører i løpet av året, både som par og som arrangører for større grupper. Der trives vi. Sammen. Det har vi tenkt å fortsette med

Ane er så glad i dyr. Også slike som dette…

Ella og storesøster Andrea

Christian lager trommesett av vedkubbene. Oppfinnsom kar

 

LIDENSKAPEN:

Jeg er lidenskapelig Liverpool- og Lyn- supporter, vinylsamler, turgåer, konsertgjenger, hoppentusiast, kulturnyter og samfunnsbetrakter. Etter mange år i avis, vil jeg påstå å ha lært kunsten å sette meg fort inn i ting. Derfor kan jeg fort bli engasjert og imponert, provosert og resignert. Jeg er vel en slags kristen sosialist, som kan komme på å vingle litt i enkeltsaker. Men inni er jeg lik, hele tiden. Grunnverdiene står fast.

Toppen av verden. Anfield.

Når jeg sitter i kjelleren min, blant flere tusen plater, instrumenter, klokkestrenger, gamle bilder og møbler og annet jeg har samlet på, føler jeg meg nesten litt stolt. «Dette er mitt, bare mitt,» tenker jeg. Og jeg har faktisk system på det meste der nede. Det hører med til historien at Liverpool har sitt eget glass-skap i det ene kjellerrommet.

I år har jeg også hatt en rekke flotte konsertopplevelser. Der ble 2017 et over middels bra år med The Who, John Fogerty, Eva Weel Skram, Paul Rodgers, Ketil Bjørnstad, Deep Purple, Tre små kinesere, Gjermund Larsen Trio, Paus og Fjeld, Henning Sommerro, Wolfgang Plagge og Iron Maiden. Pluss konserter med flere lokale musikere og sangere.

På konsert med The Who i Liverpool Echo Arena

Øyvind Weiseth sammen med Tormod, Halsakoret og Sunndal musikkforening

 

LIVERPOOL:

Det går an å bli forelsket i en by.

Aud Marie og Bodil sammen med The Fab Four

 

Dette har jeg skrevet noe om tidligere. Så; dette skal ikke bli så langt. Det ble tre turer i år. Ikke så mye, kanskje – men nok til å få med meg tre ligakamper på Anfield, tre store konserter, en 17.mai-feiring, masse runder i og utenfor byen, hyggelige møter og nye bekjentskaper, trivelige dager sammen med familien til bror Jostein, noen svette kvelder i Cavern og slentrende turer i byen uten mål og mening. Siste turen var en gruppetur som Bodil og jeg arrangerte. Slikt er spesielt givende, fordi du får vist fram alt dette du ivrer for og har falt så pladask for.

Albert Dock. Vidunderlig.

Vi er medeiere i Hotel TIA. Snart står det ferdig. Jeg ser fram til åpningshelga. Da kan det meste skje, bare et steinkast fra hovedtribunen på Anfield.

 

UT PÅ TUR:

Flånebba – en favoritt.

 

Jeg synes det er fantastisk å være ute i naturen. Og der trenger ikke vi i Sunndal å dra langt. Enten du vil ut på en enkel tur langs elva, eller opp i bratta til nærmere to tusen meters høyde. En naturopplevelse kan være så mangt.

Utsikt fra Stortuva.

En stille kveld langs Driva er ikke å forakte, du kan også bare rusle lang veien, rundt Grøa eller oppover Øksendalen. Ellers er jeg fascinert av topper. Årets fineste tur gikk over Raubergstæla, til Vangshaugen og ned Grødalen. Tre dager på tur. Flånebba er alltid en vinner, likeså Vollasetra og Ekkertind. Sjekk ut Stikk Ut-kartet når mai kommer. Det ligger store opplevelser og venter på deg.

Kortreist tur. Emil og Johannes ute på Brooklyn bru.

 

Ellers er jeg best på tur uten snø. Helt motsatt av hva det var tidligere. Etter snart 60 år, er jeg lei av snø.

Vel, det ble en kortfattet gjennomgang av ting jeg opplever som viktig. Som jeg ønsker meg mer av i 2018.

Godt nytt år!

Bodil på reise i Skottland

 Herlig sommerkveld på Tæla

Lyn-kamp på Tynset. En spesiell dag med trivelige folk

 

Møte med en helt, David Fairclough

Takk for turen 2017, Bodil

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s