Jaaaa, skrek jeg

 Det er OL. Det er tid for emosjonelle krumspring. Det er tid for ergrelse og tårer, glede og knestående bevegelser foran tv-en.

Norske utøvere håver inn medaljer. I dag ble det endog to gull til to erklærte Liverpool-supportere, Kamil Stoch og Ingvild Flugstad Østberg. Den første er riktignok polsk, men hva gjør vel det? Han er min mann, vår mann. Slik er sporten. Håper en dag at Stoch og Østberg kan komme innom Hotel Tia i LIverpool. Vårt lille hotellprosjekt.  Og at jeg er der akkurat den dagen. Da skal jeg fortelle dem at support handler om mye mer enn fotball. Vi snakker om selve livet.

Sundby, Krüger og Holund. En mester-trio. Men Holund vrakes til stafetten. Respektløst, synes jeg.

 

Derfor er jeg mektig irritert over at Hans Christer Holund fra Lyn og Norge ikke får gå stafetten. Min gamle skepsis mot landslagsledelsen blusset opp umiddelbart da jeg så laguttaket. Tenk å vrake en medaljevinner på magefølelsen, Hetland. Mens hjertet sa noe annet. Jeg vet ikke om jeg gidder opp klokken 0700 i morgen etter dette. Så urettferdig, så helt håpløst vurdert av en som burde vært i stand til å lese resultatlister like godt som meg. Nå vinner sikkert Norge. Og Tønset kan godt henge  på et par runder i morgentimene. Men medaljen; den burde Holund fått. Han har gjort seg fortjent til den æren det er å få gå en stafett-etappe for Norge.

Slik Ingvild Flugstad Østberg uttrykte det før start i dag. Holund er kvalifisert og vel så det.  Null respekt for magefølelsen din, Hetland. Er det ikke et fag du er betalt for å bedrive?

Robert Johansson. Min mann. To bronse. En utrolig prestasjon i en idrett der tjue man kan vinne. Minst.

Så; over til tittelen. Jeg skrek et langt jaaaaa da Tiril Eckhoff blinket inn fullt hus på siste stående i dag. Jeg var på vei opp av stolen i begeistring. Helt alene i stua. Akkurat som jeg sank ned i stolen noen timer senere, da nordmennene fikk bakvind i hoppbakken,  mens en tysker blåste nedover til bunnen av bakken. På oppdrift. To minutter senere. Heldigvis kom Kamil Stoch og sørget for en viss rettferdighet. Og Robert Johansson; barten har vært din merkevare så langt. Nå er den tid for min. Nå handler det om hopperen og atleten Johansson, en av de beste hopperne i verden. Jeg elsker idretten når outsideren tar plass på pallen. En Robert Johansson, en Simen Hegstad Krüger. Ragnhild Haga og Denis Spitsov. En tsjekker på lånte ski i Super-G og svenske som tar sølv i skiskyting. En svenske som selv ikke svensk tv har lært seg navnet på.

Det er vinterferie i kongeriket. Verden står stille i noen uker. Og det blir all verden med tid til å se sport den siste OL-uken. Jeg skal ikke ha vinterferie. I min yrkeskarriere på snart 40 år har jeg aldri hatt vinterferie. Hvorfor skulle jeg det? Men; mandag blir det noen timer i idrettens tjeneste. Da er det laghopp. Den gullmedaljen henger høyest av alle. I en egen divisjon. Jeg har skrevet det før; jeg sto ringside da Norge tok VM-gull i laghopp i Falun. Verden revnet og de svenske skoger flatet ut som i en nyttårsstorm. Av arenaer, kan ikke dette sammenlignes med noe annet jeg har vært med på. Rockekonserter når ikke opp. Ingen fotballkamper. Ingen verdens ting. Som sagt; jeg sliter med interessen for herrestafetten. Da er det godt å ha noen hoppere til trøst.

Kalla. Jeg liker henne. Og så klart Haga og Bjørgen.

Ellers; og bare som en fotnote; vi håver inn medaljer og reiser rundt i verden som gjester i OL. Hvert fjerde år. Ikke siden 1994 har vi tatt ansvar. Det er på tide med et OL i Norge. Vi har råd, og vi har bruk for anleggene. Det er her vinteridretten hører hjemme. Neste gang er det Bejing sin tur. Det betyr at vinter-OL fortsetter der ingen forstår noe som helst av denne idretten/disse idrettene. Om vi da ser bort ifra litt kortbaneløp, curling og kunstløp. Nå var det riktignok en koreaner som gjorde deg bemerket i langrenn denne uken. Han lå an til å vinne OL gull med 5-6-minutters margin. Før det ble oppdaget at han hadde gått en snarvei tilsvarende tre kilometer.

Not good, sa han selv. Jeg synes det er NOT GOOD at vinterlekene tuller rundt i et landskap og en tidssone som ikke har noe med hopp og langrenn å gjøre. Men enn så lenge; vi heier på Haga, Hegstad Krüger, Flugstad Østberg, Stoch, Tande, Jansrud og Klæbo. Og sikkert noen flere. Forfang, for eksempel. Og Johansson og Stjernen. Lundby og Eckhoff. Olsbu og Holund.

Hegstad Krüger, en herlig type. Som går for Lyn.

Det er slitsomt å være engasjert sportsidiot. Men jeg rekker meg ut på ski, da. Flere ganger i uken. Men med dalende formkurve. Popcorn, pepsi, vin, peanøtter, vafler og karbonader har aldri vært noen gull-oppskrift for gode prestasjoner i skiløypa. Men jeg prøver å komme ut i null. Det er da noe.

Ole M

 

 

 

 

 

En kommentar om “Jaaaa, skrek jeg

  1. Kikka så mye denne uka at øya snart er firkanta. Med det har skrotten sakt stopp – så i mårra ringer ikke klokka 06:45, men litt seinere gitt. De greier muligens detta uten meg. Men noe søvn må en «stakkars» supporter også ha 😉 he he. Nyt resten av natta og OL bragdene :-))

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s