Kjære jukeboksen min!

 

Jeg husker jeg hadde en drøm. Ikke en slik stor drøm som den Martin Luther King hadde. Bare en helt enkel en. Om å få en jukeboks i hus en dag.

Jeg tenkte at «det blir det sikkert aldri noe av». Så fant jeg ut at noen drømmer er ganske enkle å håndtere: Det er bare å gjøre det. Dermed kom det en Wurlitzer inn i musikkjelleren for noen år siden. Et  blytungt monster. Men du verden så fin den var. Kjørt med stor forsiktighet fra Stordal til Grøa. Vi fikk den inn. Nabo Kjell og godeste slektning Karl Stian tok de tyngste takene.. Jeg hjalp til littegrann.

Wurlitzeren var en god venn gjennom flere år.

 

Vi fikk den på plass, slo den på, og jammen lyste den ikke. Skranglet avgårde som et gammelt treskeverk. Spilte de medbragte platene. Mest country. Som jeg etter hvert skiftet ut. Jeg var stolt og fornøyd. Men så viste det seg at herr Wurlitzer ikke var helt til å stole på. Den snille selgeren var innom her flere ganger på bergingsaksjoner.

Likevel fikk vi et godt samliv, jeg og Wurlitzeren. Helt til vi høsten 2016 fant ut at det var best å skille lag. Jeg kjørte den tilbake til Sunnmøre og byttet den i en ny og bedre Rock Ola. Nesten moderne. Fra 1982. 12 år nyere enn den første. Vi fikk god kjemi fra første stund. God platespiller, fire høyttalere, rødt lys og plass til 80 plater. Og overkommelig å forstå seg på. Her en kveld ble den plutselig helt stille. Jeg googlet og kikket i tidligere kommunikasjon med selgeren. Og jammen fikk jeg den ikke i gang igjen.

For en følelse, da Rock Ola bare ristet litt på seg, blinket litt med lampene sine og var klar til ny dyst.

I mine øyne er dette like avansert som et romskip.

 

Akkurat nå spiller den en blues-instrumental. Ketil Bjørnstad. Og det låter fint. Faktisk så bra at den er et godt alternativ til stereoanlegget. Så ser jeg at bonus-knappen lyser. Det er visst en gratisplate å hente. Men nå er det heldigvis slik at jeg vet om en jukseknapp på baksiden. Der får jeg så mange plater jeg vil. Noen fordeler skal eieren…hehe. 131, for eksempel, er Whiter Shade of Pale. 156 er Dylan og Lay lady lay, mens Fleetwood Mac kommer om du velger 197. 80 plater er det plass til. Det er ikke så rent lite å holde styr på. Plater skal skiftes ut, nye lapper skal skrives. Hadde du bare hatt like god orden på alt du driver med,» sier Bodil.

Skal tror hva hun mener med det?

Noe av utvalget som kan brukes i jukeboksen

 

Dette er artig, synes jeg. Rock Ola er ikke den leken du kan få kjøpt hos Hamleys i London, verdens største lekebutikk. Nei, her er det en kjeller i Stordal som gjelder. Der selges leker for gutter med en smule slagside, som er nerdete på grensen til sære. Men vi klarer oss. Og altså; dette er ikke bare tull. Lyden er så bra at musikken kan nytes, slik som nå, mens jeg skriver.

Kanskje ikke ultra hifi. Likevel: Rock Ola duger.

 

Jeg aner ikke hvor mange singelplater jeg har. Det eneste jeg vet, er at det stadig kommer flere. Posten er grei slik. Stadig nye forsendelser med musikk. I kveld har vi hatt ei økt, Rock Ola og jeg. Bodil er opptatt på annet hold, derfor fant Ola og jeg at vi kunne bruke kvelden sammen. Så nå har den fått mye ny musikk. Jeg har også ryddet i navnelappene. Nye er kommet fra USA, og disse får teksten sin påskrevet av en Canon skrivemaskin. Her er ikke noe digitalt tull.

Jeg kan altså velge mellom 160 melodier. Som jeg selv har valgt. Her er man virkelig i førersetet. Jeg prøver å fylle Rock Ola med musikk som passer i en jukeboks. Nå spilles Glen Campbell. Han er perfekt til Rock Ola. Det samme er Dylan, Beatles, Stones, Genesis, Tom Petty, Willie Nelson og Slade. Bare for å nevne noen.

Utvalget er bra. Mener jeg. Som er direktør og støttekontakt for Rock Ola.

 

Dette var kveldens melding fra musikkjelleren i Grøavegen 63. Det står bra til. Og det er ikke håp om særlige forbedringer. Jeg finner dette behagelig. Nærmest hyggelig. I all sin enkelhet. I all sin tosomhet. Ola og jeg.

Ole M

Rock Ola har sin egen krok. Med bildet av Bøfjorden over.

Canon skrivemaskin. Perfekt til å skrive Rock-Ola-lapper. (Takk, Mette og Lars S)

Norske singelplater i en dynamittkasse. Perfekt.

Rolling Stones blir aldri feil i en jukeboks. Ikke der heller..

Helt greit å bruke litt tid here nede i vinylkjelleren.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s