Johannes-gitaren

Etter forrige blogg har jeg fått noen spørsmål om Johannes-gitaren. Eller Jesus-gitaren, som vi guttene også kalte dette instrumentet. Derfor plukker jeg fram en kommentar fra Aura Avis. Denne skrev jeg i september 2017. Den sier litt mer om denne spesielle gitaren. Og om livet ellers

Her er en «Kulturuke-spalte» datert september 2017:

Jeg og Jesus-gitaren

Ett sted skal det hele begynne. For meg startet det med Jesus-gitaren, laget av gitarmaker Johannes på Eidet, rett overfor der jeg vokste opp.

Han lagde gitarer til hele Eidet, til og med en og annen mandolin. Så var han fast ved orgelet i bedehuset. Loset oss trygt gjennom Deilig er den himmel blå på juletrefesten. Jeg så opp til Johannes. Fordi han var musiker, og fordi han på merkelig vis klarte å lage disse brune, litt tunge gitarene.

Ja, for det var med en slik en jeg begynte å pugge akkorder. Jesus-gitaren, en benevnelse som på et eller annet tidspunkt ble brukt om alle kassegitarer. Ellers kunne det være fordi de fleste sangene akkompagnert av denne gitaren var hentet fra salmeboka, framført i bedehuset eller på en eller annen forening. Dette fant vi helt naturlig. Det var slik vi vokste opp. Med bedehuset som forsamlingshus og foreninger inne i stua titt og ofte. Det var både ytre og indre misjoner. Samemisjon og annen misjon. Sangen klang gjennom døra til kjøkkenet. Eidet songlag, eller deler av det, var alltid med på disse foreningene. Nelly og Anna var gitarister. På hver sin gitar fra Johannes. Laget oppe på Geilhaugen, der han bodde.  Sangen vibrerte høyt der oppe. Bokstavelig talt.

Faren min, Johan, spilte trekkspill. Jeg drømte om å få spille sammen med ham.

 

I min spede barndom husker jeg at denne gitaren lå oppe på Nystuloftet. Der hendte det at faren min tok fram trekkspillet. Da kunne det være at jeg satt og fiklet med gitaren; drømte om å kunne spille sammen med ham. Det skulle skje, mange år senere. Men det er annen historie.

Jeg glemmer aldri denne gitaren. I 11-12-årsaldene begynte jeg å ta den i bruk for alvor. Jeg terpet på akkorder, komponerte sanger med e-moll og H7, syntes det låt fortreffelig. Mor mi så ikke helt det genuine i disse komposisjonene. Hun ble nok sliten av alle lydene og ulydene. I følge henne pågikk dette fire-fem timer om dagen. Gjerne på kjøkkenet. Besettelsen var total. Høsten 1972 dro jeg og far min til Trondheim for å kjøpe el-gitar. Han hadde funnet fram til en gitar på Ranum, en Kingston-gitar. Men alt dette er en helt annen historie. Som skulle ende i stor fornøyelse, mange opplevelser og noen nær-katastrofe-tilstander.

En annen gitar, Fenderen, som har vært med meg siden 1975. Johannes-gitaren i bakgrunnen.

 

Gitarene til Johannes var solide. De tålte en støyt, og de var sterke både i troen og lyden. De klang utover hele stua til de fleste sin fortvilelse midt i tv-kvelden. Derfor var det så fint at jeg hadde bestemora, Berta, ute i stua i en enden av gårdshusa. Hun likte gitarmusikk, kokte kaffe til oss begge og kom med gode råd. Så kunne de bare ha det som godt de andre fjernsynsslavene.

Ute i bestemorsstua ble det nemlig begått kunst. Som vi to hadde helt for oss selv. Det ble noen fine stunder av dette.

Janne Schaffer, en av mine gitarhelter.

 

I dag har jeg hatt to store gitaropplevelser. Jeg var innom Øra kafe og hørte Ulf Wakenius, denne svensken med en fart i fingrene og en musikalitet vi andre dødelige bare kan drømme om. Du verden hva svenskene har fostret av gitarister; Wakenius, Wadenius, Wellander og Shaffer. Jeg har dem alle sammen i platesamlingen her. Det er alltid en glede å høre gode musikere, og det kan også være en glede å høre på dem som har tenkt å bli musikere. Mens de er helt i startfasen.

I kveld fikk jeg nemlig også en liten snutt oversendt på telefonen. Johannes, vårt barnebarn på åtte år, var hjemme fra gitartime med ny lærdom i sekken. C-akkorden. Dette vidunderet av en akkord som du kan ha så mye glede med. Johannes slo taktfast på akkorden og sang Fader Jacob klokkerent. Det er da jeg driter i at Liverpool ryker ut av cupen. Fader Jacob er mye viktigere. Stoltheten og gleden. Akkurat slik jeg følte det med Jesus-gitaren til en annen Johannes.

 

Kanskje bli Maja og Andrea gitarister?

Johannes tar gitartimer. Og hører for tiden mest på Ozzy Osborne og Dumdum Boys.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s