Ti på topp i livet

Jeg har levd et helt liv med favoritter. Skihoppere, sanger, gitarister, fotballspillere, politikere, forfattere, band, plater og fotballag. Og land, biler, gitarer, langrennsløpere, byer, fjellturer og årstider. Det er ikke enkelt å ha det slik. Å måtte ta stilling hele tiden. Er dette en topp ti?

Vel, jeg skal ikke ta alt dette her og nå. Bare koke det hele ned til ti av de viktigste sangene/komposisjonene i livet mitt. De jeg aldri er blitt kvitt. De som har fulgt meg hele tiden. Aldri sviktet. Og ikke jeg dem. Noen av dem er knyttet til historier og opplevelser, andre bare til gleden av å lytte. Disse få minuttene med pur glede og sjelens helbred. Dette er ikke nødvendigvis de beste, de uangripelige. Men; de er av de mest betydningsfulle. For meg.

 

Ja, livet mitt har handlet veldig mye om musikk. Den har tatt mye av tiden min, kostet noen hundre tusen kroner – men gitt i ti-fold tilbake. Når jeg nå skal plukke ti sanger/komposisjoner, er jo det i seg selv helt umulig. Jeg har cirka fem tusen ulike titler av lp-er, singler, cd-er og kassetter her i musikkjelleren min. Antall sanger kan sikkert ganges med ti? Ikke noe stort tall sammenlignet med de STORE samlerne. Men jeg er nok over snittet. For å si det forsiktig. Så da er det bare å begynne i tilfeldig rekkefølge:

 

Proud Mary, Creedence Clearwater Revival: Det er helt umulig å komme utenom denne låten. Gitarriffet lærte jeg tidlig, og hele låten ble på en måte inngangsporten til popmusikken for meg. Jeg misset Beatles. Var for ung. Da kom Creedence som en nådegave. Og når det er sagt; Det er Lodi jeg egentlig liker best av som er Fogertys låter. Sammen med Who?ll stop the rain. Likevel velger jeg Proud Mary. Fordi den er komplett.

 

Highway Star, Deep Purple: Dette er rett og slett verdens beste rockelåt. Jeg husker vi fikk platen, Machine Head, i hus. Spilte den om og om igjen. Åpningssporet med trommene og bassen, soloene og vokalen. Highway Star. Livet hadde sett annerledes ut uten Highway Star. Og det er bare å takke for alle konsertene og live-platene. For meg er Deep Purple tidenes rockeband. Ferdig snakka og diskutert. Jeg nekter å inngå noen diskusjon. Fordi jeg vet jeg har rett.

 

O, bli hos meg (Abide with me): Denne salmen blir jeg aldri kvitt. Og den minner meg hele tiden om far min. Fordi han spilte den så fint på trekkspill. Så ble den da også spilt i begravelsen hans, helt tilbake til juni 1989. Skulle jeg velge en versjon av denne flotte komposisjonen, velger jeg Gøran Fristorp sin tolkning fra platen Psalmer fra 1989. Den er rørende vakker. Framført av en stor kunstner. Alternativ 2: Ole Paus sin versjon. Så hudløs og annerledes.

 

Kari danser, Ketil Bjørnstad: Dette er åpningen av platen, «Åpning», Ketil Bjørnstad sin første plate tilbake i 1973. Jeg kunne ha valgt hvilket som helst kutt fra platen, men velger åpningen. Det var der jeg møtte Ketil Bjørnstad første gang. I Kari danser. Lystig og imponerende utført. Typisk Bjørnstad. Jon Eberson på gitar. Arild Andersen, bass, Jon Christensen, trommer. Man snakket om supergrupper på denne tiden. Dette må ha vært Norges første og beste i sitt slag. Siden har Bjørnstads bøker og musikk fulgt meg. For meg, er han nok dette kongerikets viktigste kunstner i nyere tid. Jeg hører mye på hans musikk, og leser alt av hans bøker.

 

Something, The Beatles: George Harrison var min beatle. Etter at jeg ble kjent med dem tidlig på 70-tallet. Jeg har aldri hør mye på The Beatles, men George Harrison har jeg mye musikk av. Jeg liker stemmen, gitaren, komposisjonene. Something har alt det Harrison sto for. Kanskje er det tidenes beste pop-låt? Helt greit at Betales ble oppløst. Slik at Harrison slapp fri. Når det er sagt; i dag hører jeg mye på The Beatles. Har vel 120 Lper, 40 cder og 140 singler i samlingen. Fra gruppen er Penny Lane og Nowhere Man favorittlåter. Og Paperback Writer. Så er jeg stor fan av Liverpool by. Hjertet slår ekstra hardt når jeg besøker Penny Lane, Strawberry Fields, Woolton, Anfield og Albert Dock. Jeg kunne ha flyttet på dagen.

 

Willin, Little Feat: Denne er detr gjort i et utall versjoner. Men ingenting overgår originalen med Little Feat og Lowell George. Dette er det ultimate av amerikansk musikk, en blanding country, blues og en smule pop. Slide-gitar, piano og en vokal som dagens amerikanske stjerner bare kan drømme om. Jeg har hatt den i fingrene og i øret siden midten av 70-tallet. En livslang forelskelse. Stein Ove Berg har gjort en utmerket norsk versjon. Rørende vakkert med en av våre fineste artister og låtskrivere. Den som vil seg selv vel, må høre på Willin.. Og på Little Feat og Stein Ove Berg.  

 

Jessica, Allman Brothers Band: Vi som vokste opp sammen, Bjarne, Helge og Lars Steinar, har alle et spesielt forhold til denne instrumentalen. Country, gitarer, piano – en signaturlåt for alt som lever og ånder utenfor de stor sentra og byer. Jeg ser ekrer, soloppganger og elver som renner forbi når jeg hører Jessica. Så minner den meg på de gode vennene jeg har. De få, men så utrolig viktige. Så må det jo legges til at dette er bra spilt og komponert. Allman Brothers brøytet vei der nede i sørstatene. Var alle sitt forbilde.

 

Homburg, Procol Harum: Jeg sto i Drammen her i vinter og fikk denne låten rett i øret, rett fra scenen, med masteren himself, Gary Brooker.  Etterpå møttes vi i baren. Et kort, men livsviktig møte. Han har alltid vært en av de helt store. Så tenk, da – å få møte ham i en bar i Drammen. Homburg åpner Best of- platen fra tidlig syttitallet. Den jeg kjøpte på Samvirkelaget. Mitt første møte med Brooker og Procol. Homburg gjør noe med meg hver gang jeg hører den. Jeg blir aldri så snill og mild, aldri så nostalgisk og imponert over hva min oppvekst hadde å by på av musikk. Også familiært er sangen viktig. Vi to eldste brødrene er verdens største fan av Procol Harum. Vi har fulgt dem siden Whiter shade of pale. Opplevd konserter og sittet musestille med nye plater.

Musikken har vært det nest viktigste i livene våre. Nest etter det å puste.

Det er nå jeg har to låter igjen. Som skal fylle topp-ti. Jeg kikker på samlingen av plater. Den fyller hele rommet. Det er nå jeg må velge Lynyrd Skynyrd, ELP eller Jethro Tull? En Rory Gallagher eller Alvin Lee. Terje Rypdal eller Santana. Det er da jeg må tenke meg om. Dette begynner å bli alvor.

 

Freebird, Lynyrd Skynyrd: Sørstatsrocken står helt sentralt. Skynyrd er sjangerens frontkjempere. Jeg har opplevd dem live flere ganger, både i inn- og utland. Det har vært like stort hver gang. Freebird avslutter alle show, og er lydsporet til manges liv. Pianointroen, det nydelige gitartemaet, teksten, vokalen og gitarduellen til slutt. Dette er pur magi. Av det bandet jeg kanskje har brukt mest tid på av alle. Nå har forholdet kjølnet noe. Jeg er per i dag ingen stor fan av USA og/eller sørstatene. Altfor mange der nede støtter Trumps hissige retorikk og enkle løsninger. Jeg er tilhenger av Gud og familien, men ikke av våpen. Der skiller jeg og sørstatsguttene lag. Men; Freebird vil for alltid bestå som et av rockens fremste anthem.

 

The endless enigma, Emerson, Lake and Palmer: Ja, jeg velger denne. Fordi den åpner en av de platene jeg aller minst vil miste, Trilogy. Her snakker vi virkelig alvor. Et kjøp på Samvirkelaget som satte varige spor. Som har preget år av mitt liv. Jeg har sittet i timevis og sett på dette coveret. Hørt meg gjennom platene. Men alltid elsket starten mest av alt. Lyden av ELP sender meg hodestups inn i drømmen fra tidlig 70-tall.

Reservebenken:

 

‘Lay down, Strawbs: Joda, den tilhører toppen. Når orgelet kommer inn i vers nummer to, er det lyden av all mulig god rock’n roll og popmusikk. Strawbs er en band som aldri kom helt til overflaten her i Norge, men som kanskje har gitt ut to av historiens beste LP-plater. Grave new world og Bursting at the seams. På den siste finnes Lay down. Jeg har den i jukeboksen i vinylkjelleren og spiller den ofte. Tar du en tur, Jostein D? Dette er på mange måter din låt!

Wild Horses, Rolling Stones: Denne er genial med akkordene og gitarspillet, vokalen og den typiske Stones-koringen. Så skeiv at stiften jobber i motbakke. Men akk så effektiv. Og noe bare Rolling Stones har. Jeg blir aldri lei denne sangen, aldri lei av spille den selv, heller. Wild Horses finner du på Sticky Fingers, beste LP-en gitt ut av tidenes skrammelband. Men kanskje ikke den gangen tidlig på 70-tallet, med Mick Taylor på gitar. Han representerte noe helt annet. Etter mitt syn er han den suverent beste musikeren Stones noen gang har hatt i sine rekker.

10 på venteliste:

 

All right now – Free, Layla – Eric Clapton, The musical box – Genesis, 14 pages – Prudence,  Aqualung – Jethro Tull, Little Wing – Jimi Hendrix, Don’t stop – Fleetwood Mac,  Lady Writer –  Dire Straits, Tatoo lady –  Rory Gallagher, No one to depend on – Santana.

Må bare nevnes:

Paperback Writer – Beatles

Christie – Yellow river

 

Dette ble ikke enkelt. Men det er gjort i beste mening.

 

Ole M

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s