60 år med livet som lunefull sjåfør

Det er kritisk tørt i Norge, Rosenborg sparker treneren og jeg fyller 60. Ingenting er normalt. Ikke når Kroatia spiller VM-finale, når gradestokken på en vegg i Finnmark viser over 30 grader – eller når Torvald Stoltenberg plutselig går bort. Han skulle jo være her for alltid. Ja, alt dette er naturstridig. På grensen til det merkelige. Ja, helt absurde.

Det skulle ikke forundre meg om jeg i løpet av 60-årene begynner å hoppe fallskjerm, kjøper meg seilbåt, går i kloster, begynner å digge opera –  eller spiser gravlaks med surmelk til. Man kan aldri vite i dette underlige livet. Ja, for det har vært litt av en reise. Ofte med tilfeldighetene som veiviser og det lunefulle som sjåfør. Og en rastløs passasjer. Men; med føttene på jorda, en smule vennlighet og noen rare påfunn kan livet beseires. Jeg har klart 60 år så langt. Og regner faktisk med at det kommer noen flere.

Ikke på leiting etter sau denne gangen. Men et hyggelig møte. Og en selfie.

 

Når man ser tilbake, er det de gode turene man helst ser og gjenopplever. Ferieturer i en blå Anglia, fjellturer på leiting etter sau, spillinger på bortgjemte samfunnshus, gode vennskap og utfordringer man beseiret. Vi er heldigvis utstyrt med et slags livets problemfilter. Nostalgi blir kjæling med gammel tid. Mimring blir artige historier og himmelblå malerier.

Men; gir man rom for ettertanke og ransakelse, finnes det også andre ting å huske. Med smak av en smule angst og bitre tårer. Noen svarte kjellere og triste hendelser. Feiltrinn det tok år å komme ut av. Ord man aldri fikk sagt. Klemmer som burde vært gitt. Takknemlighet som ikke ble vist tydelig nok. Avgjørelser man angrer på at ikke ble tatt. Mot som ikke ble vist, ydmykhet som ikke kom til syne da det burde vært en selvfølge.

Tar sjansen på en publisering. Av min kjære familie fra den gangen på Kvendbø. Dette er vel tidlig 1973.

 

Joda, det er nok å ta av på reisen med livet som lunefull sjåfør. Men jeg angrer ikke et sekund. Jeg lever utmerket godt med den jeg er. Og er blitt til på denne underlige reisen. Med verdens beste foreldre, søsken og andre nære slektninger, med en oppvekst i et eventyr av et nabolag, ei skoletid med Eldrid som reservemor, senere noen mer uryddige skoleår med det som skulle vært pugging av gammelnorsk og engelsk. Før man landet i nyvunnen kunnskap om landbruk.

Kvendbø. Paradis på jord. Greit å kunne litt om landbruk.

 

Jeg tenkte aldri på at jeg skulle bli noe. Jeg bare ble noe. I en blanding av talent og flaks, engasjement og i all beskjedenhet; et romslig forhold til arbeidstid og arbeidsmengder. Meieriarbeideren ble en suksess, det samme kunne gardbrukeren blitt, om timingen hadde vært bedre. Jeg sier: skru tiden tilbake. Prøv å bygge opp et gårdsbruk i andre halvdel av 80-tallet. Jeg mener vi var sjanseløse. Markedet, politikken og renta tok knekken på oss.

Journalisten og redaktøren i meg er jeg stolt av. Takk til min eldste bror som trodde på meg. Så mener jeg at jeg kunne tatt musikken noe lengre enn jeg gjorde. Men du verden så mye artig jeg har hatt det med gitaren, pianoet, bandbussene og alle musikerne. For ikke å si all vinylen. Alle timene med hengiven og konsentrert lytting til musikk. Akkurat det er den største kunsten.  Mange kan bli en grei gitarist. Men slettes ikke alle kan lære seg å lytte til musikk. Utforske nye harmonier og klanger. Finne sammenhenger som blir til aha-opplevelser der inne i øregangene et sted.  Det er kunst, det.

To som har bidratt mye til reisen. Lars Steinar og Bjarne. Begge erfarne musikklyttere.

 

I dag jobber jeg med kultur, i en av Norges beste kulturkommuner. Det er et privilegium. Og en stor utfordring. Jeg gjør mitt beste hver dag, sammen med politikere som forstår hva dette handler om, og med kolleger som synes de har verdens viktigste og beste jobb. Kultur er den egentlige politikken, det som overbygger og binder ting sammen. Som skaper stolthet og fremmer følelsen av å høre til et sted. Som gjør et sted verdt å flytte til. Og hvor man blir boende.

En Colonial-plakat fra 1976. Jostein, Lars, Helge og undertegnede. Kultur på høyt nivå.

 

Jeg og kjæreste Bodil har fem barn og ni barnebarn. Vi er en stamme, de uangripelige. Ingen skal få komme å ta oss. Ikke Johannes eller Emil, ikke Andrea eller Maja Kristine, ikke Christian eller Henrik. Og slettes ikkje Ane, Victoria eller Ella. De kan bare prøve seg. Barn og barnebarn, Bodil, jeg er så stolt av dere. Johan Ivar, Gunn Heidi, Linn Bente, Mattias og Synne med utmerkede partnere i livet. Vi er alle på grensen til å skikke oss vel. Noe mer kan ingen forvente. At det blir litt tullete av og til, får bare våge seg. I mine øyne er dere fantastiske. Så mye flinkere enn jeg var den gangen jeg skulle etablere noe som lignet et voksenliv.

Maja Kristine og Henrik på Brooklyn bru. 

 

60 år er ei lang tid. En uvirkelig alder. Men så absolutt en alder å leve med. Når man har så mange å være glad i, når friheten kan dyrkes, dager kommer og går –  og du føler at holdepunktene fortsatt er til å stole på. Barnetrua, takknemligheten, tilgivelsen, likeverdet og alles rett til å ha det bra. Barn av regnbuen. Av samme jord. La de små barn komme til meg. Dette må aldri bli så komplisert at vi glemmer det enkle. Det grunnleggende.

Far og bror. Dere vil alltid være til stede i livet mitt. 

 

Så hadde aldri disse 60 årene blitt de samme uten alle mine gode venner og nære slektninger der oppe i himmelen et sted. De fine folkene som farget og utfordret, som gjorde en forskjell. En vandring på kirkegården blir som å bla i ei minnebok. Noen ord på snei. Glem aldri meg.

 Å neida, kjære pappa. Jeg glemmer aldri deg. Du er min helt. Og Bjørn. Bror Bjørn. Vi var gode venner og ganske så like. Mor Berta, bestemor Margrete, onkler og tanter, svigerfar Karl, Gunnar Gjera, Jon og Eldbjørg Vollå, Myrakarrain, Sivert Holten, Lars Fiske, Ola og Ane Gjera, Jimi Hendrix og Keith Emerson, Greg Lake, Ole Georg og Alf, Jon Lord og Harald Grønningen. Svein Bjørn Olsen og George Harrison. John Lennon og Erik Bye. Det er så mange. Torvald Stoltenberg og Kong Olav. De 96 som døde på Hillsborough i ærend og begeistring for Liverpool fotballklubb.  Dere har hjulpet den lunefulle sjåføren med kursen. Og gjort dette livet til et farbart kart. Takk så langt.

Hilsen den rotløse og rastløse i baksetet, som ser Jesus sitte der oppe på skapet. Bildet av Jesus. Noen kan man alltid stole på, tenker jubilanten.

 

Ole M

 

Fineste Bodil. Det går da ikke så aller verst?

Jeg må bare ha med dette bildet. Jostein, Anne og Gunhild foran Orpheus-bussen ute i garden på Kvendbø.