Kjære du, Norge mitt Norge!

Baroniet Rosendal. På ryggen på plena. Solskinn, roser og ro. Og bak står et slott. Som vi snart skal inn i på omvisning. Det er nesten helt stille. Og jeg som trodde dette var en turistfelle. I kveld venter Mari Boine. Og senere et lite enkeltrom for to, med bad og toalett på loftet. «Fire vægga sæng og vask». Et kulturkollektiv sammen med det som skal vise seg å være hyggelige folk.

Vi er på tur, Bodil og jeg.

 

Bodil spør om vi skal gå. Bare noen minutter til omvisning. Vi velger det vi tror er riktig dør. Blir stående sammen med et par fra Belgia. Som for to år siden besøkte et sted i Norge som heter Sunndalsøra. De leide hus i en dal like ved. Ved porten til Innerdalen. Forteller de. De hyggelige folkene har altså hatt ferie på Ålvundeid. Verden blir ofte veldig liten. Og det er så artig. Vi blir hengende sammen den neste timen. Rusler nedover veien fra slottet etterpå. Snakker som gamle kjente. Så skilles vi. Sikkert for godt. Rare greier. Og en berikelse.

Norge på sitt beste. Ikke langt igjen til Rosendal.

 

Jeg sitter og skriver dette en liten uke etterpå. Men later som jeg er midt i ferien. Fordi det var så fine dager. I Sogndal, Voss, Odda, Jondal, Oslo og Røros. Ja, det ble litt av en rute. 180 mil på fem dager. Likevel uten stress. Vi koste oss over fjell og langs fjorder, på ferjer og små gater på steder der vi stoppet. Blomkålsuppe på Tre Brødre på Voss, is på samvirkelaget i Tørvikbygd, kirkebesøk i Lom, rast ved vannet på Haukeli, fossen i Mauranger, Elden på Røros, Oslo og de herlige guttene i Super Lucky Stars, Baroniet med Mari Boine og verdens triveligste frokost, tomatsuppa i Tyssedal, nydelig Vikøyri, Jondalen og Sognefjellet. Årdal og de fine ferjeturene. Hardangerfjorden og Sognefjorden. Aukrust og Alvdal. Solan, Ludvik, Sondre Nordheim, Ragnvald Blakstad, Gjest Baardsen, Knut Hamsun og – ja, jeg vet nesten ikke. Alt dette i en rekkefølge som faller seg inn for skribenten.

Mystiske og eventyrlige Mari Boine.

 

«Norge mitt Norge,» synger Åge Aleksandersen. Jeg synger med. Og skrur tiden tilbake igjen.

På konserten med Mari Boine i Baroniet sitter vi på kongeplasser oppe på galleriet. Mari Boine er unik og mystisk. Hun synger på et språk vi ikke forstår. Likevel lytter vi som om vi forstår budskapet. Hun er en genial formidler. Nærmest som trolldom. Og balsam. Til samme tid.  Natten er ung når konserten er ferdig. Vi rusler ned til sentrum. Ender opp med en spesiallaget lammesuppe på et hjørne ut mot veien. Uterestaurant. Bare vi og noen til. Vi konverserer lett mellom bordene. Noen blir så kjente at de flytter sammen. For en gangs skyld tier jeg stille. Jeg og Bodil blir sittende alene.

Her bor vi. I Baroniet.

 

Vår ringe bolig ligger ti minutter unna. Vi går oppover. Koser oss. Setter oss på plenen utenfor boligen vår. Et hus som tilhører Barionet. To par fra Haugesund kommer forbi. Vi bor i samme kollektiv. Det blir en hyggelig prat fram mot midnatt. Mellom de høye fjellene, med lysene og trærne og den flotte himmelen. Vi prater om musikk, gitarer og litt av hvert annet. Jeg finner en skikkelig musikkbror, en som bestilte plater fra England tidlig på 70-tallet. Akkurat som vi guttene på Kvendbø. En som hadde de samme drømmene. En eventyrlig kveld tar slutt. Jeg sier farvel til det gode selskapet fra Haugesund. For andre gang denne dagen: Et møte med noen du har kjent hele livet. Kjennes det ut som.

Bodil sover. Og jeg legger meg. Uten å vekke altfor mange i kollektivet.

Super Lucky Stars. Oddrun og John. Dere er mine favoritter.

 

Dagen etter: Lang tur mot Oslo, og et fantastisk møte med Sør Afrikas og Cape Towns beste fotballgutter. Dette har jeg skrevet om i en annen blogg, men likevel: Oddrun Bruseth og Care 24/7 er mine helter denne sommeren. Nå har jeg sett hva de holder på med. På så nært hold som det går an å komme i Norge. Og kjære Shuan Solomons: Du er en av de klokeste personene jeg har møtt. Jeg håper vi kan være venner resten av livet. Du og dine gutter i Norway Cup traff meg midt i hjertet. Det kan umulig bli med bare dette ene møtet? Ikke denne gangen.

Elden. Utrolige kulisser.

 

Rockemusikalen «Elden» på Røros skal jeg ikke si så mye om. Ja, for vi endte opp der. Bodil og jeg. Sammen i bilen i så mange timer, uten å krangle. Bortsett fra en smule dårlig stemning et sted over Haukeli. Og ved innkjøringen til Oslo. Der veiarbeid førte oss ut på ville veier. Men vi fant Bondeheimen til slutt. «Elden» ble for meg rock og pop, en ganske så tynn historie og kulisser og lyssetting jeg knapt har sett maken til. Sunndal har Ladyen. Røros har Elden. Folket synger på visene og er stolte. Jeg lar det være med det. Dette er ingen kulturanmeldelse. Bare en opplevelse. Og der kom vi i mål. Litt våte og kalde. Før vi neste dag dro nedover til Aukrust sitt rike i Alvdal. Der brukte vi et par timer. I en eventyrverden.

Jeg ønsker meg dette broderiet.

 

Så skrur jeg tiden tilbake igjen:

«Se på den,» sier Bodil og peker over senga til Ludvik og Solan. Det er søndag ettermiddag. På et broderi står det: «Gud velsigne Vår Herre». Det samme står det på gravstenen til Kjell Aukrust. Vi ser oss rundt i rommet, kjenner på en slags andektighet. Det er himmelske ablegøyer. Gjort med hjerte og presisjon. Ikke noe tull. Norge mitt Norge, tenker jeg. Du er uslåelig.

Takk for denne gang. Snart kommer vi igjen!

 

Ole M

 

John, Oddrun og Shuan

Vi er på rett vei…

Ikke all verdens luksus første natta….

Tomatsuppa i Tyssedal

Garmo. Her starter historien om Knut Hamsun

Elden er folksomt. Over tusen hver kveld.

Jeg liker ferjer. Bedre enn tunneler.

Slik gikk turen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s