Du overlevde, bestefar!

Jeg er akkurat nede etter mitt livs første tur med mikrofly. Johannes kommer løpende og roper: «Du overlevde, bestefar!». Ni-åringen er lei av å vente, men likevel i perlehumør. Bestefar er like hel. Bodil kommer like bak. Litt overrasket over at jeg våget meg opp i lufta. Tror nesten hun er litt imponert. Men hun skjuler det godt.

Pilot og flyeier, Leif Arne Mo. 

 

Pilot og flyeier Leif Arne Mo smiler. «Jeg hadde jo tenkt å overleve jeg, også,» sier han rolig og sedvanlig humoristisk. Hans mikrofly av typen Pipistrel Sinus er på bakken igjen. På Vinnu flyplass, etter at vi har vært der oppe i lufta en stund. For Leif Arne har dette vært en helt vanlig flytur. For meg et eventyr. En liten drøm, som jeg har snakket med ham om noen ganger. Og denne kvelden havnet vi i lufta sammen. Endelig.

Johannes på ni år. På trimtur oppe i Vinnu. Senere skulle han se bestefar fly...

 

Jeg er født med høydeskrekk og en smule klaustrofobi. Da er ikke mikrofly det første man tenker på når man våkner. En liten kabin med plass til to. Langt der oppe i evigheten et sted.

På plass….

Vi letter …

 

Men det skulle vise seg å være behagelig. Med lite støy. Leif Arne bestemmer seg for tur når vi møtes på trimtur oppe i Vinnufossen tidligere på kvelden. «Vi rekker en tur,» sier han. Så blir det slik. I ni-tida letter vi. En tynn dør skiller meg fra de evige jaktmarker. Leif Arne tar en liten sving på vei opp. Joda, dette føles tøft nok. Men bare en liten stund. Snart er det bare velstand i kabinen. Det rolige miljøet og den trivelige praten skal komme til å vare turen ut.

Vinnubreen. Det må jo være den?

 

«Det må jo være Vinnubreen,» sier jeg litt retningsvill der oppe på tusen meter. «Ja, jeg kan ikke forstå annet,» kommer det lett humoristisk fra piloten. Vi tar en runde eller to, jeg husker ikke. Tar bilder og filmer. Noe er brukbart. Vi ser Øra fra oven, Verket og resten av verden. Det holder i massevis. «Hvor vil du,» spør piloten. Jeg aner egentlig ikke. Er bare så fornøyd med å være oppe i lufta. Koser meg virkelig. «Blir du dårlig, er det noen poser her,» sier Leif Arne. Bare for å ha sagt det. Passasjeren har ikke vært så rolig hele dagen. Pulsen er bare merkbar. Opplevelsen stor.

Verket og resten av verden

Her flyr vi mot Øra. 

 

Vi flyr innover Grødalen. Fra Grøa tar dette fire-fem timer til fots. Nå går det imidlertid i 200 kilometer i timen. Dalavatnet forsvinner under oss. Setre og flott landskap. Snart ser vi Vangshaugen. Forsetter med Hafsåsen til høyre for oss, Svøu og Jenstad. Gjøra ligger og forbereder seg på natta langt der nede, dalen og fjella, alt er så massivt sett fra lufta. Vi prater om topper og turmuligheter, finner ut at vi trenger flere liv om vi skal rekke over alt. Så ser jeg hjem. Grøa ligger der, uvitende om at jeg ser alt fra oven. Snart er det landing. Jeg trodde jeg skulle grue meg til dette. Men nå er all skrekk overvunnet. For lenge siden. Ikke minst takket være en rolig og dyktig pilot. Jeg kunne ikke fått noen bedre.

Svisdalen og Jenstad. Det er ikke måte på.

Grødalen er en praktfull dal. Min favoritt.

 

Vi lander med to hjorter som ser forvirret på oss fra kornåkeren. Og der står mottakelseskomiteen. Takk for turen, Leif Arne. Du er en perfekt blanding av dyktig pilot og valium.

Minne for livet. Vinnu fra ny vinkel.

 

Så må jeg også få sagt dette: Nylig rundet jeg 60 år. En skrekkelig alder. Men det er som Johannes sier: Bassisten i Iron Maiden er eldre. Altså er det håp. Men saken er: På bursdagen fikk jeg et tandemhopp i gave. Av Bodil. Jeg må ha vært stor i kjeften. Ellers så vil hun bli kvitt meg. Jeg vet ikke. Men det aner meg at hun vil meg vel.

Fineste Grøa der nede.

Uansett: Flyturen var perfekt som et ledd i oppladningen til hoppet. Fra cirka tre tusen meter. Dessverre er jeg slik laget at jeg blir lett trigget, lett å få på sporet av det uoppnåelige. Og der framme et sted ligger fallskjermhoppet. Jeg tviler på at jeg våger. Samtidig vet jeg at det kommer til å skje. Det kan hende det går bra, og at Johannes kan komme løpende igjen med: «Du overlevde, bestefar».

Hun vil nok det beste for meg….

 

Og enda et PS: Jeg og Leif Arne har allerede snakket om en ny flytur. Da skal vi dra i retning Surnadal og fjordene der inne. Jeg gleder meg allerede. Til å ta et bilde av Kvendbø og gamle tufter fra luften. Til å se vakre Nordmøre fra høydemeter uten fotfeste, slik jeg aldri trodde jeg skulle bli kar om å oppleve. Kanskje er 60 år en grei alder? Jeg sitter i vinylkjelleren og ser både tandemhopp, Liverpool-turer og en stadig voksende familie der framme. Masse kultur, venner, gode kolleger og nye påfunn. Joda, dette kan bli til å leve med. Til å overleve…

Ole M

Vi klarte oss denne gangen også, Johannes!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s