2. dag på VM-turen. 27. februar 2019.
Det lyser rødt oppe i vindmøllene, himmelen har nesten samme farge, det kveldes på autobahn. Snart er vi inne i de siste ti milene av dagens etappe. Fra bussen har vi opplevd en norsk jubeldag i ski-VM. Utallige bytes er blitt svidd av for å få inn direktesendinger fra NRK. Små skjermer på ulike telefoner har bydd på minneverdige opplevelser. Sundby og Lundby har sørget for gull til nasjonen. Og seg selv. Maken til mesterskap. Vi skriver femten medaljer så langt. Og i morgen er vi på plass i Seefeld.
70 mil gjennom Tyskland er ikke småtteri. Og vi har bare hatt noen korte stopper. Men ingen klager. Tvert imot. Det er rett og slett god stemning på bussen. Gode kommentarer og latter, folk begynner å bli kjent med hverandre etter to dager og ei natt i ganske så tett samvær. Reisefølget er perfekt satt sammen.
Dagens to gullmedaljer er av den sorten Norge liker spesielt godt. De kommer til utøvere som virkelig har slitt for å nå toppen. Som har opplevd opp- og nedturer, som på en måte representerer urkraften i idretten. Som aldri har gitt opp. Vi som har levd ei stund, husker flere slike norske medaljer. Espen Bredesen ble verdensmester året etter at han ble sistemann i OL, lange Harald Grønningen ble endelig mester i OL i Grenoble. Idretten kan noen ganger være så fin og så rettferdig. Vi synger og tørker gledestårer. (og ikke krokodilletårer, som en reporter sa til Mari Eide).
Da Martin Johnsrud Sundby gikk i mål i dag, var vi inne på ei kro ved autobahn. Gamle DDR er ikke akkurat kjent for sitt gode humør. Ikke kan de engelsk, heller. Kroa bød på ok mat, i den grad det er noen kunst å lage pølse med chips. Men; et smilekurs kunne de godt ha kostet på seg. En ung gutt sto ved disken som solgte diverse andre varer. Jeg ba om en liten Jägermeister fra hans utvalg bak disken. Han forsto ingenting. Jeg pekte. Heller ikke det var noe språk han forsto. Jeg ga opp. Og ba ham veksle en femmer. Trengte noen småpenger. Fem mynter kom slengende over disken. «Thank you,» sa jeg på utmerket engelsk. Han bare stirret på meg. På vei ut fikk vi litt kjeft for at vi ikke hadde ryddet skikkelig etter oss. Jeg var en av synderne. Vi skal skjerpe oss. Til neste gang. Om dere bare smiler littegrann.
Men tilbake til idretten. Maren Lundby har vært best i hele år. Da hadde det vært typisk om hun hadde tapt med et halvt poeng i dag. Men vi har flyten og vinden i ryggen. Derfor vant hun med dette halve poenget. I bussen ble det framført en sped versjon av nasjonalsangen da resultatet var klart.
Maren Lundby er populær, og hopp for damer opplever en opptur av dimensjoner. De har to topp ti i dag, i går klarte de en sensasjonell bronse i lagkonkurransen. Det er så artig å se at slike gode miljøer vokser fram i idretten. Men en frontperson som Maren Lundby. Som det ikke går an å mislike. Så er hun en sterk talsperson for idretten hun driver, både i forhold til media, sponsorer og økonomiske vilkår. Når hun vinner VM, får hun sjekk på 27.000 kroner. Vinneren i herreklassen får 90.000 inn på kontoen. Men; det går framover. Blant annet med bedre mediedekning for de kvinnelige hopperne. Dette ikke minst takket være Maren Lundby.
Nå gleder vi oss til å komme til Seefeld i morgen. Til damestafetten og kombinert. Jeg er ikke trygg på gull. Langt ifra. Svenskene kan ta stafetten, i kombinert er konkurransen enda tøffere med både østerrikere, japanere, tyskere og nordmenn i medaljekampen. Så er jeg spent på byen Seefeld. Rundt 3000 personer bor på stedet. Det er mindre enn Sunndalsøra. Men; jeg har vært i Tyrol før, og vet at de små byene er fulle av idyll og sjarm.
Nå nærmer det seg 150 mil på veien. Det er krevende å være ski-supporter. Men jammen er det artig, også. Mer følger fra stadion i morgen.
Ole M
Ole M
Ole M 