Det jubles i bussen. Folk er rimelig bra fornøyd med VM-dagen. Vi setter kursen tilbake til hotellet med fire nye medaljer i sekken, to gull, en sølv og en bronse. Da Stjernen landet i siste hoppet og sikret Norge bronse i laghopp, ble det rent så emosjonelt nede på sletta. Konkurransen var så intens, vi kunne bli alt fra tre til seks da en gruppe gjensto. Vi jublet både av lettelse og glede. Endelig fikk hopplaget en opptur.
Like intenst ble det i kombinert. Tre lag kjempet om gull. Men Riiber lekte seg med konkurrentene, rett foran der vi sto rykket han fra, så stoppet han opp – og spurtet fra enda en gang. Riiber er en leken løper. Nesten som Northug. Men; tenk å ha slik kontroll på et VM-oppløp. Her har vi mye å glede oss til. I Riiber ser kombinertsporten ut til å ha funnet en lenge etterlengtet profil. Som media og sponsorer ser verdien av.
Johaug var aldri truet på tremila. Hun er så god at det går nesten ikke an. Og vi var så heldige at vi fikk se det hele på nært hold i den bratteste bakken. Gullet var sikret etter ei mil. Men sølv og bronse var det hard kamp om. I den knalltøffe løypa. Vi så Frida Karlsson gispe etter luft på toppen av siste motbakken, Flugstad Østberg så klart piggere ut. Og tok sølvet hjem rimelig enkelt nede på stadion. Fem medaljer ble det på henne til slutt. Tre sølv og to bronse.
Det er et lite eventyr å gå rundt på VM-arenaen i Seefeld in Tirol. Det skjer noe overalt. Innimellom all idretten. Det spises og drikkes, synges og spilles. De utroligste kostymer er tatt med til VM-byen. Flagg fra ulike nasjoner vaier i vinden, dette er dager da nasjoner og supportere forenes. Når Norge slår Tyskland i kombinert, takker vi hverandre for kampen etterpå. Når de slår oss i hoppbakken like etterpå, er det nye, gjensidige gratulasjoner. Foran tv-en kan jeg godt bli i overkant engasjert, på grensen til det usaklige, når jeg ser idrett. På stadion blir jeg mildere stemt. Kjenner på den gode stemningen, alle de gode vibrasjonene.
Akkurat som det er i reisegruppen vår. Nå har vi levd tett på hverandre siden mandag kveld. Mange er blitt godt kjent med hverandre, folk er blide og fornøyde. Hele tiden så positive. Og ingen har vært i nærheten av å rote seg bort i mylderet av folk og vannhull. Det er blitt samlet minner for livet. Sterke opplevelser med glede, spenning og fellesskap. Bedre kan det ikke bli!
I morgen er siste dagen i dette eventyrlandskapet. Med høye fjell og smale daler. Alper, elver og bratte lier. Små byer og en uendelig rekke med gjestehus. Fem-mila kan bli en triller. Jeg satser på Hegstad-Krüger. Han er en av verden beste skiløpere. Men har ikke fått gått en meter i Seefeld i løpet av de første elleve dagene av mesterskapet. Så sterkt er det norske herrelaget.
Vi har klart norsk rekord i VM-medaljer. Vi i bussen har ikke kjedet oss ett sekund. Før vi er hjemme, har vi lagt bak oss 300-400 mil. Det er hardt å være supporter. Men du verden så artig. Og berikende. Idrett har vært en del av livet mitt siden jeg lærte å gå. Jeg har tenkt det skal fortsette slik!
Ole M
