Salzburg står det på et skilt over veien her. Vi er på tur forbi München, på vei hjem, etter å ha sagt takk for oss til Seefeld. Vi fikk etablert et svært godt forhold, vi og Seefeld in Tirol. Nærmest en forelskelse. Tror jeg mange av oss føler på.
Selve avslutningen ble en thriller jeg sent vil glemme. Da Hans Christer Holund rykket etter to mil, trodde jeg ikke helt på det. Men Lyn-løperen holdt unna. Selv om en russer yppet seg mot slutten. Da avstanden var nede i 20 sekunder noen kilometer før mål, hadde jeg omtrent like høy puls som Holund. Egil Brevik og jeg dannet en norsk union på tribune C. Dette var alvor for oss begge. Til slutt ble det high five og jubel. Så må jeg innrømme at det er spesiell stas at Holund går for Lyn. Min favorittklubb siden barndommen. Dette ble også Lyns andre mesterskapstittel på fem-mila. Ivar Formo fra samme klubb vant i Innsbruck i 1975.
Vi startet turen med 11 norske medaljer, på tur hjem har vi 25. Det er kanskje i overkant med tanke på interessen for skiidrett rundt om i Europa. Men; vi kan vel ikke ta på oss det ansvaret, bare gjøre vårt beste – både i løypa, i bakken og med å fremme den flotte idretten. Vi har fått noen nye helter dette mesterskapet.
Jan Magnus Riiber er den fremste på listen. Hans herlige og smått arrogante holdning når han konkurrerer, minner om en Northug. Men gutten er jo bare snill. Det siste vi gjorde i Seefeld, var å møte nettopp Riiber. Og han stilte villig opp på bilder. Hans Christer Holund er en ny helt, likeså Sjur Røthe, Mari Eide og Jan Schmid. De andre har vi hørt om og sett mye til før. Johaug, Flugstad Østberg, Johnsrud Sundby (endelig vant du) og Maren Lundby. Da er vel de fleste individuelle medaljevinnerne nevnt…?
Når vi nå setter kursen nordover, venter det oss 40-50 mil før vi når kveldens destinasjon rundt 23-tida i kveld. Foran oss i bussen ligger en endeløs tysk autobahn. Alpene er bak oss, disse mektige og massive fjell-landskapene. Jeg kjenner at jeg liker fjell bedre enn flater. Mye bedre. Men for å komme fort fram, er autobahn og paddeflat mark perfekt.
Jeg tror alle i bussen vår reiser hjem med opplevelser de ikke helt så for seg. Et VM er så stort og imponerende, så pulserende og spennende, så sammensatt av idrett og andre opplevelser, at man bare må oppleve det hele for å forstå. Et mesterskap må kjennes og føles på kroppen.
Så da utfordret jeg vårt flotte reisefølge på følgende vis: Send meg en sms med noen få ord. Fortell om opplevelsen. Og dette er det jeg fikk tilbake, litt forkortet – men ikke mye:
55 år gammel lengt etter å sjå skirenn i Seefeld er endeleg oppfylt. Seefeld, ski, snø, fjell, panorama, nye skiheltar – alt var slik som eg håpa.
Holder til 6 på terningen
Bussen var behagelig og stemningen var god blant oss. Mange medaljer ble det, været var fantastisk og all ære til arrangør for prikkfri avvikling»
En minnerik tur på mange måter når mor/bestemor/tante/barnebarn/datter er på tur sammen med så mange andre trivelige folk. Vi samler på gode opplevelser sammen i stedet for å ha penger på hver vår konto!
Fantastisk tur med en fantastisk gjeng.
Stor opplevelse med flotte gullmedaljer.
Gull, trivsel og fellesskap.
En flott tur med mange trivelig folk med store kunnskaper om skiidrett. Mitt første – men ikke siste – skimesterskap.
Dette har vært en utrolig flott tur, med kjempegod stemning både i bussen og på stadion. Utrolig mange artige og spesielle opplevelser rundt omkring på stadion. Nordmenn har vært i stort overtall blant publikum. Og vi har gjort en stor jobb med å underholde i folkemengden.
Søkki arti!
Gullrush, topp reiseledere/reisekolleger og variert vær.
Til tross for lange etapper med buss, så må vel turen få karakteren meget vellykket.
Takk skal dere ha, alle sammen. Så snakkes vi på hjemturen. Vi har jo tross alt to døgn igjen med buss og båt. The show must go on!
Ole M
