Vi har booket om reiser, kjøpt nye reiser, flydd omveier, kjørt drosje med Gary fra London til Liverpool, prøvd i timevis å nå supporten i SAS, fulgt med på nyheter og bare håpet det beste – uten noen bekreftelse av noe slag fra SAS.
Så kommer vi til flyplassen i Manchester og møter dyktige og smått humoristiske Serena. «Hvorfor valgte dere meg,» sier hun oppgitt, men med glimt i øyet. Hun tar fatt på oppgaven med å ordne opp i doble bestillinger og usikre avganger. I løpet av 15 minutter er alt i boks. Refusjoner og hjemreise er sikret. Via Stockholm og noe ventetid. Det er noe med å møte den rette. Da går alt så meget bedre. Slik er det i livet.
Vi møtte Serena. Den rette. I disse streiketider med så å si null support ut til reisende (9 timers ventetid på søndag), unner jeg alle å møte ei som henne. Som ikke stresser – men som tuller litt, slenger noen kommentarer, tar de riktige telefonene og ordner det SAS-supporten ikke kunne hjelpe oss med. Ikke det at vi trengte så mye hjelp, egentlig. Vi har vært ute noen vinterdager før. Men når det ER kaos, når Johan Ivar MÅ hjem til jobb på torsdag, da er det en BEKREFTELSE vi trenger. På at alt er ok. Eller at det ikke er det.
Men; når dette er sagt, vet jeg at det er noen tusen der ute som nå maser konstant på de stakkars hjelperne i SAS. Dette er ikke enkelt. Men; SAS er jo heller ikke noe filleselskap som flyr noen lokale ruter i utkanten. Kanskje bør de sørge for å være bedre forberedt på situasjoner som dette? Streik er jo ikke en oppfinnelse av i går. De første streiker i Norge var i bergverksdriften på 1600-tallet…
Hvorfor har Johan Ivar og jeg så vært i England? Ja, hvorfor er man i England? Det kan være mange grunner til det. Fotball, musikk, annen kultur, historie, slekt, shopping, byliv…. For oss er dette alltid en blanding av mye. Selv er jeg i overkant begeistret for byen Liverpool. Jeg håper det blir mye tid til byen og fotballen i årene som kommer.
Vi bodde på Hotel Tia denne gangen, et steinkast fra Anfield stadium. Det var artig å se hotellet i drift. Bodil og jeg er jo medeiere i prosjektet, og har fulgt utviklingen av hotellet helt siden starten. Det er lett å la seg imponere over det enorme trykket rundt Hotel Tia på kampdager og helger. Det skal litt til å håndtere 800 gjester i hagen og baren. Men det aller meste går bra. Dyktige folk styrer på og jobber, nordmenn og lokale briter hånd i hånd. Hotel Tia er på mange måter blitt en del av Anfield-miljøet til daglig. Mange lokale jobber der, og de ser at disse nordmennene som har slått seg til der med sine prosjekter og drømmer, virkelig bryr seg om dem og lokalmiljøet. Der ligger noe av svaret på hvorfor dette er blitt en suksess, tror jeg. Pluss den enorme kontaktflaten deler av eierskapet har.
Johan Ivar har fått sin egen brosten utenfor Anfield stadium. Med navn på. Vi skulle prøve å finne den blant tusener av steiner. Jeg må si at letingen føltes noe håpløs i starten. Vi gikk i gang med en plan, et system, men begynte etter hvert å improvisere. Noen andre ble også med. Bendik, blant annet. En times leting ga ingen resultater. Så vi gikk på Liverpool-shopen i stedet. Handlet noe småtteri. Gaver, helst. Så var Johan Ivar søkk borte. Han ble funnet ute blant stenene. På ny leting etter steinen sin. Og han fant den. Til stor glede og tilløp til jubel. Artig.
Ellers ble det fine dager i regn og vind og sol. Tenker jeg nå når jeg sitter i Stockholm og skriver. 5-0-seier til Liverpool, hyggelige møter med folk, deriblant slekt. Lange spaserturer i parker og langs elva, handel, mat og god drikke. Cavern, så klart, og hyggelige Ilforno, The Hub, Albert dock, Bold street og Liverpool Cathedral. Pluss en tur ut til Strawberry Fields og Woolton med den suverene lunsj-restauranten Coast. I Liverpool er det bare å ta for seg av alt som er hyggelig og spennende.
Det blir ny tur til sommeren. Da har forhåpentlig SAS-pilotene kommet seg i arbeid igjen. Det er litt dumt med fly som ikke flys. Har vi erfart den siste uken. Men det er sikkert gode grunner til at flyene står. Den debatten skal jeg ikke legge med oppi her…
(takk til Serena, Jamie, Gary, Camilla, Jostein og flere med dem)
Ole M
