17. mai-tale på Grøa 2019

Gratulerer med dagen, alle sammen!

Toget på Grøa. Flagg og snødekte fjell.

For 205 år siden i dag ble grunnloven underskrevet på Eidsvoll.. Det er mange år, det. Men ikke i et historisk perspektiv. Der er grunnloven ganske så ung. Det er litt rart å tenke på. At vi ikke trenger å gå lenger tilbake enn til min tipp-tipp-tipp oldefar Isak, født 1775, før vi møter ei tid der Eidsvoll-mennene enda ikke hadde møttes. Der det fortsatt ikke var skrevet noen kontrakt mellom folk i landet, som jo grunnloven er.

Kjørereglene for det Norge vi kjenner var fortsatt ikke skrevet under på.

Jeg skal komme litt mer tilbake til Eidsvoll og grunnloven etter hvert. Det er jo tross alt på grunn av den vi står her i finstasen i dag. Ikke fordi arbeidsgiveren eller rektoren tilfeldigvis ga oss en fridag i finværet.

Grøa samfunnshus. Og høyt der opp står Hoåsmannen og passer på oss. Naturens eget kunstverk.

Ja, for det ble jo en riktig fin dag. Med fineste flagget mot friske vår-farger. Og med Hoås-mannen som passer på oss rett opp bak huset her. Hoås-mannen er naturens eget kunstverk. Det er ikke noe tull her på Grøa. Vi trenger ikke leie inn kunstnere til utsmykking. Kunsten har funnet seg plass selv her, gjennom tusener av år. PÅ et sted jeg har lært å sette stor pris på. Med elva som renner forbi på ei side, og verden som er på tur opp mot Oppdal på den andre. Hva de skal der, vet ikke jeg. Jeg synes vi har det mer enn bra nok her nede i dalføret.

Grøa har sitt eget korps. Vi klarer oss selv med både marsjer og Ja vi elsker. Takk for innsatsen til alle i korpset.

Eget korps har vi også. La stortromma til Peder Magne dundre i mange år ennå. Venstre fot fram først, var det ikke slik? Ett to, ett to. Korpsmusikken hører 17. mai til. Jeg spilte selv i Surnadal skolemusikk i mange år. Tuba. Det var turné hver 17. mai. Bæverdalen og Stangvik, Skei og Bøfjorden. Det var grusveier og motbakker, regn og motvind i tubaen.

Til slutt var det middag på Surnadal hotell. Snakk om luksus og artisttilværelse. Kanskje jeg kan vikarere på Grøa om det blir krise en gang. Skikkelig krise.

Det blir litt jobb før man er i mål med de 12-13 minuttene talen skal vare…

DEN STORE DAGEN: Tja, hva skal man ellers snakke om 17. mai. Som ikke blir for pompøst eller påtvungent moralsk, for kjedelig og altfor langt. «Du rabler vel ned noe, du som skriver så mye til vanlig,» var det ei som sa. «Bare si noen ord. Det er ikke så farlig. Ingen som hører likevel,» sa en kompis i Surnadal. Ja, takk for den, da – tenkte jeg. Hvem som hører, skal ikke jeg legge meg oppi. Men ting som skjer 17. mai er ikke noe vi bare slurver unna. Det er en dag vi har forberedt oss på. Gledet oss til. Plener er blitt klipt, blomster plantet. Bunader og annen finstas funnet fram. Beste maten og drikken blir satt på bordet. Da kan ikke jeg kommer her bare med noe tull som jeg kom på i forbifarten.

Ane i farta. Full frihet i trygge omgivelser.

FRIHET: Derfor fortsetter jeg likså godt med det største ordet av alle; nemlig frihet. Retten til å gjøre som en vil innenfor det lovverket og de kjørereglene vi i er blitt enige om å ha. Frihet er med andre ord det motsatte av underkuelse og tvang, diktatur og lovløshet. Frihet er luft under vingene og et liv i trygge omgivelser.

Jeg leste et innlegg av Erling Outzen her en kveld. Der han skrev om Grunnloven, at den selvsagt langt ifra var perfekt da den kom, og der ha refererte til Daniel Kahn som sa at «Frihet er et verb». Fordi et verb uttrykker hva som skjer, hva noen gjør og utvikler – altså handling.

Det som da menes, er at frihet og frigjøring ikke må tas for gitt. Ikke engang etter 205 år. Handler vi ikke, tenker vi ikke, passer vi ikke på – kan sterke og noen ganger farlige

krefter få for stor makt og rane til seg den friheten og de rettighetene folk har kjempet for og fått. Derfor blir det så riktig å si at Grunnloven og signeringen av denne, var starten på demokratiet vårt. Ikke den endelige oppskriften. Det er opp til oss å pleie og gjødsle. Det er opp til oss å engasjere oss. For eksempel hadde bare menn med eiendom stemmerett i 1814. I dag har alle det. Stemmeretten er folket sin rett. Men den kom ikke av seg selv. Ikke uten noen gode verb…. Å kjempe, å ville, å respektere…

Halsakoret synger Ja vi elsker ved minnesmerket over falne sjøfolk i andre verdenskrig. Byen er Liverpool, året 2018.

BURSDAG: I to år har jeg feiret 17. mai Liverpool. I fjor var Bodil og jeg der sammen med Halsakoret og Sunndal musikkforening. Riktignok feiret vi den 19. mai, det vil si første søndagen etter 17. mai – slik skikken er i Liverpool. Vi var 58 i tallet. Det ble noen utrolige dager med 17. mai-feiringen som et høydepunkt. Da Halsakoret sang nasjonalsangen nede på piren ved minnesmerket over falne sjøfolk, kjentes det utrolig sterkt.

Vi hadde vind i håret, sola i øynene og utsikt over elva Mersey mot Birkenehad – dit hvor mange norske skip ble bragt inn i 2. verdenskrig. Det var følelsesladde minutter i ettertankens tegn. Til minne om de mange tusen som mistet livet på havet i andre verdenskrig. I frihetens tjeneste. Senere ble det konsert med både kor og korps i den skandinaviske kirken.

19. mai 2018 ble en gripende dag. En jeg vil minnes resten avlivet. Fordi den omsluttet både minnene, kunnskapen, historien, omtanken, nærheten, respekten og fellesskapsfølelsen.

Maja Kristine i den flotte russelua si, sammen med søster Frida Oline og bror Henrik. Glade unger i fineste 17. mai-stasen.

BARNAS STOR DAG: 17. mai er barnas store dag. Forventningene er skyhøye. Jeg tipper at mange våknet tidlig i dag og var klar for første isen i åtte-tida. 17. mai er et møte med gleden og fellesskapet som jeg tror setter seg i ryggmargen til mange av dem som roper høyest i 17. mai-toget. Det er finstas og skrubbsår på knærne. Det er trygghet blant venner og familie, og unntak for alt regelverk som omhandler mengde is og gotteri en midtuke-dag. For akkurat det kan nemlig være alvor. Maja på fem år kalte sin mor til seg en kveld etter at hun hadde lagt seg, og sa alvorstynget: «Vet du hva, mamma? Han bestefar Grøa han spiser gotteri på onsdag.»

Moren måtte selvsagt spille rystet. Men smilte nok litt for seg selv da hun gikk ut. Også i forvisning om at Maja hadde forstått noe vesentlig; nemlig at regler og lover er til for å følges. Familiens grunnlov.

Det er herlig å møtes på denne måten. Med is, brus og sekkeløp. Takk til komiteen på Grøa for strålende jobb.

MØTEPLASSENE: Da jeg holdt tale på Grøa 17. mai en gang for lenge siden, snakket jeg en del om melkerampene – om møteplassene som var blitt borte. Det er ikke blitt bedre siden den gang. Butikken er borte, barnehagen og miljøet der likeså. Dette utfordrer små lokalsamfunn. Hvor skal vi da møtes? Hvordan skal vi bli kjent med hverandre? Eller få anledning til å hilse.

Dessverre blir den gode praten ansikt til ansikt et stadig sjeldnere fenomen. Vi har for få møteplasser, og vi tror vi har for dårlig tid. Det kimer i telefonen, og vi haster videre hver til vårt. Lukker døra bak oss og stenger verden ute. Nabohuset kan godt skifte eier uten at vi merker det. Små duppeditter gir oss alt vi ber om av informasjon med noen tastetrykk. Verden velter inn i stua med alle sine muligheter. Men egentlig tror jeg den (verden) er i ferd med å bli mindre for hver og en av oss. Inni hodene våre. Der mye sentreres om vår egen lille sfære. Vår egen lille stamme. Om likes og treff. I en liten sirkel. Igjen; melkerampen bør gjenoppstå. Både helt konkret og i overført betydning. Selv en hvitmalt benk ville ha gjort nytte for seg. Vi må rett og slett utfordre den digitale verden. Fortelle at det er mennesker dette handler om. Fellesskapet og varmen. Ikke tastetrykk.

Vi har vært ungdommer vi også. Spilte i band og fant på mye rart. Men det gikk da på et vis…

UNGDOM: Det har vært mye fokus på ungdom og oppvekst i Sunndal denne vinteren og våren. Slik som andre steder, har vi våre utfordringer. Ikke alle finner sin plass i A4-ramma, noe jeg egentlig synes er bra. Alle må ikke være like. Holder alle til i den nevnte rammen, blir ikke dette særlig interessant og framgangsrikt.

Vi som er voksne og godt voksne i dag har – forhåpentligvis – våre sett av verdier. Vår egen lille grunnmur som vi bygger våre liv på. Det er viktig at vi bringer disse verdiene videre til neste generasjon. Ikke med å moralisere og være bedrevitere, men med å snakke sammen. Se hverandre. Bryte ned tabuer. Innse at verden forandrer seg og krever nye tilpassinger. Akkurat som Grunnloven.

Jeg også var ung en gang. Og er slett ikke like stolt over alt jeg stelte i stand. Men det gikk da på et vis. Mye takket være at vi hadde ansvarlige voksne rundt oss. Foreldre, lærere og andre. Som så oss. Selv om kjøreregler ble utfordret, ser jeg i dag troskyldigheten i det hele. Vi var snille gutter, barn av vår tid. Og foreldrene var foreldre av samme tid, bekymret og veldig glad i barna sine. Selv om det kunne oppleves noe utfordrende enkelte ganger. Jeg er sikker på at mor mi tenker noe av det samme i dag. «Dette klarte vi greit sammen». Og det skal vi gjøre i dag, også. Greie det sammen. Vise styrken av fellesskapet.

Mye handler om å ville og tørre i livet. I så måte er jeg en beundrer av bunadsgeriljaen. Så fikk jeg sagt det, også.

Ha en fin dag videre!

Ole Magne Ansnes

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s