Vi går forbi husene på Elverhøy. Mor mi tar tak i ei lita gren av et syrintre. Trekker den til seg og lukter på blomsten. En duft av fineste våren i Sunndal. Vi har det riktig så bra.
18. mai er den herlige bakrusen fra en av de flotteste nasjonaldagene på lenge. Vi møter folk langs veien. Blide og fornøyde med sommervind i håret. Akkurat nå – litt utpå kvelden, blir ei sunndalsjente, Ada Hegerberg, vinner av UEFA Champions League. Hun er kampens store spiller med tre mål. I løpet av 16 minutter. Det er historisk. Gratulerer til verdens beste fotballspiller! Hvor skal denne helga ende? (Vi har Grand Prix igjen…)
For meg er det greit å vite hva jeg skal vise fram som det beste av Sunndal. Oftest blir det Elverhøy og Leikvin, senere gamle riksvegen fra Grøa og opp til Fahle. Med Hoås, Brooklyn bru, Røhjellan og alt det fine denne strekningen har å by på. Lauvåa ypper seg oppe mot himmelen, men er ikke særlig stor nede ved brua. Vannet går nok litt hit og dit på veien. Driva er større enn på nasjonaldagen. Varmen gjør sitt til at vinteren blir med elva ned fra fjellet og ut til fjorden. På veien er den et prektig skue. «Jeg kunne ha flyttet hit,» sier mor mi, surnadalingen.
Det blir en tur ut i Knutsliøya, også. Vi velger noen andre stier enn den vanlige turstien. Går ned mot Driva der brukaret etter den gamle hengebrua på Grøa fortsatt står. Går opp igjen, følger den fine stien i retning Torske bru. Liljekonvallen pynter opp, den begynner å vise seg i all sin stas. Vi tar med noen hjem til stua. Det er noe spesielt med liljekonvallen. Noe eksklusivt. Naturens beste champagne.
Phillipshagen har jeg ikke nevnt. Helt bevisst. Det er helt greit å være i hagen, men ikke særlig mer. Potensialet er enormt. I hagen like ved Leikvin, Elverhøy, Driva og alle fjella. Men så lenge alt får vokse vilt, er ikke en gang en rhododendron særlig til skue – selv om fargene en slående vakre. Et arboret er en systematisert samling av trær og busker. Jeg vet ikke hva det riktig navnet på en usystematisk samling er, med Phillipshagen hører i alle fall til i den kategorien. Det kosmetiske nivået er for lengst forlatt. Her kreves robust og faglig handling.
Tilbake til det som er bra, som naturen selv steller med. På en varm og solrik 18. mai er Sunndal noe av det vakreste du kan ønske deg. Fossene vokser i fossenes rike. Min favoritt, Skorga, er allerede kraftfull. Tulipanene ute i hagen har endelig tatt sjansen på å komme fram, og nede i andre hagen blomstrer et nytrimmet syrintre. Mor mi får med seg litt av dette hjem til Surnadal. Til vasen i stua si.
Takk for denne helga. Så langt!
Ole M
