Lørdag kveld satt vi tre generasjoner på Wembley Arena og ventet på Lynyrd Skynyrd. Bandet jeg har fulgt siden tidlig 70-tallet. Noen forhold varer livet ut. Ikke alle blir skilt.
Salen koker av forventning. I kveld skal Lynyrd Skynyrd ta avskjed med London. De skal gi seg. Helsa til en av grunnleggerne, Gary Rossington, er for skral. Turnelivet er over. Jeg skal se dem for sjette og siste gang. Linn Bente og Johannes for første gang. Vi er tre generasjoner på en slags pilegrimsferd. Vi er en del av Skynyrd Family. Det er omtrent som å være på The Kop på Anfield. Et uangripelig fellesskap. High five. Klemmer. Jeg ser ikke noen jeg ikke liker. Johannes får oppmerksomhet. Han er muligens den yngste blant de 12500.
Så smeller det. Legendene fra sørstatene kommer med lyn og torden. Med tre gitarer som gråter og hyler. Som dundrer i et tungt komp. Det er allsang og tårer, gnistrende rock’n roll, fantastiske musikere og en vanvittig bra lyd. Alt på en gang. Johannes på 10 år gliser bredt. Dette er mye tøffere enn han hadde ventet. På gitarsoloen i Freebird må ti-åringen opp av stolen. Det blir utøvd luftgitar på høyt nivå. Sånne fine familieselskaper kjennes gode og verdifulle.
Igjen: Skynyrd Family. Simple Man. Gamle bilder ruller over skjermen bak bandet. Alle de falne på veien. 12 stykker i tallet. Ronnie, Bob, Allen, Jo Jo, Ean, Leon, Hughie, Bill, Cassie, Steve, Dean og Ed. Sistnevnte med riffet til Sweet Home Alabama på samvittigheten. Ed King. Det fatale flykrasjet i 1977 satte en stopper for Lynyrd Skynyrd. Da var de på sitt beste. Tre i bandet omkom.
Det tok ti år og noen forsøk på solokarrierer før de ble samlet igjen. Siden har de spilt. Med ulike besetninger. Bare Garry Rossington er igjen. The only living boy. Min helt. PÅ Wembley bærer jeg så klart ei skjorte med bilde av Gary på. Av alle personer jeg ville ha møtt, står han blant de øverste på listen. Sammen med Jimi Hendrix, Keith Emerson, Martin Luther King, Einar Gerhardsen, Toralf Engan, Gjermund Eggen, Allen Collins og Knut Hamsun.
Så er det slutt. Vår lille verden inne i Wembley Arena koker. I halvannen time har alt annet vært stengt ute. Vi er lykkelige og triste på en gang. Nå er det over. Men musikken vil leve videre. En del av livet mitt gikk akkurat av scenen. Jeg glemmer alt jeg har av skjorter og jakker og går ut. Henter dem etterpå. Da er salen tom. Bare riggere jobber på scenen. Birmingham neste for Lynyrd Skynyrd.
Ute i Wembley-kvelden er alt kaos. Vanvittig med folk. På stadion har Pink spilt. Nå møtes publikum fra både Arena og stadion. Vi kikker nedover mot togstasjonen. Der står ei kø på cirka fem ganger sunndals befolkning. Heldigvis har jeg en liten taxi-avtale i bakhånd. Men; jeg lurer på hva den er verdt. Ringer og sjekker. «Alt ok,» sier en stemme på telefonen. «Dere vil bli plukket opp om noen minutter.» Noen minutter blir til 45 minutter og noen flere telefonsamtaler. Da blinker noen lys nede i krysset i alt kaoset. Vi er lokalisert. Setter oss inn i bilen. «For en kveld,» sier sjåføren. «Snill kar,» sier Johannes. Og vi blir kjørt til hotelldøra i Kensington. Vi gir ham fem pund ekstra.
Jeg har opplevd Skynyrd på Rockefeller, Spektrum og Frognerbadet i Oslo, i Helsinki ishall, Manchester Arena og Wembley Arena. Så kom de aldri til Bergen. Da sto jeg og Bjørnar og Gunn Heidi der med billetter. På plass i byen. En snøstorm på Hardangervidda stoppet bandet. En håpløs nedtur. Mitt forhold til Bergen ble satt på en hard prøve. Byen er fortsatt ikke Bergen og laget har aldri vært Brann. Bodil og jeg skulle høre Skynyrd og Deep Purple i København. Vi tenkte å gifte oss der. Så ble bandet rammet av sykdom. Både planlagt konsert og giftemål ble avlyst. Året er vel 2003. Dette har jeg ikke fortalt til noen før. Men nå vet dere det. Vi giftet oss året etter, og er fortsatt sammen. Men noe Skynyrd-bryllup ble det ikke. Det var en av mine beste planer som gikk i vasken den gangen.
Jeg kunne ha skrevet en bok om mitt forhold til Lynyrd Skynyrd. Jeg aner ikke hvor mange plater og cder jeg har av dem. Noen hundre, vil jeg tro. Jeg har bøker, biografier, skjorter og andre ting. «Lyden av Lynyrd Skynyrd, pappa, det er deg, det,» sa Gunn Heidi for lenge siden. Og jeg husker en gang på Kvendbø. Gården jeg vokste opp på og drev i nesten tjue år. Jeg parkerte bilen ved låven, slik jeg brukte. Åpnet døra og hørte lyden av rock’n roll fra stua. «Tomorrows goodbye,» med Skynyrd overdøvde all fuglesang og fossedur. Inne satt to jenter og enset ingenting. Gjorde kanskje lekser? Jeg husker ikke helt. Men en ting husker jeg: Jeg tenkte at noe – NOE – hadde i alle fall gått helt greit.
Hele vår familie er Skynyrd Family. Synne har opplevd dem live, det samme har Bodil, Linn Bente, Johannes og Johan Ivar. Jeg kjøpte lp-en Second Helping tidlig på 70-tallet. Tror det var på Play Time i Trondheim. Balladen om Curtis Lowe finnes på den platen. Ingen kunne spille blues som ham. Old Curtis. Old Skynyrd. Takk for turen, sier jeg bare.
Ole M
