Når Premier League-sesongen starter med et selvmål. Når Origi, van Dijk og Salah scorer. Når Alisson blir skadet. Når livet føles helt utenfor enhver rekkevidde, svevende – mens You’ll never walk alone runger utover Anfield stadium. Utover hele Liverpool og resten av verden. Voksne karer må en snartur opp i øyekroken. For å fjerne et rusk. Liksom. Da vet vi at dramatikken er i gang. At følelser er satt i sving. At klubben er Liverpool. At det ikke blir fred å få før siste serierunden 17. mai.
Jeg og Bodil sitter på rad 51. Like ved hjørneflagget. Rett der nede er supporterne fra Norwich. Stakkars folk, tenker jeg. Når målene ruller inn i første omgang. Men jeg føler også en viss sympati for laget. De vil noe. Er modige. Går i angrep. Truer oss skikkelig. De er til og med så frekke at de småspiller seg ut av forsvar. Men; Liverpool er på et annet nivå. Så lenge de virkelig bryr seg. Hadde de måttet vinne denne kampen 9-0, så hadde de gjort det.
Så får jeg frysninger av Origi ute på venstre kant. Slentrende, råsterk og selvsikker. Han er så lett på foten at han enkelt kunne ha gått på vannet, slik Bodil gjorde her en dag. (Det er ikke bare Manchester City som har Jesus…). Så har vi Trent Alexander-Arnold. The local guy. Han betyr så uendelig mye for klubben og fansen.
Liverpool har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Lyn og Liverpool. De har alltid vært mine fotballklubber. Og slikt tuller du ikke med. Jeg har sett Lyn banke Rosenborg på Lerkendal. Jeg har sett Liverpool vinne over Manchester United på Anfield. Bedre kan ikke fotballen bli. For min del. I min verden. Der disse to klubbene overskygger absolutt alt som har med fotball å gjøre. Det nærmeste jeg har kommet en tredje forelskelse, er Drillos. Dette komplett syke landslaget på nittitallet. Som banket både Italia, Brasil og England. Drillo hadde en egen trylleformel. Akkurat som Klopp. Drillo og Klopp. Det beste av fotball.
Det blir litt kaldt oppe på rad 51. Jeg er glad jeg droppet shortsen og valgte langbukser. Carlsberg loungen byr på forfriskninger i pausen. Vi er bortskjemte. Nyter livet og får varmen i oss før andre omgang. Så handler det om å komme ut på tribunen, kjenne på atmosfæren, høre sangen og se alle de fine folkene med røde skjorter og skjerf. Høre dem skrike ut når det holder på å bli 5-0 rett etter avspark. Utover i omgangen synker temperaturen. Men jeg koser meg. Kjenner den gode kveldslufta i ansiktet, kryper tett inn til Bodil som har fått låne jakken min. Her er det varme og fellesskap. We are Liverpool.
Det var en gang jeg aldri tenkte tanken om å komme meg til Liverpool. Byen lå uendelig langt unna. London, derimot, var mye nærmere. Der opplevde jeg Liverpool på kamp første gangen i 1989. Men så ble verden gradvis mindre. Liverpool ble oppnåelig. I dag er byen en del av familielivet vårt. Barnebarna har den med i sine drømmer, Emil og Johannes har allerede vært på besøk, mens Synne og Johan Ivar kjenner byen etter flere fotballkamper og timer gatelangs i den fineste byen. Jeg tenker at alle skal hit. En eller annen gang. Så bor jo Jostein her med sin familie. Pluss at vi er en del av eierskapet i Hotel Tia.
Kampen er over. 4-1 er bra. Liverpool har satt standarden. Alt går i retning av kampen om ligagullet. «Er du fornøyd,» spør jeg Bodil. Hun er ikke fullt så utagerende som meg når det gjelder fotball og Liverpool. Når jeg spretter opp av setet og roper, bli hun sittende. Men jeg tror hun koser seg i all galskapen. «Kjempefornøyd,» svarer hun. Vi ruller nedover til byen i en drosje vi får kapret på Hotel Tia. Ser byen komme nærmere. Vi slippes av nær Albert Dock. Som seierherrer. Vinnere. De uovervinnelige. «We’ll beat them all,» sier drosjesjåføren. Og unnskylder sin blå skjorte. «Du må ikke tro at jeg holder med Everton,» sier han alvorlig. «Du ble aldri mistenkt,» sier jeg. High five.
Liverpooool, skråler en nordmann bak oss. Jeg føler meg privilegert. Og finner rom 222.
Ole M
Ole M 