Med gåsehud midt i Beatles-historien

Vi står i The Church Hall i Woolton hvor John Lennons The Quarrymen spilte til dans 6. juli 1957. Dette etter at de først hadde spilt i hagen bak kirken. På hagefest. I pausen mellom disse to spillingene møtes John Lennon og Paul McCartney for aller første gang. Det er da det hele starter.

Graham Paisley og jeg. Han er et oppkomme av historier. Jeg blir ydmyk og takknemlig. Tenk å få møte en slik mann.

Snakk om å være på historisk grunn. Jeg har vært utenfor dette bygget flere ganger tidligere. Men nå er døren åpen. Tilfeldigvis. Fordi Graham Paisley, som jobber i kirken, tilfeldigvis er der når en liten gruppe ønsker seg inn. Han er velvilligheten selv. Og Bodil og jeg henger oss på. En hyggelig mann vi møtte i kirken for et par timer siden er også der. Han introduserer oss for Graham. Sønn av selveste Bob Paisley. Den legendariske Liverpool-manageren.

Eleanor Rigby har sin plass på veggen. Helt fremst.

Og vi får en historietime jeg aldri vil glemme. Alt i løpet av ti-femten minutter. Om livet til Eleanor Rigby. Som egentlig het Eleanor Rigby Withfield. Datter av John Rigby, leder for det lokale kirkekoret. Hun ble gift med Thomas Woods, men ikke før hun var i 30-årene. Familiegravstedet er til venstre rett innenfor inngangen til St Peter’s Church i Woolton, et kvarters kjøring utenfor Liverpool sentrum.

Her er steinen til familien Rigby. Rigby Woods. Eleanor ga inspirasjon til en av de aller fineste Beatles-sangene.

Eleanor Rigby pick up the rice in the church

Where a wedding has been

Lives in a dream

The Quarrymen – 6. juni 1957. De skal spille i hagen bak kirken, og de skal spille i selveste hallen etterpå.

På veggen i hallen henger masse informasjon om kirkegården, om Eleanor Rigby, om The Quarrymen. Om John og Paul. Mye tekst og bilder fra tiden sent på 50-tallet, tidlig på 60-tallet. Graham forteller om guttene som dro rundt på en lastebil, om Colin Hanton som ble så lei alt styret med frakting av trommesett at han sluttet. Det er vel også litt usikkert hvor god kompis Colin var med Paul McCartney…. Neste trommeslager skulle bli Pete Best. Men det tok ei tid før han var på plass.

Her startet eventyret… I St. Peter’s Church. Merk besetningen…

Colin Hanton har vi vært så heldig å få møte flere ganger. Fått høre hans historie. Både fra den gangen sent på 50-tallet, og om hva som skjedde etter at Quarrymen begynte å spille sammen igjen i 1997. Bildene på veggen er det faren til en av gutta i bandet som har tatt. Dette er en sterk historie. Ikke minst når den blir fortalt av en mann som Graham. Jeg får nesten frysninger. Er så takknemlig for at vi er så heldige. Og for at vi fikk den gode kontakten i kirken litt tidligere, slik at vi kunne bli introdusert for Graham.

Vakre St Peter’s Church

På en støtte ikke langt fra familien Rigby sin, står navnet John McKenzie. Og da går tankene umiddelbart til Father McKenzie i sangen om Eleanor Rigby.. «Kanskje en tilfeldighet,» sier Graham. Men han tror godt at navnet kan ha ligget i underbevisstheten til Paul. Slik at nettopp McKenzie fikk et vers i sangen.

John McKenzies grav. En inspirasjon for Paul..?.

Father McKenzie writing the words of a sermoni

That no one will hear

No one comes near

Graven til Johns onkel – han som skaffet mesteren det første instrumentet.

Graham snakker også om George Toogood, onkelen til John, gift med mer kjente tante Mimi. «I en periode var de to som foreldre til John,» sier Graham – og nevner at det var onkel George som kjøpte det første instrumentet til John – et munnspill. George døde så tidlig som i 1952. Han etterlot seg blant annet en sid frakk. Den brukte John i hele studietiden.

Her er tegningen. Den gule hvalen/undervannsbåten. Og litt om Uncle George.

Scenen i hallen der Quarrrymen spilte er borte. «Den finner du på Liverpool museum,» smiler Graham. Like ved oss på veggen henger et bilde av en gul undervannsbåt. Tegningen er laget av John Lennon og en av hans barndomskamerater. Motivet er inspirert av historien om en hval som strandet i elva Mersey. Kunstverket ble laget i tegneboka til Johns venn og funnet igjen mange år senere. Etter at den ikke helt ukjente sangen Yellow Submarine var blitt allemannseie. Moren til Johns venn trodde nesten ikke det hun så da hun oppdaget tegningen i boken…..

Beatles-Bodil. Skikkelig flott kostyme! Lånt i det nye museet.

Vi startet dagen på ganske så ny-etablerte Magical Beatles Museum i Mathew street. Tre etasjer med bilder, historier instrumenter, klær, plater og mye annet. En skikkelig go’bit for Beatles-elskere. Så var vi framom puben Ye Cracke i Rice Street, hvor John og Cynthia hadde sitt første pub-møte. I Liverpool Cathedral hørte vi korsang. I kirken hvor Paul McCartney ikke fikk bli med i guttekoret. Han sang ikke bra nok. I St Peter’s Church, derimot, sang en framtidig beatle i ungdomskoret. John Lennon var mer enn bra nok der. Og det hendte at han dukket opp.

I de første lokalene til legendariske Mersey Beats. Mike (i midten) snakker om sine møter med John og Paul.

Oppdagelsesferd er ei det verste man kan begi seg ut på. Men man må være litt frampå, det er greit å komme i prat med de rette folka… Lørdag hadde vi et par timer med guide rundt om i byen, med både Beatles og annen historie som tema. Vi var innom avisa Merseybeat sine første lokaler i Renshaw street. Også der hadde vi flaks. Tilfeldigvis var Mike der, som kunne fortelle om møter og intervjuer med både John og Paul.

Lykkelige til stede i St Peter’s Church. Takk for oss.

I Church Hall i Woolton takker vi for oss. «Jeg er umåtelig takknemlig for at dere tok dere tid til oss. Dette betyr mye,» sier jeg. «Du blir så gira, det ser jeg» smiler Bodil når vi går bortover veien. «Hva er galt med det, da,» spør jeg. «Ingenting. Absolutt ingenting. Heller tvert imot,» sier Bodil. Beatles-historien er umåtelig fascinerende. På to dager har vi møtt fine folk, fått vite masse nytt, sett nye steder – skriver jeg, mens Abbey Road dundrer på øret i baren til Holiday Inn Express, vårt utmerkede hotell.

Ole M

Vi er engasjerte, ikke uforlikte. Et utrolig møte for en enkel mann fra Kvendbø.
Utenfor Magical Beatles Museum i Mathew street.
Skriften på veggen. Resten er historie.
Her var første pub-møtet mellom John og Cynthia.
Masse historie i dette museet. Anbefales sterkt.
Vi var innom Strawberry Field på veien.
Bob Paisley. Kåret til Englands beste manager sju ganger. En legende i Liverpool – som manager fra 1974 til 1983. Med flere triumfer enn noen kan drømme om. Graven hans kan du besøke i Woolton.

Verge og administrator Graham Paisley. Sønn av selveste Bob Paisley.

En kommentar om “Med gåsehud midt i Beatles-historien

  1. Tusen takk Ole Martin o Bodil, kjekt å få vær’me på Liverpool-turer e ikje ha vært me på! Skulle so gjerne ha vært over på fleire tura/kampa …men e e fornøyd me å være på Colorline på AaFK sine heimekampa..o e ‘happy’me at laget ikje ha tapt mer enn ein kamp hittil– ette 17.omganga i Obos i år! Kjempeklem fra ålesunderen so dokke hjalp me taxi fra hotell Tia i for haust!!!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s