Det er alltid rart å stå på historisk grunn. Samme hvor du er hen. Ting du har hørt om eller sett, det innhenter deg. Du blir nesten litt andektig. Fylt med respekt.
Slik kjennes det også når du kommer opp i tårnet på Bergisel-bakken. Her har de stått, alle sammen. Engan, Mork, Wirkola, Bergerud, Pettersen, Jacobsen og flere med dem. Og maktet presset. Satt utfor, satset, siktet seg inn på kirkespiret, LANDET PERFEKT OG VUNNET. OL-renn, VM og hoppukerenn. Tre av de store premiene som er å hente i hopprenn.
Vi har akkurat sett Rundmaleriet. Imponerende på alle måter. Det hele beskriver slaget i Bergisel i 1809, mellom bondehæren og Napoleon. Det er brann og falne soldater, kamper og dramatikk på alle måter. Vi blir stående inne i alt dette. Litt måpende. Fordi alt er så bra gjort. Maleriet, naturen foran som glir inn i motivene – og ikke minst; presentasjonen. «Helt utrolig,» hviskes det andektig rundt meg. Turfølget vårt har gått seg på et høydepunkt, allerede første dagen i Tyrol.
Men; dramatikk har det jammen vært nok av i Bergisel-bakken også. Var virkelig Kankonen nedi med hånda den dagen i 1964? Slik at han mistet livsviktige poeng i kampen om gullet. Toralf Engan vant i alle fall. Det var det viktigste for alle som satt i stua på Kvendbø denne søndagen. Det var stappfullt av naboer, slektninger og andre. Stemningen sto kanskje ikke i taket, den gjorde sjelden det på den tida. Det var nøkterne folk ute på bondelandet. Men; spente var vi alle fall. Så ble det seier og tredjeplass (til Brandtzæg).
Nå står vi der i bakken hvor dette skjedde for 55 år siden. Noen sveitsiske hoppere trener. Lange svev ned mot 125 meter. Det setter en ekstra spiss på opplevelsen. De tunge hoppskiene klasker ned i plasten. Telemarknedslag. Akkurat slik Engan gjorde det. Vi går opp trappene til toppen. Tar heisen opp i tårnet, og står plutselig med utsikt til Innsbruck med omliggende landskap. Langt der nede er sletta. Der sveitseren landet for litt siden. Helt ubegripelig at noen tør, tenker jeg. Og flere med meg.
Norge har alltid hatt godt tak på denne bakken. Når alt har sviktet i nyttårsrennet, har det ofte ventet en opptur i Innsbruck. På tv ser bakken snillere ut enn de andre. Men fra tårnet ser det ikke akkurat slik ut. Bakken er brutal, som de fleste storbakker. Reisefølget forsvinner ned før meg. Jeg roter bort tida med en telefon jeg må ta. Så; ensom i heisen forlater jeg både tårnet og høydeskrekken, går ned trappene, kjøper ei fingebøl med Bergisel-logo på – og skriver et nytt minne inn i minneboka mi.
Jeg skriver dette med utsikt til alpene. Fra min lille veranda på rom 501. Kitzbüheler horn er like bortenfor, men jeg ser ikke toppen på 1996 meter. På andre siden er den beryktede Die Streif, verdens tøffeste utforløype. Kitzbühel er et fint sted. Og; det er godt å være framme etter mil etter mil på veien. Hyggelig folk, et landskap ut av eventyrbøkene, passe travelt program – og mye godt i vente.
I morgen venter selveste Die Streif. Vi skal opp til toppen av verdens farligste utforløype. Der Kjus og Svindal, Jansrud og mange andre har stått klare til start. Til å kaste seg ut i den hengebratte løypa med ski og blankis under beina. Jeg har sett utallige renn fra Kitzbühel på tv. Nå skal jeg og løypa møtes ansikt til ansikt for første gang. Historisk grunn igjen. Jeg gleder meg. Og det vet jeg at det er mange som gjør.
Ole M – med Dompen Reiser, Komfort Reiser og Trollheimen Turbuss på tur i Europa.
