Liverpool er så gode at det går nesten ikke an. 3-1 mot Manchester City er en maktdemonstrasjon. Kanskje litt skuffende siden jeg tippet 4-1… Men jeg bærer over med dette ene målet. Kan fort bli raus slik. På en så god dag.
Når du sitter der i den røde skjorta mellom fjella i Sunndal, langt unna Anfield-atmosfæren, og Manchester City står på andre banehalvdelen; da føler du deg nesten litt alene. Men likevel komfortabel. Du fyller uansett ikke opp stua med folk til en så viktig kamp. Dette må du klare ut med selv. Siden du ikke er på Anfield. Dette høres kanskje sært ut. Jeg mot resten av verden. Fra stua mellom fjella. Jubler alene. Snakker med meg selv. Spretter opp med begge armene over hodet. Dæljer neven i bordet. Sprer noen usakligheter og gode råd.
Min eldste datter ringer midt i andre omgang. «Gratulerer med farsdagen, pappa,» sier hun. «Jeg ser kamp,» sier jeg. «Men, tusen takk,» legger jeg til. Og jeg hører litt latter i andre enden. Gunn-Heidi forstår at tidspunktet for samtalen kunne vært bedre. «Håper det bli seier da. Så snakkes vi senere,» sier hun. «Herregud, for en sjanse. Nesten 4-0,» svarer jeg. Samtalen varer i akkurat ett minutt. Slik er det å ha en Liverpool-supporter til pappa. Men når det er sagt; jeg vet positivt at alle våre fem barn håper at Liverpool skal vinne. To av dem har til og med vært med på kamper på Anfield. Så; barneoppdragelsen skal i alle fall ingen ta oss på. Perfekt, vil jeg si.
Det har vært ei stor helg. Med besøk, jubileum i samfunnshuset, konsert og jubileum med Sunndal storband pluss et par turer ut i naturen. Men hele tiden har det lyst søndag klokken 17.30 helt framme i skallen. Liverpool mot Manchester City. Egentlig har hele helga handlet om disse 2 x 45 minuttene. Frykten. Spenningen. Spekulasjonene. Og nå etterpå: Lettelse, først og fremst. Og glede. Men aller mest lettelse. Og stolthet. Fordi Liverpool er så spektakulære, så utilnærmelige og stabile. Så kompakte og robuste – med de to beste sidebackene i verden. Robertson og Trent Aleksander er i ferd med å ta fotballen inn i en ny tidsalder. Ingen har gjort dette før. Så gjennomført. Som en del av taktikken og talentet.
«Hvordan går det,» spør Bodil. Hun har vært på møte og kommer hjem rett etter scoringen til City. «Dette aldri gå bra,» sier jeg. Mens City kjører et nytt angrep. «Sterling,» roper jeg. «Spiller han for Liverpool?» spør Bodil, «Han gjorde,» svarer jeg anspent. Bodil kler på seg for å gå en tur i kulda. «Jeg og Oddrun går tur,» sier hun. «Gomez inn. Riktig valg av Klopp,» svarer jeg. Så er jeg alene igjen. Og legger meg utmattet bakover i sofaen når kampen er over. Klepper tak i gitaren som står ved siden av. Spiller ei salme. Vår Gud han er så fast en borg. Her trenger vi alle de medspillerne vi kan få.
Snart skal jeg over til Liverpool. Da skal jeg bo hos Ragnhild og Jostein. Ute i nydelige Allerton. Så kommer jeg på; Jostein har jo bursdag i dag. Kanskje på sin plass med en liten hilsen, da. Tenker jeg. Men jeg tipper det koker på Hotel Tia akkurat nå. I skrivende stund er det to timer siden kampslutt. Jeg skulle gjerne vært i byen over alle byer nå. Pleid forelskelsen. Men som sagt: Vi treffes snart! Og takk for i dag. Ja, for hele helga. Alle dere som har bidratt.
Ole M
