Vi er så gode at det går nesten ikke an ….

Hvordan skal det gå med noen av ski-idrettene når Norge bare vinner og vinner. Våre utøvere blir bedre og bedre, mens en idrett som langrenn ikke lenger har særlige levekår nedover Europa. Som i Tyskland og Italia. Økonomien er såpass dårlig at løperne kun går utvalgte verdenscuprenn. Tv-stasjoner flykter, og med dem seerne. Og sponsorene.

Tre-dobbelt norsk selger ikke nedover i Europa. Og ta tenker jeg mest på langrenn. I hopp kan det vært seks-sju nasjoner på topp-10-lista. Det gjelder både kvinner og menn. Skiskyting har også en enorm bredde, med Norge, Frankrike, Italia og Tyskland på topp. Og da ruller pengene inn. Med fulle tribuner, tette oppgjør og tv-kanaler som for all del vil vise skiskyting. Kombinert sliter som vanlig i bakgården, men har mye publikum både i Tyskland og Østerrike. Og delvis i Norge. Da klarer de seg med det de har. Kombinert har aldri veltet seg i luksus. Er ikke bortskjemte. Så har de fått en stjerne i Jan Magnus Rieber. Det hjelper alltid.

Vi skriver lørdag 23. februar 2020. Det har vært en skidag uten like. Hopp, skiskyting, kombinert og langrenn. Med norske suksesser så langt øyet rekker. Maren Lundby, Johannes Thingnes Bøe, Marte Olsbu Røiseland, Therese Johaug og Pål Golberg. Alle disse havnet øverst på pallen i dag.

FIN TYPE: Pål Golberg, endelig var det din tur!

Men til tross for suverene prestasjoner: Langrenn sliter. Jeg må bare tilstå at jeg valgte bort damelangrenn til fordel for damens hoppkonkurranse i Slovenia. Der fyker nivået oppover. Men; jeg satt med litt dårlig samvittighet for Therese Johaug. Hun er garantert en av de beste vinter-idrettsutøverne vi har hatt. Problemet er at det hele blir så forutsigbarhet. Ja, smått kjedelig å se på. Tre minutter ned til neste dame. Da koker det ikke.

FLOTT DUO: Ingvild Flugstad Østberg og Therese Johaug på pallen i Seefeld-VM forrige vinter.

Jeg liker NM. Der dukker det alltid om en overraskelse eller to. Total norsk dominans i internasjonale renn er noe annet. Uten at vi skal gi løperne dårlig samvittighet av den grunn. Slettes ikke. Jeg beundrer dem. Men liker spenning. Og da er det artigere å se at Maren Lundby vinner med cirka to poeng. Slik er idretten nådeløs. Vi seerne vil plages litt. Bite negler og juble i lettelse og begeistring. Klaske neven i bordet slik at kaffekoppen skvulper over på den hvite duken. Tørke en tåre når vi ser hva dette betyr for den som vinner. Eller tar medalje. Og; kjenne på hva det betyr for oss. Som ser på. Jeg elsker idrett. Både foran tv og ute på arenaene.

Marte Olsbu Røiselands VM-gull i dag er allerede skrevet inne i både historiebøker og minnebøker. Egentlig kom seieren ut av intet. Hun var nærmest avskrevet. Lå et minutt bak. Så; plutselig var hun der. Etter siste skyting. En skyting jeg for øvrig så stående. Som seg hør og bør på stående skyting. Deretter fulgte nervepirrende minutter. Olsbu kom opp i ryggen på italienske Wierer. Så sa hun takk for seg. Og kom alene inn på oppløpet. Jeg sto fortsatt. Og må innrømme at jeg måtte opp i øyekroken noen ganger. Marte fra Froland. Min helt. Neste år skal jeg til VM. Basta.

DRONNING: Marte – våre nye skiskytter-dronning,

Det er slik vi ønsker oss idretten. Som den gangen da Oddvar brakk staven, eller da Rune Velta ble verdensmester i hopp i Falun. For ikke å si da vi ventet på Gjermund på 5-mila i Holmenkollen i 1966. På grensen til kollaps. Nervepirrende. Ellevill begeistring til slutt.  Så; hvordan skal vi få til dette igjen. Med langrenn. Jeg vil sporten alt vel. Jeg har sett utallige renn fra Gjermund Eggen og Jentutten og fram til i dag. Holdt meg inne hele dager bare for å se langrenn. Det er ikke slik lenger. Så hva i all verden skal vi gjøre?

Først: Jeg tror nesten sporten trenger en liten rebell igjen. Som Northug som ertet svenskene. Som var uforutsigbar og konge til samme tid. Jeg glemmer aldri 5-mila i Falun 2015. Vi sto i målområdet da Northug kom sjanglende inn til siste passering. Ferdig, slo vi fast. Neste gang vi så ham inne på stadion spurtet han inn til gull. Vi jublet som gale. Hang rundt halsen til sidemannen. Hvem det nå var? Jeg savner Northug.

VIL HA DET SLIK: Det er jo slik vi vil ha det, da. Med norske flagg som vaier. Uansett vær. Dette er fra Seefeld.

Ja, jeg mener at han holdt sporten sin oppe – nesten alene –  de siste årene av karrieren. Han og Kalle H. Uansett resultater. Fordi begge også skjønte dette: Det kan ikke bli for trivelig. Da er alt håp ute. Jeg tror det er der langrenn er i dag. De har det helt greit. Litt for koselig. Nordmenn bor på luksushotell i Åre mens andre må bo i brakker. Det burde vært omvendt. Så kanskje det hadde jevnet seg ut litt. Gitt Kalla og Stadlober en fordel.

Men; og for all del. Gratulerer til Pål Golberg i dag. Så utrolig fortjent. Vi trenger slike historier. Slike prestasjoner. Med to Lyn-løpere på de neste plassene. Men jeg synes litt synd på russeren. Med så dårlige ski. Mange ville ha gitt opp. Uheldig var han, det skal han ha. Og vi trenger temperamentet hans. For å holde blodtrykket oppe. Men igjen; Norge er suverene i smørebua, også. Sannsynligvis med større ressurser enn noen andre. Vi bare øker forspranget. Mens interessen synker. Dette er jammen ikke enkelt.

STILLER: Jeg stiller gjerne i bakken eller løypa. Om tre uker er det Vikersund….

En kommentar om “Vi er så gode at det går nesten ikke an ….

  1. Helt enig i dine vurderinga. Det er ikke bra for sporten at vi nordmenn tapetserer pallen.Kjem du hav bronsejentene i handball? hele Norge gikk» bannanas», i dag er kun GULL godt nok. Vi bli forvent.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s