Et univers, et samhold – ei rar tid

Det er norsk og gym og friminutt, naturfag og matematikk. Ikke helt uvanlig. Dette skjer jo hele tiden. I skolen. Men ikke i de tusen hjem, slik det foregår i dag. Coronaviruset har sørget for å flytte læringen fra skolebenken til kjøkkenbordet. Mor eller far følger opp i samarbeid med skolen. Skal tro hva førsteklassingen egentlig tenker? Er dette noe som bare er veldig artig og annerledes, eller er det også litt forunderlig og rart. Hvor ble vennene av? Det er jo ikke helt naturlig at de plutselig er blitt borte.

EMIL OG ANE: Så gode venner. Storebror passer på.

Vi er inne i vår tids største krise. Samfunnet vi kjente forrige uke, er ikke til å kjenne igjen. Jeg var en tur innom Alti-senteret i dag. Noen få biler. Folk som hastet videre med små-skremte blikk. Hadde dette vært forrige uke, hadde vi kanskje stoppet opp og pratet litt. Tatt en kaffekopp. Noe så uhørt… Vi oppfører oss som om smitten er overalt. I lufta nær oss. Og kanskje er det akkurat dette som skal til? At vi tar dette så til de grader på alvor. I en hverdag der det å bry seg blir å holde seg unna. Der det å holde sammen blir å holde avstand.

Ingen flere turer i alpinløypa i Oppdal for Ludvig. Nå må han holde seg hjemme i Trondheim.

«Dette er som å være i en film,» var det en gutt sa. Ja, tenker jeg. Dette er i alle fall ikke virkelighet. Ikke den egentlige virkeligheten. Ikke det egentlige livet. Der vi går på kino, trener håndball, spiller i band eller er på strikkekafé. Men; og tilbake til hjemmet: Holder vi oss friske, behøver ikke dette bli så ille. Investerer vi riktig i all den hjemme-tiden vi nå har fått tildelt, kan vi komme styrket ut av dette.

Ane og pappa Mattias har funnet fram ei bok.

Ja, kanskje vi oppdager hverandre på nytt? Kanskje vi finner på nye ting med barna? Ser dem på en annen måte? Kanskje vi rett og slett blir flinkere til å leve sammen etter dette. Når dugnaden er over har det kanskje skjedd noe med oss? Når vi ikke lenger trenger å våkne opp med den rare følelsen av at noe ikke stemmer. Fortsetter vi da å ta vare på livene til hverandre? Jeg håper det. Når lydene er tilbake. Alle bilene. Praten. Ungene i gatene.

Naturfagtime i det fri. Maja er av den nysgjerrige typen.

Hver dag dukker det opp flotte bilder av barnebarn i full aktivitet på telefonen min. Ansnesklanen, heter vår gruppe. Der er mange rare folk. Noen har gymtime med sykkelen ute, det spilles gitar og leses i bøker. De som egentlig skulle vært i barnehagen, har ikke de samme forpliktelsene. De kan spise iser, gå turer og kose seg sammen med mor eller far som plutselig har all verdens tid til nettopp dem. Det må være julekvelden og 17. mai på en gang.

Det kan fort bli litt kaotisk i stua.

Men det kan jo bli tett. «Legg egentid inn i timeplanen – på lik linje med norsk og engelsk for barna. Barn trenger forutsigbarhet, men det gjør jammen vi voksne også. Gjør avtaler og skriv det ned!» er oppfordringen trebarnsmor Gunn Heidi kommer med. Hun er så heldig å ha turnusfri fra sin jobb som sjukepleier denne uken.

Men; noen i slekta er også litt sjuke, og andre jobber som bare det. «Vi snakkes senere. Jeg vil sove,» sa Linn Bente da jeg ringte henne i ettermiddag. Hun jobber i hjemmesjukepleien i Kristiansund og har tøffe dager.

Andrea og lillesøster Ella. Stas med selskap.

Takk til alle dere som står på for fellesskapet, for egne og andre sine barn, for eldre og sjuke. Takk til dere som selger oss varer vi trenger og til dere som tar på dere frivillig-oppgaver der det trengs. Sunndal har en lang liste med frivillige. Røde Kors har tatt ansvaret for å administrere arbeidet og oppgavene. Biblioteket er base. Biblioteket med alle bøkene. Som vi nå tilbyr å kjøre ut til folk som vil lese. Snart skal vi også tilby lesestunder og konserter på nettet, kulturtjenesten planlegger en podcast med tema «Livet og kulturen», vi er tett på våre ungdommer og kulturskolen jobber med alternative tilbud. Vi tvinges til å tenke nytt.

Kanskje blir dette framtida? Fordi vi bare måtte tenke nytt.

Ole M

Victoria elsker skibakken ved hytta på Stølen. Nå må hun ta en pause.
Kunsten å sykle. Henrik er meget fornøyd.
Frida synes det er kjempegreit at alle er hjemme.
Maja i første klasse holder orden.
Og her er mitt hjemmekontor…..

En kommentar om “Et univers, et samhold – ei rar tid

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s