Mitt møte med en legende fra Rolling Stones

Det var i 2005 at jeg og Bill Wyman møttes. Rolling Stones-legenden, bassisten, lys levende og ganske så pratsom. Bak scenen i Hovshall.

Jeg kom til å tenke på dette møtet her en dag. Det var etter konserten med Wyman’s Rhytm Kings vi møttes. Eller; jeg trengte meg på. Jeg og Arne Ulvund. Bandet – Chris Stainton på piano, Andy Fairweather Lowe og Albert Lee med sine gitarer – og ellers en gjeng musikere med lang fartstid fra rockens store verden, var akkurat ferdige. Vi satt der på første rad, Arne og jeg. Lett opprømte. Hva gjør vi nå? Vi må da møte ham?

Bill Wyman med band på scenen i Hovshall i oktober 2005.

Vi bestemte oss for å gå bak scenen. Late som ingenting. Og ble selvfølgelig stoppet på første trappetrinn. En av Bills vakter lurte på hva vi skulle. «Vi har avtale,» sa vi. Og ble geleidet videre opp trappene. Og der; i døra oppe i Tårnet møtte vi selveste Bill Wyman. Han var på tur ut. Både han og vokalist Beverly Skeete. Men som den høflige engelskmannen han er, lurte han på hva vi ville. «Tid til noen spørsmål,» stotret jeg. Arne sto litt lenger bak. «Ja visst,» svarte han. Før det kom en vakt og truet med fingeren. «No pictures. No pictures,» sa han henvendt til Arne, som for kvelden var utnevnt som fotograf.

LEGENDE: Bill Wyman

Vel, vi satte oss ned. Bill tok av seg jakken, og det ble en prat om turneliv, Stones, bandet hans etter Stones og litt til. Bak oss satt Chris Stainton. Legendarisk pianist som spilte med Joe Cocker på Woodstock. Inn døra kom Andy Fairweather Lowe, ofte med i Eric Claptons band. Flere år senere skulle jeg få se og høre ham i Royal Albert Hall – som support til nettopp Eric Clapton. Vi var rett og slett midt i smørøyet. Midt i rockehistorien.

TRIO: Beverley Skeete, Bill Wyman og Ole Magne Ansnes.

Så var det det dette med bilder, da. Vi hadde fått streng beskjed. Ingen bilder. Så jeg spurte Bill selv; er det ok med noen bilder? «Så klart,» svarte han – den engelske gentlemannen. Arne plukket fram kameraet fra vesken, det ble knipset og posert. Vakta skulte på oss. Misfornøyd. Vi brydde oss akkurat lik null. Så holdt jeg på å glemme det viktigste av alt. Nesten. Jeg hadde jo med meg Bill Wymans bok i vesken. En tykk sak med masse bilder og annet fra hans tid i Rolling Stones. «Hva er dette for en bok?» sa han spørrende. Tvilende. Så bladde han litt. «Oh, it’s my book. Do you have it in russian,” spøkte han. Underforstått; han ante ikke at boken hadde kommet ut på norsk. Takk til mine barn som ga meg boken i julegave!

SIGNERT: Jeg er mer enn fornøyd med denne signaturen til Bill Wyman.

Jeg fikk signert boken, Bill tok på seg jakken igjen  – og gikk mot døren. Så måtte jeg selvfølgelig si noe dumt til slutt. «Du spiller med bedre gitarister i dag enn du gjorde i Stones,» sa jeg. Legenden snudde seg i døra og kikket spørrende på meg: «Better than Ronnie and Keith?». Før han svarte selv, med et glis: «YES». Så gikk han. Legenden Bill Wyman.

STICKY FINGERS: Jeg har ikke sett mer til Bill Wyman. Men; jeg har besøkt restauranten hans, Sticky Fingers, flere ganger. Her er jeg og Johannes på plass i London, Kensington,

Senere har jeg aldri sett noe til ham. Men; han har en pub/restaurant i Kensington i London. Sticky Fingers, heter den. Der har jeg vært mange ganger. Med ulike folk. Sist var det Johannes på ti år som var med. Han vandret rundt og kikket på alle gitarene. På alle plakatene. Det var i fjor sommer. En stor opplevelse for oss begge. Men Bill var ikke der. Det hender det at han er….

VINYL: Noe av vinylen jeg har med Bill Wyman.

Slike historier har ingen stor verdi for verden. Knapt nok for naboen. Men; jeg liker å skrive den ned, fortelle den. Fordi det har noe med de store opplevelsene å gjøre. Det ekstraordinære. Som vi trenger en gang iblant. Sterke møter vi kan ta fram igjen og igjen. Pynte litt på dem. Huske ting litt annerledes fra gang til gang. Kanskje var det som her beskrevet jeg møtte Bill Wyman? Kanskje ikke? Uansett; det lignet. Og takk til Svein Sæterbø som fikk Wyman til Sunndal denne høstkvelden i 2005. Takk også til Arne Ulvund for denne felles opplevelsen. Vi var mer enn fornøyd da vi kjørte hjem til Grøa den kvelden. Mye rikere enn da vi dro nedover noen timer tidligere. ‘

Ole M

LITT AV EN DUO: Bill Wyman og Albert Lee
GUTTEN OG BASSEN: Johannes med bassen til Bill Wyman. Fra Sticky Fingers.
TAKK: Mine barn har fått bra oppdragelse., Denne boken fikk jeg i julegave fra dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s