Vår beste ferie – til minne om Signe

Ferien er over. Og vi fyrer i ovnen. Vel hjemme igjen etter ni fantastiske dager på veien. Øst og vest, høyt og lavt – til ytterste svaberg. Verdens Ende. Lennon surrer på platespilleren. Han er av de mest tidløse jeg vet om. Ja, Lennon er vel nærmest utenfor tiden. I et evig landskap. Udødelig.

Fineste Signe og Karl. Sammen igjen.

Dette er sommeren vi ikke kan glemme. Tosomhet, sterke fellesskap og svigermor og mamma Signe som tok farvel med oss. Snilleste Signe. Som jeg lærte å kjenne for tjue år siden. Jeg hørte aldri at hun hevet stemmen, aldri at hun klagde, aldri et vondt ord om noen – bare stor omsorg og interesse for alle som hørte henne til. «Jeg er for nysgjerrig til å dø,» sa hun. For opptatt av hvordan det skulle gå med oss alle. Hun ville se og oppleve.

Vakker avskjed med Signe.

Men slik kan det ikke gå. Ikke med noen av oss. En dag er det over, og vi drar til et sted vi ikke har noen rapporter fra. Ukjent sted. Karl og Signe var slik et fint par. Jeg tror fast på at de nå møtes igjen. Jeg ser ingen andre alternativ. For noen av oss. Som jeg finner å kunne leve med. Signe fikk en fin avskjed. En fortjent hyllest. Og takk fra så mange. Jeg skrev noen linjer i en sang. Dette er omkvedet:

Du var diamanten som glitra
I det stillaste vatnet
Du va songen som vi alle elska
Med det finaste, mjukaste refrenget
To på tur. Det gikk helt utmerket.

Fra Kjeåsen kunne vi se ned på fjorden som glitret i sommersolen. 530 meter der nede. Stupbratt opp fra fjorden. Bodil og jeg har hatt en felles drøm det siste året. Vi ville gå stien opp fra Simafjorden til gårdsbruket Kjeåsen. Vi visste ikke om vi turte, men var bestemte på å prøve. Høydeskrekken meldte seg allerede i bilen. Men; vi pakket sekken og krummet nakken. Opp ura. Over stokker og stein. Opp stiger og bortover stier ute på kanten av stupet. Tok bilder, møtte folk vi slo av en prat med – og kjente på et sterkt fellesskap. Og glede. Frykten forlot oss et sted nede i ura. Opp kom vi. Til gården vi besøkte også i fjor. Men da kjørte vi buss opp. Dette var annerledes. Vi spiste Gjende-kjeks og drømte oss bort.

Trapper og tau. Tøft, men likevel greit.

Og langt der nede glitret fjorden. Diamanter i en fjord langt utenfor de mest kjørte turistrutene..

Over stokk og stein…..

Vi sendte noen meldinger til omverden. «Men vi kan da ikke sitte med telefonen her,» sa Bodil. «Vi må nyte hvert sekund». Vi la oss tilbake i gresset, kjente varmen fra sola og pustet inn Kjeåsen-lufta. Ei slåmaskin minte oss på at det faktisk drives med dyr og slått på Kjeåsen. Fire-fem sauer bak husa til Bjørg, fullt av ymse vekster i kjøkkenhagen – og ellers turister som kom og gikk. Noen i turklær strevende opp bratta, andre tilsynelatende rett fra kontoret i fine sko og strøkne bukser. Med bil.

Ro.

«Blir det torden,» undret Bodil. Mørke skyer kom inn over oss. Så vi gikk. Eller rettere sagt; klatret og balanserte. Og frydet oss. Tømmerstokken over glatte berget, som jeg hadde fryktet, var ingenting på tur ned. «Kongen,» sa jeg. Stående på stokken med armene utstrakt mot fjord og fjell. Evigheten rett under. Og så for meg DET skrytebildet. Men det ble dessverre aldri lagret…. Kun sendt som snap. Akkurat da var det tilløp til litt dårlig stemning. Men; det var glemt på cirka 15 sekunder.

Takk for oss for denne gang, Kjeåsen.

Vi hadde en av våre beste dager i samlivet vårt. Den startet i Odda, møtte alle forventningers mor oppe på Kjeåsen – og endte i vakre Ulvik. Der vi ble boende i to dager. Med måkene og Hardangerfjorden rett utenfor døren vår. Vi satt der første kvelden og nøt sommerkvelden. Ulvik som speilet seg i fjorden. Tenkte på dagene som var gått. Vakre Lillehammer. Trappene opp hoppbakken. Panoramastien. Møte med Edvard Munch i Åsgårdstrand. Munch kafé.  Gjestfriheten til Marit Bergem i Galleri M i Sandefjord. Hyggelige Stig og Marit Elin på restaurantbesøk i Tønsberg. Vi hadde så mye å snakke om. Så mye til felles. Svabergene på Verdens Ende. Liverpool-supporterne i Odda. Og fortsatt hadde vi dager igjen å ta av.

Marit Bergem tok godt imot oss i sitt Galleri M i Sandefjord.

Og ute på fjorden glitret det i siste rest fra den solen som tilhører Ulvik. Ja, for jeg mener at en slik perle av et sted må ha sin egen sol. Utenfor vinduet vårt satt måken og ventet tålmodig. På mat, vil jeg tro.

Venter tålmodig utenfor vinduet vårt på Strand fjordhotell i Ulvik. Forøvrig et trivelig hotell.
På tur gjennom sider- og fruktruta i Ulvik. Det ble handel, kaffe, is, eplekake og fin utsikt.

Fredag formiddag ble det både cider og frukt, Olav H Hauge-utstilling, fjelltur opp til Jonstøl og ikke minst; reise til Osa og besøk hos kunstner Lars Gunnar Polden og kona Torunn  i Galleri Hjadlane. Langt der inne i fjorden. Jeg elsker slike møter. Som bare oppstår ut av intet. Polden, oppvokst på Ålvundeid og med sterke aner til Surnadal. Eier av det som en gang var huset/småbruket til min gammelonkel, Nils Solbakkå (Åsen). Vi hadde mye å snakke om. Om kunsten er det å si; Lars Gunnar har sin særegne signatur. Som fortjener mer oppmerksomhet enn den får. «Et utrolig fint møte,» sa Bodil da vi kjørte hjem.

Møte med Lars Gunnar Polden i Hjadlane Galleri i Osa i Ulvik.

Lørdag 11. juli reiste vi hjem, da. Over Hardangervidda, Valdresflya og Dovre. 1390 på sitt høyeste. Cirka null meter da vi startet i Ulvik. Formen er fin. Ferien er over. Og da har jeg ikke tatt med at vi hadde en hel uke i Bodø første ferieuken. Som arrangører for en tur med Dompen Reiser. Torghatten, Kjerringøy, Saltstraumen, Fru Haugans Hotell, Namsos, Den Gyldne Omvei og mere til.

En drøy mil langs Panoramavegen i Lillehammer. Anbefales.

Takk for  følget til alle dem som har fulgt oss på facebook og andre kanaler. Noe av det vi har opplevd kan fort bli en ny reise med Dompen Reiser. Så; følg med!

Ole M

Spreke folk på reise med Dompen Reiser. Torghatten en sen kveld.
Vel verdt hver en meter.
På tur opp til Jonstølen i Ulvik. Mer som ei sherpatrapp..
Jonstølen, 650 meter bratte meter over havet.
Nydelige Ulvik sett fra et stykke opp i lia.
Torunn og Bodil i Hjadlane Galleri.
I Edvard Munchs fotspor i Åsgårdstrand.
Cafe Munch. Dyrt og godt.
Slik kan man ha det på Verdens Ende.
Bodil i Olympisk miljø.
Tønsbergs store sønn, Jahn Teigen.
Mot Utøya. Ettertanke.
Her startet ferien. Med Dompen Reiser i retning Bodø.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s