Den forunderlige påsken

Påsken 2020 går mot slutten. Jeg tviler på at jeg kommer til å savne den. Men; det har da ikke vært så aller verst, heller. Ikke minst har vi fått presentert mye kultur fra Sunndal disse dagene. På nettet, som vi gjerne sier. Fra Hovshall. Med Steinar og Jan Erik ved roret. Det er rett og slett en fornøyelse, og en berikelse, å ha så dyktige folk knyttet til kulturtjenesten. Da kan ikke engang et virus stoppe oss.

STERK DUO: Bror Jostein i samtale med Kari Rueslåtten. Fint å se dere.

Akkurat nå ser jeg live-stream med Kari Rueslåtten i musikalsk prat med broren min, Jostein. From Liverpool. Han skulle vært her nå, på Nordmøre, og jeg og Bodil skulle vært i Liverpool. Vi skulle rett og slett byttet plass. Vi skulle hatt vår og tjue grader pluss. Jostein og Ragnhild skulle slitt med storm og regn og snø. Men; slik ble det ikke. Derfor var det artig å se og høre praten med Jostein og Kari. Sjelden å høre Jostein snakke så mye om sin jobb som musiker og produsent nå om dagen. Nå når han er mest profilert via Hotel Tia og Liverpool FC. Men musiker slutter han aldri å bli. Heldigvis.

HOV KIRKE: Vi gjorde opptak i Hov Kirke mandag ettermiddag. Podcast med Helge Storset og konserter med Ingebjørg Charlotte Storset.

Og nettopp musikken – den lokale, har stått i sentrum for meg denne påsken. Med stor aktivitet på Kulturtjenestens facebook-side, Kultur i Sunndal. Ingebjørg Charlotte Storset har gledet oss med to nydelige konserter fra Hov kirke, musikerdugnaden onsdag kveld ble en eventyrlig oppvisning av lokal dugnadsånd og musikalitet – og det samme gjelder så klart lørdagens konsert med vokalgruppen Røyst, direktesendt fra Hovshall.

FLOTT GRUPPE: Vokalgruppa Røyst leverte en utrolig fin live-konsert fra Hovshall scene. Foto: Ole Erik Loe

Jeg satt i salen og kjente nerven i det som skjedde. Vokalgruppen sang for tomme stoler. Likevel var det intenst og spesielt – fordi alt gikk direkte ut til folket. Større publikum har vel Røyst aldri sunget for. Tipper jeg. De fylte i alle fall Hovshall.. I tillegg har vi hatt podcastene med mye besøk og respons.  Totalt vil jeg tro vi har hatt nærmere 20.000 visninger av tilbudene på Kultur i Sunndal denne uken. For meg er det eventyrlig mye. Og motiverende.

PÅ TUR: I retning Knutsliøya. Ikke den fineste dagen. Men; alt har sin sjarm.

Jeg tenkte på alt dette da jeg gikk til Knutsliøya i kveld. I skikkelig drittvær. Motvind fra alle kanter. Snø. Det slo meg hvor heldige vi er som kan drive på som vi gjør, på et sted der vi blir tatt godt vare på – der helsevesen og styrende myndigheter er til å stole på. «Looks like you are safe,» fikk jeg i en kommentar fra England da jeg sendte over et bilde av fjella, elva og ruskværet. I en tilleggskommentar ble det lurt på om det bodde flere folk enn vi her…. Da er det annerledes i store og tette byer. Dramatiske bilder og filmer har vist oss at verden nå er satt på en hard prøve. Det vil ta lang tid før normalen er tilbake. Om den noen ganger kommer?

BLID JENTE: Ella i hagen på Frei. Så fint å få slike bilder.

Jeg har ikke hatt ski på beina i 2020. Det er mulig jeg har lagt opp? Ellers har vi fått mange fine bilder av barnebarn i aktivitet. Fra Trondheim, Kristiansund, Sunndal og Surnadal. Påskeharer har vært på ferde, noen har vært på gitarbutikk og handlet, andre har bygd lego eller plukket blomster. Blide barnefjes varmer i sjela. Jeg tenker at de er trygge alle sammen. Det er det viktigste. Skattene våre. Bodil og jeg er nok ikke alene om å tenke slik.

GLEDE og TAKKNEMLIGHET: Emil og Ane i leik i påskesnøen.

Så; da kan jeg kanskje si at det hele ender opp med en påske i takknemmelighet. Fordi vi er blant de privilegerte. De heldige. Som har alt det vi trenger og vel så det. Derfor er det bare å avslutte med det jeg gjorde i siste Kulturuke i Aura Avis før påske: Ta vare på hverandre. Hold avstand. Hold sammen.

Ole M

DUGNAD: En fantastisk musikerdugnad fra Hovshall scene onsdag kveld.
BLID KAR: Christian er en snill gutt. Han bor på Frei.
SØSTRE: Maja og Frida. Herlige jenter.
SPENNENDE: Ludvig bygger tårn.
TROLSKE DRIVA: En påskedag i 2020.

Mitt møte med en legende fra Rolling Stones

Det var i 2005 at jeg og Bill Wyman møttes. Rolling Stones-legenden, bassisten, lys levende og ganske så pratsom. Bak scenen i Hovshall.

Jeg kom til å tenke på dette møtet her en dag. Det var etter konserten med Wyman’s Rhytm Kings vi møttes. Eller; jeg trengte meg på. Jeg og Arne Ulvund. Bandet – Chris Stainton på piano, Andy Fairweather Lowe og Albert Lee med sine gitarer – og ellers en gjeng musikere med lang fartstid fra rockens store verden, var akkurat ferdige. Vi satt der på første rad, Arne og jeg. Lett opprømte. Hva gjør vi nå? Vi må da møte ham?

Bill Wyman med band på scenen i Hovshall i oktober 2005.

Vi bestemte oss for å gå bak scenen. Late som ingenting. Og ble selvfølgelig stoppet på første trappetrinn. En av Bills vakter lurte på hva vi skulle. «Vi har avtale,» sa vi. Og ble geleidet videre opp trappene. Og der; i døra oppe i Tårnet møtte vi selveste Bill Wyman. Han var på tur ut. Både han og vokalist Beverly Skeete. Men som den høflige engelskmannen han er, lurte han på hva vi ville. «Tid til noen spørsmål,» stotret jeg. Arne sto litt lenger bak. «Ja visst,» svarte han. Før det kom en vakt og truet med fingeren. «No pictures. No pictures,» sa han henvendt til Arne, som for kvelden var utnevnt som fotograf.

LEGENDE: Bill Wyman

Vel, vi satte oss ned. Bill tok av seg jakken, og det ble en prat om turneliv, Stones, bandet hans etter Stones og litt til. Bak oss satt Chris Stainton. Legendarisk pianist som spilte med Joe Cocker på Woodstock. Inn døra kom Andy Fairweather Lowe, ofte med i Eric Claptons band. Flere år senere skulle jeg få se og høre ham i Royal Albert Hall – som support til nettopp Eric Clapton. Vi var rett og slett midt i smørøyet. Midt i rockehistorien.

TRIO: Beverley Skeete, Bill Wyman og Ole Magne Ansnes.

Så var det det dette med bilder, da. Vi hadde fått streng beskjed. Ingen bilder. Så jeg spurte Bill selv; er det ok med noen bilder? «Så klart,» svarte han – den engelske gentlemannen. Arne plukket fram kameraet fra vesken, det ble knipset og posert. Vakta skulte på oss. Misfornøyd. Vi brydde oss akkurat lik null. Så holdt jeg på å glemme det viktigste av alt. Nesten. Jeg hadde jo med meg Bill Wymans bok i vesken. En tykk sak med masse bilder og annet fra hans tid i Rolling Stones. «Hva er dette for en bok?» sa han spørrende. Tvilende. Så bladde han litt. «Oh, it’s my book. Do you have it in russian,” spøkte han. Underforstått; han ante ikke at boken hadde kommet ut på norsk. Takk til mine barn som ga meg boken i julegave!

SIGNERT: Jeg er mer enn fornøyd med denne signaturen til Bill Wyman.

Jeg fikk signert boken, Bill tok på seg jakken igjen  – og gikk mot døren. Så måtte jeg selvfølgelig si noe dumt til slutt. «Du spiller med bedre gitarister i dag enn du gjorde i Stones,» sa jeg. Legenden snudde seg i døra og kikket spørrende på meg: «Better than Ronnie and Keith?». Før han svarte selv, med et glis: «YES». Så gikk han. Legenden Bill Wyman.

STICKY FINGERS: Jeg har ikke sett mer til Bill Wyman. Men; jeg har besøkt restauranten hans, Sticky Fingers, flere ganger. Her er jeg og Johannes på plass i London, Kensington,

Senere har jeg aldri sett noe til ham. Men; han har en pub/restaurant i Kensington i London. Sticky Fingers, heter den. Der har jeg vært mange ganger. Med ulike folk. Sist var det Johannes på ti år som var med. Han vandret rundt og kikket på alle gitarene. På alle plakatene. Det var i fjor sommer. En stor opplevelse for oss begge. Men Bill var ikke der. Det hender det at han er….

VINYL: Noe av vinylen jeg har med Bill Wyman.

Slike historier har ingen stor verdi for verden. Knapt nok for naboen. Men; jeg liker å skrive den ned, fortelle den. Fordi det har noe med de store opplevelsene å gjøre. Det ekstraordinære. Som vi trenger en gang iblant. Sterke møter vi kan ta fram igjen og igjen. Pynte litt på dem. Huske ting litt annerledes fra gang til gang. Kanskje var det som her beskrevet jeg møtte Bill Wyman? Kanskje ikke? Uansett; det lignet. Og takk til Svein Sæterbø som fikk Wyman til Sunndal denne høstkvelden i 2005. Takk også til Arne Ulvund for denne felles opplevelsen. Vi var mer enn fornøyd da vi kjørte hjem til Grøa den kvelden. Mye rikere enn da vi dro nedover noen timer tidligere. ‘

Ole M

LITT AV EN DUO: Bill Wyman og Albert Lee
GUTTEN OG BASSEN: Johannes med bassen til Bill Wyman. Fra Sticky Fingers.
TAKK: Mine barn har fått bra oppdragelse., Denne boken fikk jeg i julegave fra dem.

Et univers, et samhold – ei rar tid

Det er norsk og gym og friminutt, naturfag og matematikk. Ikke helt uvanlig. Dette skjer jo hele tiden. I skolen. Men ikke i de tusen hjem, slik det foregår i dag. Coronaviruset har sørget for å flytte læringen fra skolebenken til kjøkkenbordet. Mor eller far følger opp i samarbeid med skolen. Skal tro hva førsteklassingen egentlig tenker? Er dette noe som bare er veldig artig og annerledes, eller er det også litt forunderlig og rart. Hvor ble vennene av? Det er jo ikke helt naturlig at de plutselig er blitt borte.

EMIL OG ANE: Så gode venner. Storebror passer på.

Vi er inne i vår tids største krise. Samfunnet vi kjente forrige uke, er ikke til å kjenne igjen. Jeg var en tur innom Alti-senteret i dag. Noen få biler. Folk som hastet videre med små-skremte blikk. Hadde dette vært forrige uke, hadde vi kanskje stoppet opp og pratet litt. Tatt en kaffekopp. Noe så uhørt… Vi oppfører oss som om smitten er overalt. I lufta nær oss. Og kanskje er det akkurat dette som skal til? At vi tar dette så til de grader på alvor. I en hverdag der det å bry seg blir å holde seg unna. Der det å holde sammen blir å holde avstand.

Ingen flere turer i alpinløypa i Oppdal for Ludvig. Nå må han holde seg hjemme i Trondheim.

«Dette er som å være i en film,» var det en gutt sa. Ja, tenker jeg. Dette er i alle fall ikke virkelighet. Ikke den egentlige virkeligheten. Ikke det egentlige livet. Der vi går på kino, trener håndball, spiller i band eller er på strikkekafé. Men; og tilbake til hjemmet: Holder vi oss friske, behøver ikke dette bli så ille. Investerer vi riktig i all den hjemme-tiden vi nå har fått tildelt, kan vi komme styrket ut av dette.

Ane og pappa Mattias har funnet fram ei bok.

Ja, kanskje vi oppdager hverandre på nytt? Kanskje vi finner på nye ting med barna? Ser dem på en annen måte? Kanskje vi rett og slett blir flinkere til å leve sammen etter dette. Når dugnaden er over har det kanskje skjedd noe med oss? Når vi ikke lenger trenger å våkne opp med den rare følelsen av at noe ikke stemmer. Fortsetter vi da å ta vare på livene til hverandre? Jeg håper det. Når lydene er tilbake. Alle bilene. Praten. Ungene i gatene.

Naturfagtime i det fri. Maja er av den nysgjerrige typen.

Hver dag dukker det opp flotte bilder av barnebarn i full aktivitet på telefonen min. Ansnesklanen, heter vår gruppe. Der er mange rare folk. Noen har gymtime med sykkelen ute, det spilles gitar og leses i bøker. De som egentlig skulle vært i barnehagen, har ikke de samme forpliktelsene. De kan spise iser, gå turer og kose seg sammen med mor eller far som plutselig har all verdens tid til nettopp dem. Det må være julekvelden og 17. mai på en gang.

Det kan fort bli litt kaotisk i stua.

Men det kan jo bli tett. «Legg egentid inn i timeplanen – på lik linje med norsk og engelsk for barna. Barn trenger forutsigbarhet, men det gjør jammen vi voksne også. Gjør avtaler og skriv det ned!» er oppfordringen trebarnsmor Gunn Heidi kommer med. Hun er så heldig å ha turnusfri fra sin jobb som sjukepleier denne uken.

Men; noen i slekta er også litt sjuke, og andre jobber som bare det. «Vi snakkes senere. Jeg vil sove,» sa Linn Bente da jeg ringte henne i ettermiddag. Hun jobber i hjemmesjukepleien i Kristiansund og har tøffe dager.

Andrea og lillesøster Ella. Stas med selskap.

Takk til alle dere som står på for fellesskapet, for egne og andre sine barn, for eldre og sjuke. Takk til dere som selger oss varer vi trenger og til dere som tar på dere frivillig-oppgaver der det trengs. Sunndal har en lang liste med frivillige. Røde Kors har tatt ansvaret for å administrere arbeidet og oppgavene. Biblioteket er base. Biblioteket med alle bøkene. Som vi nå tilbyr å kjøre ut til folk som vil lese. Snart skal vi også tilby lesestunder og konserter på nettet, kulturtjenesten planlegger en podcast med tema «Livet og kulturen», vi er tett på våre ungdommer og kulturskolen jobber med alternative tilbud. Vi tvinges til å tenke nytt.

Kanskje blir dette framtida? Fordi vi bare måtte tenke nytt.

Ole M

Victoria elsker skibakken ved hytta på Stølen. Nå må hun ta en pause.
Kunsten å sykle. Henrik er meget fornøyd.
Frida synes det er kjempegreit at alle er hjemme.
Maja i første klasse holder orden.
Og her er mitt hjemmekontor…..

Hvil deg nå, du er sliten…

Kjære Jahn Teigen, jeg synes det er så innmari trist at du er borte. Du har alltid vært så levende, så gøyal, så musikalsk, så jovial og trivelig en mann. Jeg møtte deg aldri. Men det kjennes ikke slik ut. Vi kunne vært gamle kjente. Født i samme ti-år. Du i begynnelsen, jeg i slutten. Av 50-tallet.

Jeg setter på «Klovn uten scene» og får det bekreftet med en gang: Du skrev popmusikk på et nivå få i Norge har vært i nærheten av. Med en vokal utenfor enhver allfarvei. Nerve og kraft. «Det vakreste som fins» og «Slå ring». Alle sangene som er blitt et folkeeie. Og det er mange, mange flere:

Ei fantastisk fin plate

«Optimist», «Mil etter mil», «Min første kjærlighet» og «Do-re-mi». Den nydelige «Friendly» med Anita Skorgan. «Sala Palmer». «Adieu». Som dessverre passer så godt i dag. Du var en tryllekunstner. En magiker. Norges beste rockevokalist. Som også klarte å kombinere alt dette vakre med ablegøyene til Prima Vera. En utrolig musikalsk karriere. Et sjeldent liv.

Anita Skorgan var vidunderbarnet. Den fantastiske pianisten, komponisten og låtskriveren. Dere ble et par. Jahn og Anita. Norges første superpar. På førstesiden av alle aviser og blad. Giftemålet i 1984 ble en nasjonal begivenhet. Likeså da Sara kom til verden året etter. Teigen og Skorgan var nest etter kongen og dronningen. Og kjære Jahn, du oppførte deg pent. Ingen fadeser. Ingen popstjerne-nykker å snakke om. En hedersmann.

Jahn Teigen – lyser opp enhver platesamling

Det sier litt om kvaliteten i en karriere når du kan få hedersprisen under Spellemannsprisen både i 1983 og 2009. Men for mange av oss startet bekjentskapet med Jahn Teigen med noe helt annet enn Grand Prix. Vi er tilbake til starten av 70-tallet. Jeg finner fram platene med Popol Vuh og Popol Ace. Vokal: Jahn Teigen. «Queen of all queens» og «All we have is the past”. For meg er det her vi finner det beste fra karrieren. Popol Vuh – senere Popol Ace – var nær et internasjonalt gjennombrudd. Slik ble det ikke. Men du verden for et band. Kanskje Norges beste gjennom alle tider?

Jeg vet at dette kan bli detaljert på sanger og titler og slikt. Men det får bare være. Jeg har levd et helt liv med slike nerdete ting. All mulig unyttig kunnskap. Basert på alle mulige gode opplevelser. Derfor er det fint å kunne dukke ned i en platesamling som rommer litt av hvert. Ikke så mye Teigen. Men kanskje et ti-talls album og like mange singelplater. CD-er har jeg ikke peiling på. Orker ikke se etter. I kveld er det vinyl som gjelder. Når man skal finne det beste, er det ofte greit å gå tilbake til den opprinnelige kilden. I dette tilfellet til plater som knitrer litt.

Glad jeg har litt Teigen, Popol Vuh, Prima Vera i samlingen… Et utvalg, dette.

«Soft shoe dancer» er signert Jahn Teigen og finnes på Lpen «Stolen from time». Den er så fin at det går nesten ikke an. År 1976. Jeg var 18 år og gymnasiast. Møtte tidvis opp på skolen. Ellers spilte vi mye musikk. Gikk på konserter og spilte selv i band. Vi drømte om store scener, stjal ideer fra band som Popol Ace og Aunt Mary. Hadde hår nedpå ryggen og rullet den ene rullingens etter den andre. Mens vi stemte gitarene, startet bandbussen og rigget utstyr og spilte det beste vi kunne. Vi spilte «Stolen from time» på platespilleren til Lillehagen og mistet nesten motet. Hvordan kunne det gå an å være så gode…

Kjære Jahn. Takk for musikken. Takk for at du sang så fint for meg, for at du komponerte de utroligste sangene. For at du rørte oss med å være den du var. Den nære, følsomme og tvers igjennom greie og snille karen. Som jeg føler jeg har kjent. Derfor er jeg trist i dag. Og ærer deg med å spille musikken din. Tomrommet i norsk musikk er uendelig.

Adieu, optimisten!

Vi er så gode at det går nesten ikke an ….

Hvordan skal det gå med noen av ski-idrettene når Norge bare vinner og vinner. Våre utøvere blir bedre og bedre, mens en idrett som langrenn ikke lenger har særlige levekår nedover Europa. Som i Tyskland og Italia. Økonomien er såpass dårlig at løperne kun går utvalgte verdenscuprenn. Tv-stasjoner flykter, og med dem seerne. Og sponsorene.

Tre-dobbelt norsk selger ikke nedover i Europa. Og ta tenker jeg mest på langrenn. I hopp kan det vært seks-sju nasjoner på topp-10-lista. Det gjelder både kvinner og menn. Skiskyting har også en enorm bredde, med Norge, Frankrike, Italia og Tyskland på topp. Og da ruller pengene inn. Med fulle tribuner, tette oppgjør og tv-kanaler som for all del vil vise skiskyting. Kombinert sliter som vanlig i bakgården, men har mye publikum både i Tyskland og Østerrike. Og delvis i Norge. Da klarer de seg med det de har. Kombinert har aldri veltet seg i luksus. Er ikke bortskjemte. Så har de fått en stjerne i Jan Magnus Rieber. Det hjelper alltid.

Vi skriver lørdag 23. februar 2020. Det har vært en skidag uten like. Hopp, skiskyting, kombinert og langrenn. Med norske suksesser så langt øyet rekker. Maren Lundby, Johannes Thingnes Bøe, Marte Olsbu Røiseland, Therese Johaug og Pål Golberg. Alle disse havnet øverst på pallen i dag.

FIN TYPE: Pål Golberg, endelig var det din tur!

Men til tross for suverene prestasjoner: Langrenn sliter. Jeg må bare tilstå at jeg valgte bort damelangrenn til fordel for damens hoppkonkurranse i Slovenia. Der fyker nivået oppover. Men; jeg satt med litt dårlig samvittighet for Therese Johaug. Hun er garantert en av de beste vinter-idrettsutøverne vi har hatt. Problemet er at det hele blir så forutsigbarhet. Ja, smått kjedelig å se på. Tre minutter ned til neste dame. Da koker det ikke.

FLOTT DUO: Ingvild Flugstad Østberg og Therese Johaug på pallen i Seefeld-VM forrige vinter.

Jeg liker NM. Der dukker det alltid om en overraskelse eller to. Total norsk dominans i internasjonale renn er noe annet. Uten at vi skal gi løperne dårlig samvittighet av den grunn. Slettes ikke. Jeg beundrer dem. Men liker spenning. Og da er det artigere å se at Maren Lundby vinner med cirka to poeng. Slik er idretten nådeløs. Vi seerne vil plages litt. Bite negler og juble i lettelse og begeistring. Klaske neven i bordet slik at kaffekoppen skvulper over på den hvite duken. Tørke en tåre når vi ser hva dette betyr for den som vinner. Eller tar medalje. Og; kjenne på hva det betyr for oss. Som ser på. Jeg elsker idrett. Både foran tv og ute på arenaene.

Marte Olsbu Røiselands VM-gull i dag er allerede skrevet inne i både historiebøker og minnebøker. Egentlig kom seieren ut av intet. Hun var nærmest avskrevet. Lå et minutt bak. Så; plutselig var hun der. Etter siste skyting. En skyting jeg for øvrig så stående. Som seg hør og bør på stående skyting. Deretter fulgte nervepirrende minutter. Olsbu kom opp i ryggen på italienske Wierer. Så sa hun takk for seg. Og kom alene inn på oppløpet. Jeg sto fortsatt. Og må innrømme at jeg måtte opp i øyekroken noen ganger. Marte fra Froland. Min helt. Neste år skal jeg til VM. Basta.

DRONNING: Marte – våre nye skiskytter-dronning,

Det er slik vi ønsker oss idretten. Som den gangen da Oddvar brakk staven, eller da Rune Velta ble verdensmester i hopp i Falun. For ikke å si da vi ventet på Gjermund på 5-mila i Holmenkollen i 1966. På grensen til kollaps. Nervepirrende. Ellevill begeistring til slutt.  Så; hvordan skal vi få til dette igjen. Med langrenn. Jeg vil sporten alt vel. Jeg har sett utallige renn fra Gjermund Eggen og Jentutten og fram til i dag. Holdt meg inne hele dager bare for å se langrenn. Det er ikke slik lenger. Så hva i all verden skal vi gjøre?

Først: Jeg tror nesten sporten trenger en liten rebell igjen. Som Northug som ertet svenskene. Som var uforutsigbar og konge til samme tid. Jeg glemmer aldri 5-mila i Falun 2015. Vi sto i målområdet da Northug kom sjanglende inn til siste passering. Ferdig, slo vi fast. Neste gang vi så ham inne på stadion spurtet han inn til gull. Vi jublet som gale. Hang rundt halsen til sidemannen. Hvem det nå var? Jeg savner Northug.

VIL HA DET SLIK: Det er jo slik vi vil ha det, da. Med norske flagg som vaier. Uansett vær. Dette er fra Seefeld.

Ja, jeg mener at han holdt sporten sin oppe – nesten alene –  de siste årene av karrieren. Han og Kalle H. Uansett resultater. Fordi begge også skjønte dette: Det kan ikke bli for trivelig. Da er alt håp ute. Jeg tror det er der langrenn er i dag. De har det helt greit. Litt for koselig. Nordmenn bor på luksushotell i Åre mens andre må bo i brakker. Det burde vært omvendt. Så kanskje det hadde jevnet seg ut litt. Gitt Kalla og Stadlober en fordel.

Men; og for all del. Gratulerer til Pål Golberg i dag. Så utrolig fortjent. Vi trenger slike historier. Slike prestasjoner. Med to Lyn-løpere på de neste plassene. Men jeg synes litt synd på russeren. Med så dårlige ski. Mange ville ha gitt opp. Uheldig var han, det skal han ha. Og vi trenger temperamentet hans. For å holde blodtrykket oppe. Men igjen; Norge er suverene i smørebua, også. Sannsynligvis med større ressurser enn noen andre. Vi bare øker forspranget. Mens interessen synker. Dette er jammen ikke enkelt.

STILLER: Jeg stiller gjerne i bakken eller løypa. Om tre uker er det Vikersund….

Hilsen en svært fornøyd mann

Liverpool er så gode at det går nesten ikke an. 3-1 mot Manchester City er en maktdemonstrasjon. Kanskje litt skuffende siden jeg tippet 4-1… Men jeg bærer over med dette ene målet. Kan fort bli raus slik. På en så god dag.

MED SKJORTA PÅ: Her er det Liverpool FC og Ekkertind i skjønn forening.

Når du sitter der i den røde skjorta mellom fjella i Sunndal, langt unna Anfield-atmosfæren, og Manchester City står på andre banehalvdelen; da føler du deg nesten litt alene. Men likevel komfortabel. Du fyller uansett ikke opp stua med folk til en så viktig kamp. Dette må du klare ut med selv. Siden du ikke er på Anfield. Dette høres kanskje sært ut. Jeg mot resten av verden. Fra stua mellom fjella. Jubler alene. Snakker med meg selv. Spretter opp med begge armene over hodet. Dæljer neven i bordet. Sprer noen usakligheter og gode råd.

PÅ TOPP: Vi er topp og the league. God følelse.

Min eldste datter ringer midt i andre omgang. «Gratulerer med farsdagen, pappa,» sier hun. «Jeg ser kamp,» sier jeg. «Men, tusen takk,» legger jeg til. Og jeg hører litt latter i andre enden. Gunn-Heidi forstår at tidspunktet for samtalen kunne vært bedre. «Håper det bli seier da. Så snakkes vi senere,» sier hun. «Herregud, for en sjanse. Nesten 4-0,» svarer jeg. Samtalen varer i akkurat ett minutt. Slik er det å ha en Liverpool-supporter til pappa. Men når det er sagt; jeg vet positivt at alle våre fem barn håper at Liverpool skal vinne. To av dem har til og med vært med på kamper på Anfield. Så; barneoppdragelsen skal i alle fall ingen ta oss på. Perfekt, vil jeg si.

BRA BAND: Sunndal storband jubilerte denne helga.

Det har vært ei stor helg. Med besøk, jubileum i samfunnshuset, konsert og jubileum med Sunndal storband pluss et par turer ut i naturen. Men hele tiden har det lyst søndag klokken 17.30 helt framme i skallen. Liverpool mot Manchester City. Egentlig har hele helga handlet om disse 2 x 45 minuttene. Frykten. Spenningen. Spekulasjonene. Og nå etterpå: Lettelse, først og fremst. Og glede. Men aller mest lettelse. Og stolthet. Fordi Liverpool er så spektakulære, så utilnærmelige og stabile. Så kompakte og robuste – med de to beste sidebackene i verden. Robertson og Trent Aleksander er i ferd med å ta fotballen inn i en ny tidsalder. Ingen har gjort dette før. Så gjennomført. Som en del av taktikken og talentet.

GLEDE: Vi jubler i kapp alle mann. Liverpool er uslåelige.

«Hvordan går det,» spør Bodil. Hun har vært på møte og kommer hjem rett etter scoringen til City. «Dette aldri gå bra,» sier jeg. Mens City kjører et nytt angrep. «Sterling,» roper jeg. «Spiller han for Liverpool?» spør Bodil, «Han gjorde,» svarer jeg anspent. Bodil kler på seg for å gå en tur i kulda. «Jeg og Oddrun går tur,» sier hun. «Gomez inn. Riktig valg av Klopp,» svarer jeg. Så er jeg alene igjen. Og legger meg utmattet bakover i sofaen når kampen er over. Klepper tak i gitaren som står ved siden av. Spiller ei salme. Vår Gud han er så fast en borg. Her trenger vi alle de medspillerne vi kan få.

HOTEL TIA: Hagen på Hotel Tia før kampen mot Norwich.

Snart skal jeg over til Liverpool. Da skal jeg bo hos Ragnhild og Jostein. Ute i nydelige Allerton. Så kommer jeg på; Jostein har jo bursdag i dag. Kanskje på sin plass med en liten hilsen, da. Tenker jeg. Men jeg tipper det koker på Hotel Tia akkurat nå. I skrivende stund er det to timer siden kampslutt. Jeg skulle gjerne vært i byen over alle byer nå. Pleid forelskelsen. Men som sagt: Vi treffes snart! Og takk for i dag. Ja, for hele helga. Alle dere som har bidratt.

Ole M

SAMFUNNSHUSET: St0rslagent jubileum i Grøa samfunnshus lørdag kveld. Ett steinkast fra der jeg og Bodil bor.
STERKT: I dag var Sean Cox tilbake på Anfield igjen. Som gjest. I april 2018 ble han overfalt av Roma-supportere utenfor Anfield. Han ble skadet for livet.,
TIL REINSETVATNET: Storslått natur med utsikt mot gard og fjell.
REINSETVATNET: ….med et tynt november-islag.

En senator midt i turstien

Det er mangt du kan møte på når du er på tur i Sunndal. Midt i turstien kan du få deg en overraskelse. Ikke bare fordi naturen er storslått. Men fordi historien melder seg på. Slik som midt oppe i Lundlibakken. Der får du plutselig beskjed om at du står på fødestedet til en amerikansk senator.

ÅMOTAN: Der elver møtes…

Ole Johnsen Lundli var hans navn. Født midt oppi den bratte bakken fra Åmotan til Lundlia. Året var 1873, bakken var like bratt som nå, vilkårene for drive gard og overleve var sikkert ikke all verden, derfor flyttet familien ned til Børstølen, ikke langt fra Jenstad, allerede året etter at Ole ble født. De flyttet med seg alt de eide, både fjøs og eldhus. På Børstølen vokste Ole opp.

LEVD LIV: Det er rester etter levd liv oppe i Lundlibakken. Her ble han født, Ole Johnsen Lundli.

Oppe i Lundlibakken står fortsatt noen rester etter levd liv. Jeg har vært der før. Søndag ettermiddag var jeg der igjen. Rimelig alene i skodde og regn. En perfekt dag for en uforstyrret tur. Fra Åmotan og oppover Lundlibakken får du opp pulsen. Det er bratt og det er langt. Omtrent midt i bakken møter du på Ole Lundli, eller O.J. Lundly – som han ble hetende senere, etter at han som 17-åring emigrerte til Amerika. Til Dawson, Minnesota.

DRØMMEN: Hva tenkte han , Ole Lundli, da han forlot dette flotte landskapet….Hva drømte han om?

Jeg leser meg gjennom historien. Et storslått og spennende liv langt unna blir beskrevet, vi snakker om Sør-Dakota, Minnesota, Nebraska og det forjettede land, Amerika. Hvilke drømmer hadde Ole da han forlot dette sted? Jaktet han lykken? Eller hadde han allerede pekt ut en retning i livet?

FARGERIKE: Høsten fargelegger Lundlibakken.

Høsten fargelegger stien opp Lundlibakken. Jeg ser mot Jenstad, mot Svøu og elvene. Det er et glimt av klarvær. Snart skal det forsvinne. Snart skal skodda legge seg over dette overmåte vakre landskapet. Over det jeg mener er den fineste og mest spennende turstien i Sunndal. Dette er Fossenes rike, dette er historie, fjell, landbruk, jaktmarker, elver som møtes, flotte garder og mektig furuskog. Jeg kunne ha gått her i dagevis. Selv om jeg ikke ser noe i all skodda, vet jeg at det ligger der; alt dette mektige og fabelaktige. Den dagen Gud skapte Åmotan, Lundlia, Svisdalen og Jenstad, må han ha vært i skikkelig go’lage.

VEIEN FRAMOVER: Det må ha vært en lang vei…

I Minnesota bodde Ole Johnsen Lundli hos morbroren og presten, Arnfinn Utheim. Ole valgte samme veien. I 1900 ble han ordinert til prest, og fikk sitt første kall i Wisner, Nebraska. Opp gjennom årene hadde han mange kall i forskjellige stater, og fra 1914 til 1916 ble han valgt inn som republikansk senator for Sør-Dakota. Når jeg hører ordet senator, tenker jeg Kennedy. Så tenk det, en amerikansk senator fra Lundlibakken. En Ole. Det må ha vært en lang vei med mye forsakelse og arbeid. Og helt sikkert en sterk tro. Både på Gud og på at det meste er mulig.

LUNDLIA: Prøver å gjemme seg…

Jeg kommer opp til husene i Lundlia. De prøver å gjemme seg i skodda. Men jeg ser dem. Lurer på om jeg skal stikke innom og forstyrre søndagsfreden. Men jeg lar det være. Er våt og litt kald etter en time i regnet. Så tenker jeg på at dette er det landskapet Ole Lundli hadde i tankene når han lengtet hjem. Disse fjellene. Elvene. Trollskogen. Han holdt godt kontakt med foreldrene hele livet, og ifølge plaketten på turstien var han tilbake til gamlelandet enten i 1909 eller 1910. På den turen skal ha holdt en gripende tale til folket på Gjøra. Ole Johnsen Lundli ble rammet av slag og døde i 1949. Han er gravlagt ved siden av sin kone og datter på en kirkegård i Noibrara, Nebraska.

VI SKULLE GJERNE HA HILST….: Vakre farger på stier på stedet der Ole Lundli ble født.

Jeg går videre fra Lundlia, er ikke engang halvveis på turen. 4,5 kilometer igjen. Det er regn, bruer, elver, kvernhus, fosser, skogsveier, stier, kulturlandskap, tid til en kaffekopp og noen flere tanker om Ole Johnsen Lundli. Senatoren. Presten. Jeg er sikker på at han var en klok og modig mann. Skulle gjerne ha møtt ham. Hilst på ham og kjent på kraften.

TROLLSKOGEN: Man kan bli religiøs av mindre…

Den gamle skogbrukeren i meg våkner når jeg går på stien ovenfor gårdene på Jenstad. En utrolig fin furuskog. Skodda henger nede i tretoppene. Jeg ser ikke husene der nede. Men finner bilen. En enslig Toyota. Dette ble ikke den store utfartsdagen. Ikke et mylder av folk. Men likevel en stor dag i fotsporene til selveste senator og prest O.J. Lundly.

Ole M

KVERNHUSET: Perfekt sted for en kaffekopp.
TROLSK: Lindalsfallet