Når alle har det så bra….

Syrinen og fjella. På Grøa. Vi har det rimelig fint….

Vi går forbi husene på Elverhøy. Mor mi tar tak i ei lita gren av et syrintre. Trekker den til seg og lukter på blomsten. En duft av fineste våren i Sunndal. Vi har det riktig så bra.

Ada Hegerberg vinner igjen. Verdens beste fotballspiller er født i Sunndal.

18. mai er den herlige bakrusen fra en av de flotteste nasjonaldagene på lenge. Vi møter folk langs veien. Blide og fornøyde med sommervind i håret. Akkurat nå – litt utpå kvelden, blir ei sunndalsjente, Ada Hegerberg, vinner av UEFA Champions League. Hun er kampens store spiller med tre mål. I løpet av 16 minutter. Det er historisk. Gratulerer til verdens beste fotballspiller! Hvor skal denne helga ende? (Vi har Grand Prix igjen…)

Brooklyn bru, mor mi Gudrun og Bodil. Og høyt der oppe kommer Lauvåa ned fra fjellet.

For meg er det greit å vite hva jeg skal vise fram som det beste av Sunndal. Oftest blir det Elverhøy og Leikvin, senere gamle riksvegen fra Grøa og opp til Fahle. Med Hoås, Brooklyn bru, Røhjellan og alt det fine denne strekningen har å by på. Lauvåa ypper seg oppe mot himmelen, men er ikke særlig stor nede ved brua. Vannet går nok litt hit og dit på veien. Driva er større enn på nasjonaldagen. Varmen gjør sitt til at vinteren blir med elva ned fra fjellet og ut til fjorden. På veien er den et prektig skue. «Jeg kunne ha flyttet hit,» sier mor mi, surnadalingen.

Liljekonvallen – en duft av storhet. Som en god champagne.

Det blir en tur ut i Knutsliøya, også. Vi velger noen andre stier enn den vanlige turstien. Går ned mot Driva der brukaret etter den gamle hengebrua på Grøa fortsatt står. Går opp igjen, følger den fine stien i retning Torske bru. Liljekonvallen pynter opp, den begynner å vise seg i all sin stas. Vi tar med noen hjem til stua. Det er noe spesielt med liljekonvallen. Noe eksklusivt. Naturens beste champagne.

Phillipshagen er farger, dufter og mye kaos. Noko må gjerast.

Phillipshagen har jeg ikke nevnt. Helt bevisst. Det er helt greit å være i hagen, men ikke særlig mer. Potensialet er enormt. I hagen like ved Leikvin, Elverhøy, Driva og alle fjella. Men så lenge alt får vokse vilt, er ikke en gang en rhododendron særlig til skue – selv om fargene en slående vakre.  Et arboret er en systematisert samling av trær og busker. Jeg vet ikke hva det riktig navnet på en usystematisk samling er, med Phillipshagen hører i alle fall til i den kategorien. Det kosmetiske nivået er for lengst forlatt. Her kreves robust og faglig handling.

Våren pynter opp i hagen.

Tilbake til det som er bra, som naturen selv steller med. På en varm og solrik 18. mai er Sunndal noe av det vakreste du kan ønske deg. Fossene vokser i fossenes rike. Min favoritt, Skorga, er allerede kraftfull. Tulipanene ute i hagen har endelig tatt sjansen på å komme fram, og nede i andre hagen blomstrer et nytrimmet syrintre. Mor mi får med seg litt av dette hjem til Surnadal. Til vasen i stua si.

Takk for denne helga. Så langt!

Ole M

Så heldige vi er, som får gå på slike stier.
Tuftene etter gammel hengebru på Grøa. Noen som kan litt om historikken?
Lauvåbrua står fortsatt og byr på rom for vatnet fra fjellet. Men konstruksjonen er i ferd med å svikte….

17. mai-tale på Grøa 2019

Gratulerer med dagen, alle sammen!

Toget på Grøa. Flagg og snødekte fjell.

For 205 år siden i dag ble grunnloven underskrevet på Eidsvoll.. Det er mange år, det. Men ikke i et historisk perspektiv. Der er grunnloven ganske så ung. Det er litt rart å tenke på. At vi ikke trenger å gå lenger tilbake enn til min tipp-tipp-tipp oldefar Isak, født 1775, før vi møter ei tid der Eidsvoll-mennene enda ikke hadde møttes. Der det fortsatt ikke var skrevet noen kontrakt mellom folk i landet, som jo grunnloven er.

Kjørereglene for det Norge vi kjenner var fortsatt ikke skrevet under på.

Jeg skal komme litt mer tilbake til Eidsvoll og grunnloven etter hvert. Det er jo tross alt på grunn av den vi står her i finstasen i dag. Ikke fordi arbeidsgiveren eller rektoren tilfeldigvis ga oss en fridag i finværet.

Grøa samfunnshus. Og høyt der opp står Hoåsmannen og passer på oss. Naturens eget kunstverk.

Ja, for det ble jo en riktig fin dag. Med fineste flagget mot friske vår-farger. Og med Hoås-mannen som passer på oss rett opp bak huset her. Hoås-mannen er naturens eget kunstverk. Det er ikke noe tull her på Grøa. Vi trenger ikke leie inn kunstnere til utsmykking. Kunsten har funnet seg plass selv her, gjennom tusener av år. PÅ et sted jeg har lært å sette stor pris på. Med elva som renner forbi på ei side, og verden som er på tur opp mot Oppdal på den andre. Hva de skal der, vet ikke jeg. Jeg synes vi har det mer enn bra nok her nede i dalføret.

Grøa har sitt eget korps. Vi klarer oss selv med både marsjer og Ja vi elsker. Takk for innsatsen til alle i korpset.

Eget korps har vi også. La stortromma til Peder Magne dundre i mange år ennå. Venstre fot fram først, var det ikke slik? Ett to, ett to. Korpsmusikken hører 17. mai til. Jeg spilte selv i Surnadal skolemusikk i mange år. Tuba. Det var turné hver 17. mai. Bæverdalen og Stangvik, Skei og Bøfjorden. Det var grusveier og motbakker, regn og motvind i tubaen.

Til slutt var det middag på Surnadal hotell. Snakk om luksus og artisttilværelse. Kanskje jeg kan vikarere på Grøa om det blir krise en gang. Skikkelig krise.

Det blir litt jobb før man er i mål med de 12-13 minuttene talen skal vare…

DEN STORE DAGEN: Tja, hva skal man ellers snakke om 17. mai. Som ikke blir for pompøst eller påtvungent moralsk, for kjedelig og altfor langt. «Du rabler vel ned noe, du som skriver så mye til vanlig,» var det ei som sa. «Bare si noen ord. Det er ikke så farlig. Ingen som hører likevel,» sa en kompis i Surnadal. Ja, takk for den, da – tenkte jeg. Hvem som hører, skal ikke jeg legge meg oppi. Men ting som skjer 17. mai er ikke noe vi bare slurver unna. Det er en dag vi har forberedt oss på. Gledet oss til. Plener er blitt klipt, blomster plantet. Bunader og annen finstas funnet fram. Beste maten og drikken blir satt på bordet. Da kan ikke jeg kommer her bare med noe tull som jeg kom på i forbifarten.

Ane i farta. Full frihet i trygge omgivelser.

FRIHET: Derfor fortsetter jeg likså godt med det største ordet av alle; nemlig frihet. Retten til å gjøre som en vil innenfor det lovverket og de kjørereglene vi i er blitt enige om å ha. Frihet er med andre ord det motsatte av underkuelse og tvang, diktatur og lovløshet. Frihet er luft under vingene og et liv i trygge omgivelser.

Jeg leste et innlegg av Erling Outzen her en kveld. Der han skrev om Grunnloven, at den selvsagt langt ifra var perfekt da den kom, og der ha refererte til Daniel Kahn som sa at «Frihet er et verb». Fordi et verb uttrykker hva som skjer, hva noen gjør og utvikler – altså handling.

Det som da menes, er at frihet og frigjøring ikke må tas for gitt. Ikke engang etter 205 år. Handler vi ikke, tenker vi ikke, passer vi ikke på – kan sterke og noen ganger farlige

krefter få for stor makt og rane til seg den friheten og de rettighetene folk har kjempet for og fått. Derfor blir det så riktig å si at Grunnloven og signeringen av denne, var starten på demokratiet vårt. Ikke den endelige oppskriften. Det er opp til oss å pleie og gjødsle. Det er opp til oss å engasjere oss. For eksempel hadde bare menn med eiendom stemmerett i 1814. I dag har alle det. Stemmeretten er folket sin rett. Men den kom ikke av seg selv. Ikke uten noen gode verb…. Å kjempe, å ville, å respektere…

Halsakoret synger Ja vi elsker ved minnesmerket over falne sjøfolk i andre verdenskrig. Byen er Liverpool, året 2018.

BURSDAG: I to år har jeg feiret 17. mai Liverpool. I fjor var Bodil og jeg der sammen med Halsakoret og Sunndal musikkforening. Riktignok feiret vi den 19. mai, det vil si første søndagen etter 17. mai – slik skikken er i Liverpool. Vi var 58 i tallet. Det ble noen utrolige dager med 17. mai-feiringen som et høydepunkt. Da Halsakoret sang nasjonalsangen nede på piren ved minnesmerket over falne sjøfolk, kjentes det utrolig sterkt.

Vi hadde vind i håret, sola i øynene og utsikt over elva Mersey mot Birkenehad – dit hvor mange norske skip ble bragt inn i 2. verdenskrig. Det var følelsesladde minutter i ettertankens tegn. Til minne om de mange tusen som mistet livet på havet i andre verdenskrig. I frihetens tjeneste. Senere ble det konsert med både kor og korps i den skandinaviske kirken.

19. mai 2018 ble en gripende dag. En jeg vil minnes resten avlivet. Fordi den omsluttet både minnene, kunnskapen, historien, omtanken, nærheten, respekten og fellesskapsfølelsen.

Maja Kristine i den flotte russelua si, sammen med søster Frida Oline og bror Henrik. Glade unger i fineste 17. mai-stasen.

BARNAS STOR DAG: 17. mai er barnas store dag. Forventningene er skyhøye. Jeg tipper at mange våknet tidlig i dag og var klar for første isen i åtte-tida. 17. mai er et møte med gleden og fellesskapet som jeg tror setter seg i ryggmargen til mange av dem som roper høyest i 17. mai-toget. Det er finstas og skrubbsår på knærne. Det er trygghet blant venner og familie, og unntak for alt regelverk som omhandler mengde is og gotteri en midtuke-dag. For akkurat det kan nemlig være alvor. Maja på fem år kalte sin mor til seg en kveld etter at hun hadde lagt seg, og sa alvorstynget: «Vet du hva, mamma? Han bestefar Grøa han spiser gotteri på onsdag.»

Moren måtte selvsagt spille rystet. Men smilte nok litt for seg selv da hun gikk ut. Også i forvisning om at Maja hadde forstått noe vesentlig; nemlig at regler og lover er til for å følges. Familiens grunnlov.

Det er herlig å møtes på denne måten. Med is, brus og sekkeløp. Takk til komiteen på Grøa for strålende jobb.

MØTEPLASSENE: Da jeg holdt tale på Grøa 17. mai en gang for lenge siden, snakket jeg en del om melkerampene – om møteplassene som var blitt borte. Det er ikke blitt bedre siden den gang. Butikken er borte, barnehagen og miljøet der likeså. Dette utfordrer små lokalsamfunn. Hvor skal vi da møtes? Hvordan skal vi bli kjent med hverandre? Eller få anledning til å hilse.

Dessverre blir den gode praten ansikt til ansikt et stadig sjeldnere fenomen. Vi har for få møteplasser, og vi tror vi har for dårlig tid. Det kimer i telefonen, og vi haster videre hver til vårt. Lukker døra bak oss og stenger verden ute. Nabohuset kan godt skifte eier uten at vi merker det. Små duppeditter gir oss alt vi ber om av informasjon med noen tastetrykk. Verden velter inn i stua med alle sine muligheter. Men egentlig tror jeg den (verden) er i ferd med å bli mindre for hver og en av oss. Inni hodene våre. Der mye sentreres om vår egen lille sfære. Vår egen lille stamme. Om likes og treff. I en liten sirkel. Igjen; melkerampen bør gjenoppstå. Både helt konkret og i overført betydning. Selv en hvitmalt benk ville ha gjort nytte for seg. Vi må rett og slett utfordre den digitale verden. Fortelle at det er mennesker dette handler om. Fellesskapet og varmen. Ikke tastetrykk.

Vi har vært ungdommer vi også. Spilte i band og fant på mye rart. Men det gikk da på et vis…

UNGDOM: Det har vært mye fokus på ungdom og oppvekst i Sunndal denne vinteren og våren. Slik som andre steder, har vi våre utfordringer. Ikke alle finner sin plass i A4-ramma, noe jeg egentlig synes er bra. Alle må ikke være like. Holder alle til i den nevnte rammen, blir ikke dette særlig interessant og framgangsrikt.

Vi som er voksne og godt voksne i dag har – forhåpentligvis – våre sett av verdier. Vår egen lille grunnmur som vi bygger våre liv på. Det er viktig at vi bringer disse verdiene videre til neste generasjon. Ikke med å moralisere og være bedrevitere, men med å snakke sammen. Se hverandre. Bryte ned tabuer. Innse at verden forandrer seg og krever nye tilpassinger. Akkurat som Grunnloven.

Jeg også var ung en gang. Og er slett ikke like stolt over alt jeg stelte i stand. Men det gikk da på et vis. Mye takket være at vi hadde ansvarlige voksne rundt oss. Foreldre, lærere og andre. Som så oss. Selv om kjøreregler ble utfordret, ser jeg i dag troskyldigheten i det hele. Vi var snille gutter, barn av vår tid. Og foreldrene var foreldre av samme tid, bekymret og veldig glad i barna sine. Selv om det kunne oppleves noe utfordrende enkelte ganger. Jeg er sikker på at mor mi tenker noe av det samme i dag. «Dette klarte vi greit sammen». Og det skal vi gjøre i dag, også. Greie det sammen. Vise styrken av fellesskapet.

Mye handler om å ville og tørre i livet. I så måte er jeg en beundrer av bunadsgeriljaen. Så fikk jeg sagt det, også.

Ha en fin dag videre!

Ole Magne Ansnes

Rett og slett vakkert

Pønsj og Wok i vakker samklang.

Tre varmegrader ute, full sommer inne. Med sangere i full harmoni, lekne og hundre prosent sikre i sin sak. Fra Taube til Bremnes og Vamp, fra Prøysen til Sinatra og Beatles. Ikke en eneste sur tone så langt øret kunne høre den drøye timen konserten varte. Jeg snakker om Pønsj og Wok i Øksendal kirke i kveld. Den første søndagskvelden i mai. Med snøvær nesten helt ned til nysådde kornåkre og grønne plener.

Pønsj er fra Kristiansund. Tre menn, tre damer. Wok er noen flere til å lage samklang. Fire damer, fem menn. Lørdag sang de i Kristiansund kunstforening, søndag var Øksendal kirke så heldige å få besøk av de to ensemblene.

Kirkerommet passet de to vokalgruppene helt utmerket.

For å starte med slutten. Vi får et ekstranummer. Ok da, sier sanger Bjørn Hovde smilende. Så sprer alle sangerne seg rundt om i kirken. Står ved sidene, framme og bak. Kyrie eleison begynner så smått å fylle kirkerommet. Og vi sitter midt i musikken. Midt i den krystallklare klangen. De høye tonene, bassen som nesten får kirkegulvet til å vibrere. Det er mektig. Og så riktig tenkt av sangerne. Ved å stå slik, byr de på seg selv, kommer nær et ganske så stort publikum. Sang er en ting. Presentasjon og kommunikasjon noe annet. Her får vi alt på en gang.

Jeg innrømmer det gjerne; ofte synes jeg konserter blir for lange. Kan fort komme til å kjede meg, enten det er rock eller akustisk musikk. I Øksendal kirke gikk tiden veldig fort. Ja, jeg kunne faktisk ha sittet der lengre. Hørt enda mere sang. Hørt enda flere fine verbale introduksjoner til sangene. Gjort på denne måten, begynner det hele å bli en forestilling. Der har mange mye å lære av Pønsj og Wok.

Wok på scenen sammen med Vamp i november i fjor. De tok med seg to Vamp-sanger til konserten i Øksendal.

De to vokalensemblene har sangere som virker hundre prosent sikre på det de gjør. Rett på. Så klinger det klokke rent. Ingen nøling. Jeg blir imponert av slikt. Jeg som har sunget mye, men aldri i kor. Bare i band og noen andre sammenhenger. I cirka 45 år. Så noe har jeg da lært og erfart. Derfor mener jeg meg litt kvalifisert til å si at Pønsj og Wok begir seg ut i harmonilandskap som ikke er helt enkelt å få til å låte skikkelig. Dette er høyt nivå. Som krever musikalitet til terningkast seks. Et nordmørssamarbeid av de sjeldne på det området jeg driver med til vanlig, nemlig kultur.

Hva vi fikk høre? Tja, jeg tok ingen notater, men mener å huske det meste. Folk koste seg og drømte seg borte. I «Den fyrste song» og «Liten fuggel». Smilte og lot seg rive med i «Tango for to» og «Se for et vær det e». Eller når ensemblene møttes i samklang i «In my life» av selveste The Beatles.

Og til slutt altså; Kyrie eleison. Rørende vakkert. Takk for en fantastisk konsert!

Ole M

Når fly ikke flys

På tur ut fra Liverpool via Manchester airport.

Vi har booket om reiser, kjøpt nye reiser, flydd omveier, kjørt drosje med Gary fra London til Liverpool, prøvd i timevis å nå supporten i SAS, fulgt med på nyheter og bare håpet det beste – uten noen bekreftelse av noe slag fra SAS.

FAR OG SØNN: Johan Ivar og undertegnede. Ut på tur til Liverpool. Her fra Anfield fredag kveld. 5-0.

Så kommer vi til flyplassen i Manchester og møter dyktige og smått humoristiske Serena. «Hvorfor valgte dere meg,» sier hun oppgitt, men med glimt i øyet. Hun tar fatt på oppgaven med å ordne opp i doble bestillinger og usikre avganger. I løpet av 15 minutter er alt i boks. Refusjoner og hjemreise er sikret. Via Stockholm og noe ventetid. Det er noe med å møte den rette. Da går alt så meget bedre. Slik er det i livet.

PÅ TUR: Berga. Alt i boks til hjemturen. Takk til Serena bak skranken.

Vi møtte Serena. Den rette.  I disse streiketider med så å si null support ut til reisende (9 timers ventetid på søndag), unner jeg alle å møte ei som henne. Som ikke stresser – men som tuller litt, slenger noen kommentarer, tar de riktige telefonene og ordner det SAS-supporten ikke kunne hjelpe oss med. Ikke det at vi trengte så mye hjelp, egentlig. Vi har vært ute noen vinterdager før. Men når det ER kaos, når Johan Ivar MÅ hjem til jobb på torsdag, da er det en BEKREFTELSE vi trenger. På at alt er ok. Eller at det ikke er det.

SØSKENBARN. Johan Ivar og Bendik. Sistnevnte er pilot og skal begynne i SAS neste uke.

Men; når dette er sagt, vet jeg at det er noen tusen der ute som nå maser konstant på de stakkars hjelperne i SAS. Dette er ikke enkelt. Men; SAS er jo heller ikke noe filleselskap som flyr noen lokale ruter i utkanten. Kanskje bør de sørge for å være bedre forberedt på situasjoner som dette? Streik er jo ikke en oppfinnelse av i går. De første streiker i Norge var i bergverksdriften på 1600-tallet…

KULTUR: Mektige Liverpool Cathedral. Topp ti av de største i verden.

Hvorfor har Johan Ivar og jeg så vært i England? Ja, hvorfor er man i England? Det kan være mange grunner til det. Fotball, musikk, annen kultur, historie, slekt, shopping, byliv…. For oss er dette alltid en blanding av mye. Selv er jeg i overkant begeistret for byen Liverpool. Jeg håper det blir mye tid til byen og fotballen i årene som kommer.

SUPPORTERE: Jamie Webster synger for 800 i hagen på Hotel Tia før Huddersfield-kampen.

Vi bodde på Hotel Tia denne gangen, et steinkast fra Anfield stadium. Det var artig å se hotellet i drift. Bodil og jeg er jo medeiere i prosjektet, og har fulgt utviklingen av hotellet helt siden starten. Det er lett å la seg imponere over det enorme trykket rundt Hotel Tia på kampdager og helger. Det skal litt til å håndtere 800 gjester i hagen og baren. Men det aller meste går bra. Dyktige folk styrer på og jobber, nordmenn og lokale briter hånd i hånd. Hotel Tia er på mange måter blitt en del av Anfield-miljøet til daglig. Mange lokale jobber der, og de ser at disse nordmennene som har slått seg til der med sine prosjekter og drømmer, virkelig bryr seg om dem og lokalmiljøet. Der ligger noe av svaret på hvorfor dette er blitt en suksess, tror jeg. Pluss den enorme kontaktflaten deler av eierskapet har.

VI FANT: Johan Ivar fant sin stein blant flere tusen brostein utenfor Anfield.

Johan Ivar har fått sin egen brosten utenfor Anfield stadium. Med navn på. Vi skulle prøve å finne den blant tusener av steiner. Jeg må si at letingen føltes noe håpløs i starten. Vi gikk i gang med en plan, et system, men begynte etter hvert å improvisere. Noen andre ble også med. Bendik, blant annet. En times leting ga ingen resultater. Så vi gikk på Liverpool-shopen i stedet. Handlet noe småtteri. Gaver, helst. Så var Johan Ivar søkk borte. Han ble funnet ute blant stenene. På ny leting etter steinen sin. Og han fant den. Til stor glede og tilløp til jubel. Artig.

HISTORIE: Det er alltid fint med en spasertur i området rundt hjemmet til John Lennon. Strawberry Fields er like ved. Jostein og Ragnhild og familien bor også en liten spasertur unna.

Ellers ble det fine dager i regn og vind og sol. Tenker jeg nå når jeg sitter i Stockholm og skriver. 5-0-seier til Liverpool, hyggelige møter med folk, deriblant slekt. Lange spaserturer i parker og langs elva, handel, mat og god drikke. Cavern, så klart, og hyggelige Ilforno, The Hub, Albert dock, Bold street og Liverpool Cathedral. Pluss en tur ut til Strawberry Fields og Woolton med den suverene lunsj-restauranten Coast. I Liverpool er det bare å ta for seg av alt som er hyggelig og spennende.

LEILIGHET: Her bygges det. Bodil og jeg har kjøpt leilighet i sjuende etasje. Den blir ferdig til jul.

Det blir ny tur til sommeren. Da har forhåpentlig SAS-pilotene kommet seg i arbeid igjen. Det er litt dumt med fly som ikke flys. Har vi erfart den siste uken. Men det er sikkert gode grunner til at flyene står. Den debatten skal jeg ikke legge med oppi her…

(takk til Serena, Jamie, Gary, Camilla, Jostein og flere med dem)

Ole M

HOTEL TIA: Hotellet er elsket av supporterne og mange andre.
PERFEKT STED: Coast i Woolton er et perfekt sted for lunsj.
LETING: Ikke enkelt å finne sin egen sten her. Men; Johan Ivar klarte det.
CAVERN: Hyggelig møte med noen belgiere nede på Cavern Club.
GAMBLING: Litt gambling på Anfield før kamp. Jeg tippet så klart 5-0…..
ANBEFALES: Prøv The Hub neste gang du er i Liverpool!
TAKK: Hote Tia, takk for denne gang.
Vi er på vei. Serena ordnet opp. Fremst der framme sitter en pilot som flyr!
VOKTERE: Liverbirdene oppe på Liver Building passer på byen.

Et historisk VM – et eventyr

Jubel og norske flagg. Eventyrlige dager.

VM på ski er over. Nå fortsetter det i Østersund. Med skiskyting og nytt norsk gull allerede første dagen. For min egen del blir det Granåsen og Raw Air på torsdag. Man kan ikke gå glipp Maren Lundby når hun er her i nabolaget.

Store ting som skjer. Her leker Jarl Magnus Riiber med sine konkurrenter.

Det er akkurat to døgn siden vi kom hjem fra Seefeld. To døgn siden vi forlot den fantastiske gruppen med VM-turister, som fikk rundt 400 mil i bussen sammen, videre fem netter på hotell, to netter på Stena Line og fire hele dager på VM-arenaen i Seefeld. Det ble minner for livet. «Dette er store ting for en som ikke er så ofte vekk fra Rindal,» sa Reidar Løset da vi pratet sammen på båten siste kvelden.

Guri og Camilla var litt skeptiske….
Men ble svært så fornøyde!

«På forhånd var vi noe skeptiske til den lange bussreisen,» innrømmet Camilla Rambø og Guri Heggem da vi var på tur om bord i Stena Line sin båt mandag kveld. Men; de ble begge positivt overrasket. «Bussen ble skikkelig trivsel og samhold. Alle milene på veien forsterket hele opplevelsen,» sa de to med tommelen opp for denne fotografen og skribenten. Guri er tante til Camilla, og med seg hadde de også mor og bestemor Kjellrun Heggem.

Første dagen med påskevær på VM-arenaen.

Vi kjørte nedover gjennom et Tyskland som bød på 20 varmegrader. Kom omsider fram til arenaen i Seefeld på torsdag. Med 10 varmegrader og skarp sol på 1180 meters høyde. Jeg fikk kjøpt en bitte liten stift med solfaktor 30. Ble kvit i ansiktet og på lepper, men unngikk solskade. I alle fall i første omgang. Senere skulle det bli verre. Basen vår var i utrolig vakre Oberammergau, en liten times kjøring fra Seefeld. Hver dag passerte vi bakken i Garmisch, den berømte hoppbakken som hvert år huser nyttårshopprennet.

Slike hus finnes i hver en gate i Oberammergau. Ta turen dit. En perle av en småby.

Siste morgenen tok jeg en liten spasertur i Oberammergau. Jeg tar med noen bilder som viser alle de flotte husene. Jeg gikk meg også en tur innom den prektige kirken. Snakket med ei eldre dame utenfor. Hun var på tur inn til gudstjeneste, og lurte på hva jeg skulle. «Vm-turist,» forklarte jeg. «Heia Norge,» sa hun blidt. Så gikk vi hver til vårt.

Historisk VM. Det norske flagget til topps 13 ganger.

Nordmennene skrev skihistorie i Seefeld. 25 medaljer, hvorav 13 gull. Vi skrev opplevelser inn i minnebøkene våre så blekket sprutet og mobilkameraet gikk varmt. Rundt om på stadion kunne man fort gå seg på en og annen verdensmester. Torbjørn Løkken, Anette Bøe, Oddvar Brå, Bjørn Einar Romøren…. Noen fikk stolte selfies, deriblant meg selv. Vi møtte supportere fra mange land, heiet sammen med noen finner på stafetten, jublet med polakker i hoppbakken og takket tyskere og østerrikere høflig for kampen etter at Riiber hadde knust dem i kombinert. No hard feelings. Ellers var det overraskende lite fyll på arenaen – selv om det ble solgt alkohol overalt. Jeg så kun en som slet skikkelig med ganglaget og en som sov (eller slappet av). Her har Holmenkollen noe å lære. Der har fylla tatt helt overhånd.

Polske venner i vått vær. Hun smiler, han griner. Det er akkurat blitt polsk VM-seier i hopp.

Fredagen ble en litt annerledes dag. Med ordentlig grisevær. Terje og jeg holdt ut til siste hopper, ikke en tråd var tørr. Brillene dugget og telefonen sto i fare for å drukne. Men dette gjorde ingen verdens ting. «Artig å ha opplevd en slik dag, også,» sa Terje da vi forflyttet våre hardt prøvede legemer nedover mot bussen, cirka to kilometer unna. Det gjelder å være positiv. Man drar ikke til Sefeeld for å surmule. Det kan man gjøre hjemme. Men også der kun i begrenset omfang.

VM-profilen Jarl Magnus Riiber sammen med flere fornøyde nordmøringer på tur. En herlig idrettsmann.

Hva ble den største opplevelsen? Tja, det er vanskelig å plukke ut en enkelt episode, en enkelt medalje. Men; 5-mila ble noe spesielt. Med Lyn-løperen Hans Christer Holund i hovedrollen. Siste mila gikk jeg hvileløs att og fram på tribunen. Sjekket tider med egen stoppeklokke. Egil Brevik var ikke mye bedre. Vi dannet en allianse, en union. Til fremme for Holund. Og jammen klarte han det ikke. På selveste bursdagen til Lyn, favorittklubben min. Jeg innrømmer det gjerne; midt i high five og jubel måte jeg tørke en tåre eller to. Dette var idrett på sitt aller vakreste. En outsider, en sliter med mye motgang bak seg, hadde vunnet VM-gull.

Egil Brevik – en skientusiast av de sjeldne. Sammen heiet vi fram Hans Christer Holund.

Så går det ikke an å komme utenom Jarl Magnus Riiber. En herlig og leken idrettsmann. Overlegen og slagkraftig som en Northug, verbal og imøtekommende. En gave til kombinertsporten. Mange kunne vært nevnt. Ja, alle de flotte, norske utøverne. Og de svenske jentene. Og polske hopperne. Alle de trivelige folkene vi traff. Vikinger med hjelmer og medaljer, trommeslagere og kroverter. Hyggelige vakter og ivrige handelsmenn.

Guri, Kjellrun, Arvid og Camilla. En super kvartett.

Og atter en gang; selve turen med gamle og nye venner. Den preger meg fortsatt. Fordi jeg blir så glad av å omgås så fine folk. Så dedikerte folk. Takk skal dere ha. Hilsen meg.

Kjør rett fram, Jostein. Det er veien hjem. Kun et par hundre mil å kjøre. Det er småtterier for Trollheimen Turbuss. Verdens mest positive buss-selskap.

Komfort Reiser, Dompen AS og Trollheimen Turbuss tenker seg mer samarbeid framover. Det blir Hardanger og Rosendal i sommer, Tyrol til høsten og VM på ski i Oberstdorf om to år. Takk for samarbeidet til Anders, Jostein, Arnleif og Johan. Dere er en knippe optimister og perfeksjonister Bodil og jeg setter stor pris på å få være sammen med. Vi er heldige!

En skjeggete skeptiker på tur. Men kubjølla fra Kvendbø rundt halsen. Noe må man ha med seg hjemmefra!
Terje, Ellen og Terje på hjemtur.
Utsikt fra rommet vårt i Oberammergau.
Bodil tar en liten pause fra 5-mila.
Tore Vognild med jakke fra Planica. En ekte supporter.
Anders og Alf på tur gjennom Tyskland.
Morten The Viking og jeg. Vi fant tonen rimelig greit.
Artige karer og gode venner. Bjørn. Tore og Arvid.
En blid supporter på Tribune C. Ingrid Reiten.
Gull feires med gull-champagne. Terje er godt forberedt.
Takk til denne fantastiske gjengen!
Jeg tog dette bildet av storskjermen da Ingvild og Therese fikk gull og sølv. Jeg synes bildet forteller det meste og vennskap og store prestasjoner.

Takk for denne gang, More to come!

Ole M

Glede, trivsel og fellesskap

Jan Magnus Riiber dukket opp like før vi forlot Seefeld. Ikke noe problem med bilde. En hyggelig kar. Foto: Anders Lien.

Salzburg står det på et skilt over veien her. Vi er på tur forbi München, på vei hjem, etter å ha sagt takk for oss til Seefeld. Vi fikk etablert et svært godt forhold, vi og Seefeld in Tirol. Nærmest en forelskelse. Tror jeg mange av oss føler på.

Martin Johnsrud Sundby leder tidlig i løpet. Til slutt ble det fjerdeplass.

Selve avslutningen ble en thriller jeg sent vil glemme. Da Hans Christer Holund rykket etter to mil, trodde jeg ikke helt på det. Men Lyn-løperen holdt unna. Selv om en russer yppet seg mot slutten. Da avstanden var nede i 20 sekunder noen kilometer før mål, hadde jeg omtrent like høy puls som Holund. Egil Brevik og jeg dannet en norsk union på tribune C. Dette var alvor for oss begge. Til slutt ble det high five og jubel. Så må jeg innrømme at det er spesiell stas at Holund går for Lyn. Min favorittklubb siden barndommen. Dette ble også Lyns andre mesterskapstittel på fem-mila. Ivar Formo fra samme klubb vant i Innsbruck i 1975.

Terje, Else og Tove er klare for 5-mila. Etter hvert ble det veldig spennende.

Vi startet turen med 11 norske medaljer, på tur hjem har vi 25. Det er kanskje i overkant med tanke på interessen for skiidrett rundt om i Europa. Men; vi kan vel ikke ta på oss det ansvaret, bare gjøre vårt beste – både i løypa, i bakken og med å fremme den flotte idretten. Vi har fått noen nye helter dette mesterskapet.

Det blir tett og hektisk når vi får en dobbel VM-mester på besøk utenfor bussen.

Jan Magnus Riiber er den fremste på listen. Hans herlige og smått arrogante holdning når han konkurrerer, minner om en Northug. Men gutten er jo bare snill. Det siste vi gjorde i Seefeld, var å møte nettopp Riiber. Og han stilte villig opp på bilder. Hans Christer Holund er en ny helt, likeså Sjur Røthe, Mari Eide og Jan Schmid. De andre har vi hørt om og sett mye til før. Johaug, Flugstad Østberg, Johnsrud Sundby (endelig vant du) og Maren Lundby. Da er vel de fleste individuelle medaljevinnerne nevnt…?

Glade dager på VM-arenaen i Seefeld.

Når vi nå setter kursen nordover, venter det oss 40-50 mil før vi når kveldens destinasjon rundt  23-tida i kveld. Foran oss i bussen ligger en endeløs tysk autobahn. Alpene er bak oss, disse mektige og massive fjell-landskapene. Jeg kjenner at jeg liker fjell bedre enn flater. Mye bedre. Men for å komme fort fram, er autobahn og paddeflat mark perfekt.

Jorunn, Rolv, Reidar og Lisa er klare for avreise fra Oberammergau.

Jeg tror alle i bussen vår reiser hjem med opplevelser de ikke helt så for seg. Et VM er så stort og imponerende, så pulserende og spennende, så sammensatt av idrett og andre opplevelser, at man bare må oppleve det hele for å forstå. Et mesterskap må kjennes og føles på kroppen.

Bodil, VM-maskoten og jeg.

Så da utfordret jeg vårt flotte reisefølge på følgende vis: Send meg en sms med noen få ord. Fortell om opplevelsen. Og dette er det jeg fikk tilbake, litt forkortet – men ikke mye:

Hele gjengen.

55 år gammel lengt etter å sjå skirenn i Seefeld er endeleg oppfylt. Seefeld, ski, snø, fjell, panorama, nye skiheltar – alt var slik som eg håpa.

Holder til 6 på terningen

Bussen var behagelig og stemningen var god blant oss. Mange medaljer ble det, været var fantastisk og all ære til arrangør for prikkfri avvikling»

En minnerik tur på mange måter når mor/bestemor/tante/barnebarn/datter er på tur sammen med så mange andre trivelige folk. Vi samler på gode opplevelser sammen i stedet for å ha penger på hver vår konto!

Fantastisk tur med en fantastisk gjeng.

Stor opplevelse med flotte gullmedaljer.

Gull, trivsel og fellesskap.

En flott tur med mange trivelig folk med store kunnskaper om skiidrett. Mitt første – men ikke siste – skimesterskap.

Dette har vært en utrolig flott tur, med kjempegod stemning både i bussen og på stadion. Utrolig mange artige og spesielle opplevelser rundt omkring på stadion. Nordmenn har vært i stort overtall blant publikum. Og vi har gjort en stor jobb med å underholde i folkemengden.

Søkki arti!

Gullrush, topp reiseledere/reisekolleger og variert vær.

Til tross for lange etapper med buss, så må vel turen få karakteren meget vellykket.

Takk skal dere ha, alle sammen. Så snakkes vi på hjemturen. Vi har jo tross alt to døgn igjen med buss og båt. The show must go on!

Hyggelig middag på veien hjem. Stedet er Enkering.
Ikke verst når verten på gjestehuset tar med trekkspillet ut i bussen og spiller oss av gårde.
The long way home.
Jarl Magnus Riiber og VM-turister fra Nordmøre. Hyggelig møte. Foto: Anders Lien

Ole M

Konger og dronninger av Seefeld in Tirol


Hele gjengen samlet framfor hotellet i Oberammergau.

Det jubles i bussen. Folk er rimelig bra fornøyd med VM-dagen. Vi setter kursen tilbake til hotellet med fire nye medaljer i sekken, to gull, en sølv og en bronse. Da Stjernen landet i siste hoppet og sikret Norge bronse i laghopp, ble det rent så emosjonelt nede på sletta. Konkurransen var så intens, vi kunne bli alt fra tre til seks da en gruppe gjensto. Vi jublet både av lettelse og glede. Endelig fikk hopplaget en opptur.

En utrolig dag i hoppbakken. Knallhard konkurranse, bronse til Andreas Stjernen, Maren Lundby, Anna Odine Strøm og Rober Johansson.

Like intenst ble det i kombinert. Tre lag kjempet om gull. Men Riiber lekte seg med konkurrentene, rett foran der vi sto rykket han fra, så stoppet han opp – og spurtet fra enda en gang. Riiber er en leken løper. Nesten som Northug. Men; tenk å ha slik kontroll på et VM-oppløp. Her har vi mye å glede oss til. I Riiber ser kombinertsporten ut til å ha funnet en lenge etterlengtet profil. Som media og sponsorer ser verdien av.

Vi sto ringside da Jarl Magnus Riiber avgjorde dagens kombinert-konkurranse. Sammen med oss sto tyskere og østerrikere. Vi gratulerte hverandre etterpå.

Johaug var aldri truet på tremila. Hun er så god at det går nesten ikke an. Og vi var så heldige at vi fikk se det hele på nært hold i den bratteste bakken. Gullet var sikret etter ei mil. Men sølv og bronse var det hard kamp om. I den knalltøffe løypa. Vi så Frida Karlsson gispe etter luft på toppen av siste motbakken, Flugstad Østberg så klart piggere ut. Og tok sølvet hjem rimelig enkelt nede på stadion. Fem medaljer ble det på henne til slutt. Tre sølv og to bronse.

To fantastiske jenter, Ingvild Flugstad Østberg og Therese Johaug.

Det er et lite eventyr å gå rundt på VM-arenaen i Seefeld in Tirol. Det skjer noe overalt. Innimellom all idretten. Det spises og drikkes, synges og spilles. De utroligste kostymer er tatt med til VM-byen. Flagg fra ulike nasjoner vaier i vinden, dette er dager da nasjoner og supportere forenes. Når Norge slår Tyskland i kombinert, takker vi hverandre for kampen etterpå. Når de slår oss i hoppbakken like etterpå, er det nye, gjensidige gratulasjoner. Foran tv-en kan jeg godt bli i overkant engasjert, på grensen til det usaklige, når jeg ser idrett. På stadion blir jeg mildere stemt. Kjenner på den gode stemningen, alle de gode vibrasjonene.

En herlig kar og et artig møte. Han er sjefen blant supporterne, sannsynligvis selvutnevnt, og heter Morten Hagenstuen.

Akkurat som det er i reisegruppen vår. Nå har vi levd tett på hverandre siden mandag kveld. Mange er blitt godt kjent med hverandre, folk er blide og fornøyde. Hele tiden så positive. Og ingen har vært i nærheten av å rote seg bort i mylderet av folk og vannhull. Det er blitt samlet minner for livet. Sterke opplevelser med glede, spenning og fellesskap. Bedre kan det ikke bli!

Slik ser det ut nede på seremoniplassen når vår gullgutter i kombinert kommer fram på podiet.

I morgen er siste dagen i dette eventyrlandskapet. Med høye fjell og smale daler. Alper, elver og bratte lier. Små byer og en uendelig rekke med gjestehus. Fem-mila kan bli en triller. Jeg satser på Hegstad-Krüger. Han er en av verden beste skiløpere. Men har ikke fått gått en meter i Seefeld i løpet av de første elleve dagene av mesterskapet. Så sterkt er det norske herrelaget.

Egil Brevik er rustet for det meste. Det er stas å være supporter . Kubjølla kommer for øvrig fra Kvendbø i Surnadal, og er laget av Ola Polden.

Vi har klart norsk rekord i VM-medaljer. Vi i bussen har ikke kjedet oss ett sekund. Før vi er hjemme, har vi lagt bak oss 300-400 mil. Det er hardt å være supporter. Men du verden så artig. Og berikende. Idrett har vært en del av livet mitt siden jeg lærte å gå. Jeg har tenkt det skal fortsette slik!

Lisa, Erik, Haldis og Inger er klare for nye opplevelser i Seefeld.
Her går Johaug for gull.
Kubjølle, genser som Inger Johanne har strikket til meg, VM-skjerf og masse god tru. Slikt blir det gode VM-dager av.

Hele vårt flotte reisefølge. Trollheimen Turbuss og Jostein Tøfte er garantister for komfort og trygg reise.

Ole M