Jubel i Gøteborg

Jubel i Gøteborg. Johaug vinner.

En lang natts ferd mot dag. Rundt 80 mil fra Røkkum til Gøteborg. I utgangspunktet virket dette voldsomt. Men du verden så greit det gikk. Tror nesten jeg sov en hel halvtime. Til og med det. Jeg som aldri bruker å få sove i verken buss eller fly. Så nå er vi et langt steg nærmere Seefeld og VM.

Vi er på tur, på tur mot Seefeld. Elin og Bodil gleder seg.

Hyggelige folk skaper god stemning. De gjør gjerne det. I skrivende stund er det tre kvarter til damene skal i gang med 10-kilometeren. En stor gruppe av reisefølget er samlet på et en irsk pub. Foreløpig er skjermen som henger høyt der opp svart. Men vi er lovet sending når den tid kommer. Det har allerede vært tilløp til Johaug-rop. Hva som da vil skje når hun virkelig dukker opp på skjermen, kan man jo lure på…

Hyggelige møte med vinylbutikken Musiclovers Records.

Det er vår i Gøteborg. 12 grader i lufta, tørre gater og folk som virrer lykkelige omkring. Svensker er ikke annerledes enn andre folk. De blir lette både til sinns og på foten når sola jager vinteren bort. Selv har jeg vært på vinyl-handel i den utmerkede butikken Musiclovers Records. Jeg googlet meg fram. Den blå flekken på kartet kom nærmere og nærmere målet. Nedover Drottinggatan. Inn en sidegate og gjennom en liten kafe. Der var det meter på meter med vinyl. Og en hyggelig butikkdriver som hjalp meg. Jeg spurte etter finsk jazz. Tolonen og Pohjola. Fant lite av akkurat dette. Men mye annet. En virkelig bra butikk. Anbefales.

Glade gutter venter på at langrennet skal starte.

Men nå er det langrenn som gjelder. Folket her på puben har ordnet med stoler og gode seer-posisjoner. Bare jeg sitter halvveis med ryggen til. Det er et kvarter til start. Og det er fjorten timer siden vi reiste fra Grøa. Men kroppen er ikke så mye mer uggen enn vanlig. Som sagt; turen med Trollheimen Turbuss gikk nærmest smertefritt. Noen småstopp med catering og frisk luft, de siste i reisefølget ventet oss på Jessheim – og ikke langt over svenskegrensen kom vi til harryhandelens mekka, Nordby – der det var stille så tidlig på dagen som 0920. Men vi skulle ikke handle, bare spise frokost. Egg og bacon og en halv liter kaffe blir aldri feil etter en lang natt på reise.

Mens noen jobber…. Erik og Tor nyter livet på tur.

Det prates svensk på skjermen her. De kjekke folkene bak disken har gitt opp, innsett nederlaget, og slått på full lyd. Gitt etter for et unisont norsk krav. Litt artig å komme hit, se nye kommentatorer og høre helt andre vinklinger. Svensker er gjerne litt mer nøkterne enn oss når det kommer til kommentering og vinklinger. De roper svakt hurra når noen av deres egne vinner. Vi danser på bordet og river ned halve huset.

Sølv til Frida Karlsson. Gratulerer, Sverige.

Nå er løpet i gang. Det summer skikkelig i den mørke puben. Ute skinner sola. Fortsatt. Men det er ikke tid for slikt når det er VM. Sola får vente til en annen gang. Folk er ivrige. Johaug og Østeberg åpner knallbra. Men så begynner de å tape. Svenske Frida Karlsson har gått et kjempeløp, og er først i mål av de store. Dette blir mer spennende enn vi trodde. Det jubles. Men svenskene er på offensiven. Karlsson er fryktelig spent i lederstolen. Det er underlig stille i puben. Der kommer Therese. Og hun vinner. Det klappes og ropes. Og Flugstad Østberg blir tredje. «Siden vi er i Gøteborg, kan vi gi bort en medalje,» sies det på nabobordet. Rause nordmenn på tur.

Karlsson, Johaug og Flugstad Østberg. Fantastisk trio.

Nå venter båten mot Kiel. Stemninger er rimelig grei. For å si det forsiktig. VM-tuen til Seefeld har fått en utrolig flott start!

Huff, denne lidenskapen…

Anfield og Liverpool. Pur lidenskap.

Dagen begynte helt strålende. Med gull, sølv og bronse i Seefeld. Vi sitter foran tv-en hver dag og sier til hverandre: Dit skal vi neste uke! Så ble vi satt over til Old Trafford i Manchester. Endelig skulle Solskjær få bank. Men; etter 90 frustrerende minutter sto det 0-0. Elendig kamp av begge lag. Sesong-verste av Liverpool. Hva Man U angår, er det mer usikkert. De har tross alt spilt veldig mange dårlige kamper denne sesongen…

Johannes, Bodil, Emil og undertegnede på The Kop for drøyt to år siden. 5-1, ble det.

I dag har vi hatt besøk av Mattias, Emil og Ane. Emil er Liverpool-supporter. Han har til og med stått på The Kop. Sett Liverpool vinne 5-1 over Hull. Pappa Mattias, derimot, er kanskje ikke helt med på denne fotball-lidenskapen. Men synes det er litt artig med Solskjær. Sier han ved middagsbordet. Javel, tenker jeg. Artig og artig. Jeg synes ikke det er artig i det hele tatt. Jeg kan ikke se noe ved Man U som kan være artig. Så enkel er den saken. Men Mattias sier også noe annet, spørrende: Hva er det som får folk til å holde med et lag? Hvordan velger man laget? Hva i all verden er det som får voksne folk til å stå på kne foran tv-skjermen og rope? Skrike og knuse ting?

Far og sønn, Johan Ivar og Ludvig. Klare for kamp. Arv og miljø.

Nei, si det du, Mattias. Det handler nok mye om arv og miljø, om tilfeldigheter. Ole Gunnar Solskjær skiftet favorittlag. Slikt gjør man ikke. Ingen som tar dette på alvor, skifter favorittlag. Zakki vil alltid være Villa-supporter, Roger vil aldri forlate Leeds, Eilif vil støtte Everton til den siste dag. Slik er det bare. Vi tuller ikke med overganger i supporter-gjengen. Da blir det helt feil det Solskjær sier om at man lærer så lenge man lever, at man kan ta feil som ung – slik han visstnok gjorde da han holdt med Liverpool. Men må den annen side; hva skal han si. Han har jo Man U-supporterne å ta hensyn til.

Har du en lidenskap, er det helt ok å møte noen av heltene. Her John Aldridge på Hotel TIA,

Vel, lidenskapen tar oss med ut på reiser du aldri kan bestille eller planlegge. Jeg har gruet meg hele uken til dagens Liverpool-kamp. Egentlig har den lagt en demper på hele helgen. Jeg tenkte; hva skal jeg gjøre om de taper mot United. Mot Solskjær. Reise til Grønland, legge meg inn på en lukket avdeling et sted ingen har hørt om. «Men de taper ikke, bestefar,» sa Emil skråsikkert før kampen. «De slo jo Hull 5-1,» la han til. Vel, Emil fikk rett. De tapte ikke. Men fikk uavgjort etter en av de dårligste kampene jeg har sett i år.

I desember. Liverpool vant 3-1. Stor kveld.

Det er da man går ut en tur og lufter humøret. En hund bjeffer på meg. Jeg får halsbrann. Den ene skoen gnager noe innmari. Noe uler oppe i skogen på Hoås. Jeg kjenner at den gamle redselen for mørket kommer krypende…

Therese og Ingvild. Profiler vi trenger. Som gjør mer enn å gå fort på ski..

Men altså; søndagen begynte helt utmerket. Bronse i lagsprinten for damer, gull til herrene. Herlige Emil Iversen pekte nese til pressen etter han og Klæbo fikk passet sitt påskrevet etter dårlig innsats i går. Emil Iversen er en type langrennssporten trenger. Han svarer ikke alltid det du forventer, han er emosjonell og uredd. Dette ble hans første VM-gull. Gratulerer!

Skispor i Grødalen. Dette er glede og lidenskap.

Også kombinert klarte medalje. Sølv i lagkonkurransen. Riiber er akkurat som Iversen. En type som løfter fram sporten i media. Som ikke er redd for å komme med klare meldinger. Idretten er avhengig av profiler. Ikke bare flinke skiløpere. Der står Klæbo, Iversen og Riiber, og kanskje også Johaug og Flugstad Østberg, fram som enere i dag. Det er disse som fyrer oss opp. Som får oss til å le og gråte, til å stå i sofaen, til å holde rundt en sidemann du ikke har sett på flere år. Jeg ser at hopp mangler en slik profil i dag. Tøffeste gutten der, er Halvor Egner Granerud. Han har glimtet. Trenger bare litt flaks. Så kan han bli vår neste storhopper og profil.

Ane elsker hester. «Den ser jo så snill ut..»

Det er plagsomt med denne lidenskapen. Men; personlig lever jeg godt med den. Og jeg har sagt det tidligere: Det viktigste er å holde med noe/noen. Brenne for noe. Da blir alt så mye artigere.

Ole M

Stian, Johan Ivar og meg. På tur i Liverpool. Lidenskap så det holder.
Dette er noe av det jeg liker aller best… Plukke multer.

Seefeld – her kommer vi!

Sjur Røthe vinner gull. To millimeter foran russeren…

Det er sterke scener i Seefeld. Mari Eide vinner bronse, Sjur Røthe tar gull. Det er et VM for de gode historiene, de som rører oss som er glad i idrett. Det handler om at idrett betyr noe mere enn bare plasseringer og medaljer. Det handler om våre beste menn og kvinner. Det handler om noe så underlig som selve livet. Som idretten er en del av.

Mandag kveld setter vi oss på bussen for å rekke Seefeld i god tid før alle medaljene er delt ut. Vi kommer fram til stafettene, til hoppkonkurranser og kombinert. Og det siste er ikke til å kimse av. Kombinert er store greier i Tyskland og Østerrike. Mye større enn langrenn. Så her blir det hektiske dager. Jeg kommer til å skrive blogger hele veien, og alle disse finner du på olemans.wordpress.com eller ved å linke deg inn via Aura Avis sin hjemmeside. Vi er 34 personer i bussen nedover. Jeg skal formidle hva vi ser og opplever. Så godt jeg kan. Men så er det kanskje også slik:

What happens on the road, stays on the road.

Bodil og Egil i Falun. Nå er det Seefeld som gjelder.

For fire år siden var vi i Falun. Vi opplevde ting vi aldri vil glemme. Northug og fem-mila, der sto vi ringside da han gikk i mål til gull. Og seieren i laghopp. Hele Sverige sto i fare for å revne da Rune Velta landet i siste hoppet. Jeg har vært på utallige rockekonserter. Men aldri opplevd det trykket eller den stemningen vi kjente på den gangen i Falun. Jeg har heldigvis noen opptak fra begivenheten. Jeg legger ved et bilde eller to..

Fra gullet i laghopp i Falun. Hele Sverige holdt på å revne…

Men nå er det Seefeld som gjelder. Vi skal bo like over grensen til Tyskland, i den vakre byen Oberammergau, rundt tre kvarters kjøring fra Seefeld. På veien passerer vi også Garmisch. Da må vi bare stoppe en av dagene. Ta bilde av bakken som har huset nyttårshopprennet så lenge jeg kan huske. Dette kan fort bli sterke scener. Når menn og kvinner i sin beste emosjonelle alder er på pilegrimsreise i skisportens Mekka.

Dagens helt, Sjur Røthe.

Og da sier jeg bare: Kilian Peier. Sveitsisk hopper som vant bronse i dag. Maken til gledesscener har jeg knapt sett. Tredjeplassen ble feiret som om det handlet om alle verdens gullmedaljer til sammen. Det var så flott å se på. Idrettsgleden overgår de fleste gleder, de så vi i dag; da Peier vant bronse, da Røthe vant gull. Eller for to dager siden da Marit Eide kom ut av intet og vant bronse. Alt som fulgte ble en emosjonell gledesreise, aller mest til minne om søster Ida Eide, som døde i idrettsløypa sist høst. Heldige er vi som elsker idretten og alt den har for seg, alt den kan bringe med seg. Spenningen, gleden, fortvilelsen, sinnet, fellesskapet og latteren. Alle motbakkene og smøretabbene. Bakvinden og alle de blinde hoppdommeren. Livet. Gåsehuden og håpløse laguttak. Alle historiene. Legendene. Engan, Eggen, Ruud, Wirkola, Brå, Bjørgen, Falla, Northug, Ingebrigtsen, Grønningen og Wigernæs.

Autografen til Gjermund Eggen. Tre x gull i 1966. Jeg er stolt eier..

Jeg gleder meg stort til neste uke. Til opplevelsene og fellesskapet. Til de hyggelige og rolige møtene mellom slagene, til å skrive om alt jeg ser og opplever. Jeg glemmer aldri Falun og turen vi hadde for fire år siden. Northug er og blir min store helt i løypa. Egen divisjon. Nå er han borte. Da får vi heie på Klæbo og Sundby og noen andre. Røthe. Ikke minst ham. Og Flugstad Østeberg. Min absolutte favoritt blant damene. Hun er tøffeste jenta i klassen, vinner Tour de ski, tøyser ikke med å stå over verken det ene eller det andre. Så går hun inn til sølv i VM. Og i morgen heier vi begge på Liverpool. Jeg og Ingvild Flugstad Østberg. En allianse hun ikke vet om. Men som jeg kjenner på. Slik er det å være supporter.

Gulljubel med Therese og Ingvild

Følg med i denne bloggen. Her kan det dukke opp litt av hvert i dagene som kommer. Fra bussen på tur gjennom Europa, til målet i Seefeld, fra VM-stadion der alt kan skje. Godt VM, alle sammen.

Joda, vi reiser litt. Hele året.
Gode minner fra OL 2018…