Med gåsehud midt i Beatles-historien

Vi står i The Church Hall i Woolton hvor John Lennons The Quarrymen spilte til dans 6. juli 1957. Dette etter at de først hadde spilt i hagen bak kirken. På hagefest. I pausen mellom disse to spillingene møtes John Lennon og Paul McCartney for aller første gang. Det er da det hele starter.

Graham Paisley og jeg. Han er et oppkomme av historier. Jeg blir ydmyk og takknemlig. Tenk å få møte en slik mann.

Snakk om å være på historisk grunn. Jeg har vært utenfor dette bygget flere ganger tidligere. Men nå er døren åpen. Tilfeldigvis. Fordi Graham Paisley, som jobber i kirken, tilfeldigvis er der når en liten gruppe ønsker seg inn. Han er velvilligheten selv. Og Bodil og jeg henger oss på. En hyggelig mann vi møtte i kirken for et par timer siden er også der. Han introduserer oss for Graham. Sønn av selveste Bob Paisley. Den legendariske Liverpool-manageren.

Eleanor Rigby har sin plass på veggen. Helt fremst.

Og vi får en historietime jeg aldri vil glemme. Alt i løpet av ti-femten minutter. Om livet til Eleanor Rigby. Som egentlig het Eleanor Rigby Withfield. Datter av John Rigby, leder for det lokale kirkekoret. Hun ble gift med Thomas Woods, men ikke før hun var i 30-årene. Familiegravstedet er til venstre rett innenfor inngangen til St Peter’s Church i Woolton, et kvarters kjøring utenfor Liverpool sentrum.

Her er steinen til familien Rigby. Rigby Woods. Eleanor ga inspirasjon til en av de aller fineste Beatles-sangene.

Eleanor Rigby pick up the rice in the church

Where a wedding has been

Lives in a dream

The Quarrymen – 6. juni 1957. De skal spille i hagen bak kirken, og de skal spille i selveste hallen etterpå.

På veggen i hallen henger masse informasjon om kirkegården, om Eleanor Rigby, om The Quarrymen. Om John og Paul. Mye tekst og bilder fra tiden sent på 50-tallet, tidlig på 60-tallet. Graham forteller om guttene som dro rundt på en lastebil, om Colin Hanton som ble så lei alt styret med frakting av trommesett at han sluttet. Det er vel også litt usikkert hvor god kompis Colin var med Paul McCartney…. Neste trommeslager skulle bli Pete Best. Men det tok ei tid før han var på plass.

Her startet eventyret… I St. Peter’s Church. Merk besetningen…

Colin Hanton har vi vært så heldig å få møte flere ganger. Fått høre hans historie. Både fra den gangen sent på 50-tallet, og om hva som skjedde etter at Quarrymen begynte å spille sammen igjen i 1997. Bildene på veggen er det faren til en av gutta i bandet som har tatt. Dette er en sterk historie. Ikke minst når den blir fortalt av en mann som Graham. Jeg får nesten frysninger. Er så takknemlig for at vi er så heldige. Og for at vi fikk den gode kontakten i kirken litt tidligere, slik at vi kunne bli introdusert for Graham.

Vakre St Peter’s Church

På en støtte ikke langt fra familien Rigby sin, står navnet John McKenzie. Og da går tankene umiddelbart til Father McKenzie i sangen om Eleanor Rigby.. «Kanskje en tilfeldighet,» sier Graham. Men han tror godt at navnet kan ha ligget i underbevisstheten til Paul. Slik at nettopp McKenzie fikk et vers i sangen.

John McKenzies grav. En inspirasjon for Paul..?.

Father McKenzie writing the words of a sermoni

That no one will hear

No one comes near

Graven til Johns onkel – han som skaffet mesteren det første instrumentet.

Graham snakker også om George Toogood, onkelen til John, gift med mer kjente tante Mimi. «I en periode var de to som foreldre til John,» sier Graham – og nevner at det var onkel George som kjøpte det første instrumentet til John – et munnspill. George døde så tidlig som i 1952. Han etterlot seg blant annet en sid frakk. Den brukte John i hele studietiden.

Her er tegningen. Den gule hvalen/undervannsbåten. Og litt om Uncle George.

Scenen i hallen der Quarrrymen spilte er borte. «Den finner du på Liverpool museum,» smiler Graham. Like ved oss på veggen henger et bilde av en gul undervannsbåt. Tegningen er laget av John Lennon og en av hans barndomskamerater. Motivet er inspirert av historien om en hval som strandet i elva Mersey. Kunstverket ble laget i tegneboka til Johns venn og funnet igjen mange år senere. Etter at den ikke helt ukjente sangen Yellow Submarine var blitt allemannseie. Moren til Johns venn trodde nesten ikke det hun så da hun oppdaget tegningen i boken…..

Beatles-Bodil. Skikkelig flott kostyme! Lånt i det nye museet.

Vi startet dagen på ganske så ny-etablerte Magical Beatles Museum i Mathew street. Tre etasjer med bilder, historier instrumenter, klær, plater og mye annet. En skikkelig go’bit for Beatles-elskere. Så var vi framom puben Ye Cracke i Rice Street, hvor John og Cynthia hadde sitt første pub-møte. I Liverpool Cathedral hørte vi korsang. I kirken hvor Paul McCartney ikke fikk bli med i guttekoret. Han sang ikke bra nok. I St Peter’s Church, derimot, sang en framtidig beatle i ungdomskoret. John Lennon var mer enn bra nok der. Og det hendte at han dukket opp.

I de første lokalene til legendariske Mersey Beats. Mike (i midten) snakker om sine møter med John og Paul.

Oppdagelsesferd er ei det verste man kan begi seg ut på. Men man må være litt frampå, det er greit å komme i prat med de rette folka… Lørdag hadde vi et par timer med guide rundt om i byen, med både Beatles og annen historie som tema. Vi var innom avisa Merseybeat sine første lokaler i Renshaw street. Også der hadde vi flaks. Tilfeldigvis var Mike der, som kunne fortelle om møter og intervjuer med både John og Paul.

Lykkelige til stede i St Peter’s Church. Takk for oss.

I Church Hall i Woolton takker vi for oss. «Jeg er umåtelig takknemlig for at dere tok dere tid til oss. Dette betyr mye,» sier jeg. «Du blir så gira, det ser jeg» smiler Bodil når vi går bortover veien. «Hva er galt med det, da,» spør jeg. «Ingenting. Absolutt ingenting. Heller tvert imot,» sier Bodil. Beatles-historien er umåtelig fascinerende. På to dager har vi møtt fine folk, fått vite masse nytt, sett nye steder – skriver jeg, mens Abbey Road dundrer på øret i baren til Holiday Inn Express, vårt utmerkede hotell.

Ole M

Vi er engasjerte, ikke uforlikte. Et utrolig møte for en enkel mann fra Kvendbø.
Utenfor Magical Beatles Museum i Mathew street.
Skriften på veggen. Resten er historie.
Her var første pub-møtet mellom John og Cynthia.
Masse historie i dette museet. Anbefales sterkt.
Vi var innom Strawberry Field på veien.
Bob Paisley. Kåret til Englands beste manager sju ganger. En legende i Liverpool – som manager fra 1974 til 1983. Med flere triumfer enn noen kan drømme om. Graven hans kan du besøke i Woolton.

Verge og administrator Graham Paisley. Sønn av selveste Bob Paisley.

Galskap. Lidenskap. Glede.

Når Premier League-sesongen starter med et selvmål. Når Origi, van Dijk og Salah scorer. Når Alisson blir skadet.  Når livet føles helt utenfor enhver rekkevidde, svevende – mens You’ll never walk alone runger utover Anfield stadium. Utover hele Liverpool og resten av verden. Voksne karer må en snartur opp i øyekroken. For å fjerne et rusk. Liksom. Da vet vi at dramatikken er i gang. At følelser er satt i sving. At klubben er Liverpool. At det ikke blir fred å få før siste serierunden 17. mai.

Klare for kamp. Det er like stort og uvirkelig hver gang.

Jeg og Bodil sitter på rad 51. Like ved hjørneflagget. Rett der nede er supporterne fra Norwich. Stakkars folk, tenker jeg. Når målene ruller inn i første omgang. Men jeg føler også en viss sympati for laget. De vil noe. Er modige. Går i angrep. Truer oss skikkelig. De er til og med så frekke at de småspiller seg ut av forsvar. Men; Liverpool er på et annet nivå. Så lenge de virkelig bryr seg. Hadde de måttet vinne denne kampen 9-0, så hadde de gjort det.

Trent på veggen. Symbolet på at alt går an. Et nytt, yndet fotoobjekt i Anfield-området.

Så får jeg frysninger av Origi ute på venstre kant. Slentrende, råsterk og selvsikker. Han er så lett på foten at han enkelt kunne ha gått på vannet, slik Bodil gjorde her en dag. (Det er ikke bare Manchester City som har Jesus…). Så har vi Trent Alexander-Arnold. The local guy. Han betyr så uendelig mye for klubben og fansen.

Herlig stemning på Hotel Tia før kampen. Cirka 800 personer var inne i hagen og baren.

Liverpool har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Lyn og Liverpool. De har alltid vært mine fotballklubber. Og slikt tuller du ikke med. Jeg har sett Lyn banke Rosenborg på Lerkendal. Jeg har sett Liverpool vinne over Manchester United på Anfield. Bedre kan ikke fotballen bli. For min del. I min verden. Der disse to klubbene overskygger absolutt alt som har med fotball å gjøre. Det nærmeste jeg har kommet en tredje forelskelse, er Drillos. Dette komplett syke landslaget på nittitallet. Som banket både Italia, Brasil og England. Drillo hadde en egen trylleformel. Akkurat som Klopp. Drillo og Klopp. Det beste av fotball.

We are Liverpool. Folket hilser spillerne velkommen til Anfield.

Det blir litt kaldt oppe på rad 51. Jeg er glad jeg droppet shortsen og valgte langbukser. Carlsberg loungen byr på forfriskninger i pausen. Vi er bortskjemte. Nyter livet og får varmen i oss før andre omgang. Så handler det om å komme ut på tribunen, kjenne på atmosfæren, høre sangen og se alle de fine folkene med røde skjorter og skjerf. Høre dem skrike ut når det holder på å bli 5-0 rett etter avspark. Utover i omgangen synker temperaturen. Men jeg koser meg. Kjenner den gode kveldslufta i ansiktet, kryper tett inn til Bodil som har fått låne jakken min. Her er det varme og fellesskap. We are Liverpool.

Hyggelig prat i Hotel Tia-hagen. Daglig leder i supporterklubben, Tore Kjell Hansen, i midten.

Det var en gang jeg aldri tenkte tanken om å komme meg til Liverpool. Byen lå uendelig langt unna. London, derimot, var mye nærmere. Der opplevde jeg Liverpool på kamp første gangen i 1989. Men så ble verden gradvis mindre. Liverpool ble oppnåelig. I dag er byen en del av familielivet vårt. Barnebarna har den med i sine drømmer, Emil og Johannes har allerede vært på besøk, mens Synne og Johan Ivar kjenner byen etter flere fotballkamper og timer gatelangs i den fineste byen. Jeg tenker at alle skal hit. En eller annen gang. Så bor jo Jostein her med sin familie. Pluss at vi er en del av eierskapet i Hotel Tia.

Jamie Webster, the one and only, får opp stemningen på Hotel Tia før kampene.

Kampen er over. 4-1 er bra. Liverpool har satt standarden. Alt går i retning av kampen om ligagullet. «Er du fornøyd,» spør jeg Bodil. Hun er ikke fullt så utagerende som meg når det gjelder fotball og Liverpool. Når jeg spretter opp av setet og roper, bli hun sittende. Men jeg tror hun koser seg i all galskapen. «Kjempefornøyd,» svarer hun.  Vi ruller nedover til byen i en drosje vi får kapret på Hotel Tia. Ser byen komme nærmere. Vi slippes av nær Albert Dock. Som seierherrer. Vinnere. De uovervinnelige. «We’ll beat them all,» sier drosjesjåføren. Og unnskylder sin blå skjorte. «Du må ikke tro at jeg holder med Everton,» sier han alvorlig. «Du ble aldri mistenkt,» sier jeg. High five.

To legender, en på skjermen og en på veggen. Klopp og Benitez.

Liverpooool, skråler en nordmann bak oss. Jeg føler meg privilegert. Og finner rom 222.

Ole M

Utsikt fra drosjen på tur oppover til kamp. Skybrudd. Men alt ordnet seg.
Gammel og ny byggestil i Liverpool. Sett fra elva Mersey. Ferry ‘cross the Mersey.
Jeg har tatt dette bildet før. Men vi tåler vel en reprise? Hotel Tia er blitt en slager.

Når Bodil går på vannet

LIVERPOOL: Tredje dagen i Liverpool. Av ni. Vi tenkte oss til Chester, men hadde ikke samvittighet. Ikke til å forlate denne fine byen i dette nydelig været. Derfor ble det gateliv. Litt handel. Og to katedraler. Og til slutt gikk Bodil på vannet. Det er utrolig hvilke evner man får av å være i denne byen.

Oppe og går. Bak der bygges huset med leiligheten vår.

Det har vært litt kranglete disse første dagene. Ikke innad i reisefølget, men med ryggen min. Det har vært vondt, jeg har vært skjev som tårnet i Pisa, noen ekstra sterke tabletter har bare prellet av, en planlagt tur til Southport måtte avlyses, jeg har tidvis angret på at jeg i det hele tatt reiste – men nå har det snudd. Håper jeg. Rygg og føtter er ikke mye verre enn man må regne med etter cirka 15.000 skritt på asfalt per dag.

Utsikt fra skrivebordet. Hotellet vårt er bygningen der bak. Dette var en gang den største bygnings-konstruksjonen i England helt uten trevirke.

Nå sitter vi på et sted nede ved Albert Dock, like vet hotellet vårt. Holiday Inn Express. Vårt favoritthotell i byen. Vi har rom like ved inngangen til Beatles-museet. Musikken starter 0830. Slutter nøyaktig 1930. VI snakker om overdose av Help og Penny Lane. Yesterday og Michelle. Bodil hører musikken selv når det er stille. Vi får trøste oss med at det hadde vært verre om vi hadde vært naboer til verdens største gladjazz-museum. Eller musikal-museum.

Gullplate utgitt etter sesongen 1980-1981. Rush, Dalglish, Neal, Clemence, Case…Paisley. Jeg fant den på antikvariat…

Foreløpig er det ganske stille rundt oss. Bare en jevn strøm av folk. Men snart kommer det store fotball-innrykket. Unge og noen mye eldre gutter i røde skjorter med kurs for Anfield. For i morgen kveld er det seriestart. Mot Norwich. Veien til seriemesterskapet kan endelig starte. For det er i år det skal skje. I mai skal Liverpool trone øverst i Premier League. Bli seriemestre for første gang siden 1990. Løfte pokalen. Jeg snakket med en Everton-supporter her forrige dagen. Han trodde det samme. På Liverpool-seier. Og på Everton-seier i FA-cupen. Jeg kranglet ikke på det siste. Full pott til Liverpool by er ok for meg.

Blir stas med ny kamp og stor stemning på Hotel Tia. Her fra oppvarmingen til vårens nest siste kamp, mot Huddersfield.

Hva vi gjør når vi slenger rundt i gatene? Tja, for det første starter dagen sent. Vi er de siste til frokost. Så er det en del vinylplater som skal handles. Akkurat nå har jeg pålagt meg selv midlertidig kjøpestopp. Det får da være måte på. Så har vi selvsagt sjekket bygget der den nye leiligheten vår skal stå ferdig rundt nyttår. Det hele ser uvirkelig bra ut. «Tenk at noe der oppe i etasjene er vårt,» sa Bodil fornøyd. Vi kom ikke så nær på grunn av sikkerheten. Men alt er i rute og vel så det. Det får vi jevnlige forsikringer om. Så da er vi herrer i eget hus i Liverpool neste sommer.

Der oppe i sjuende etasje skal vi bo.

Ellers da? Jo, vi hadde en svært hyggelig kveld på Il Forno i går kveld.  «Oh, you are Justins brother, we remember you!.» Flere kom for å hilse, og mange kjente vi fra før. Noen av oss har nå avtalt å møtes på fredag, etter kamp. Det kan komme til å bli rent så artig. Vi ble også invitert til restauranten som en ved navn Donato Cillo eier. Han var tidligere ansatt på Il Forno. «Don’t forget,» sa han da vi dro. Det gjør vi ikke. Vi stikker innom med det første.

Varmt og trivelig i byen. Rett der bak er Donatos restaurant.

Katedraler har noe eget med seg. Roen, det høytidelige og trygge, det store – som er mye større enn oss selv. Litt pompøst kan jeg si at hele byen føles som en katedral. Noe vi føler en sterk nærhet til. «I understand what you mean with strong relationship,» sa en av vertene i Liverpool Cathedral da vi slo av en prat. De er så hyggelige alle sammen der oppe. Hun snakket om domkirken i Trondheim. Om at hun var invitert dit. Hun håpet virkelig det kunne bli noe av. Hope Street er gaten som går mellom den anglikanske katedralen og den katolske katedralen. Et perfekt navn. Hope street. Jeg kjøpte meg noen kort som ligner dem vi fikk på søndagsskolen. Blanke og fine. Med bibelord på baksiden. «Vi fikk ikke slike på søndagsskolen, vi,» kommenterte Bodil. En smule misunnelig.

Nydelige kort. Bodil fikk ikke slike på søndagsskolen. Jeg kjøpte meg slike i dag.

Vi lever i luksus. Bodil spanderer champagne på en torsdagskveld. I solnedgangen. Mens seilbåtene ligger stille og omkranser hele docken. Det snakkes tre språk rundt oss. Fransk, engelsk og norsk. Unge folk. Og eldre folk. Med glass med skum på toppen. Noen med glass som sprudler. Og andre med en tidlig middag på bordet. Klokka er jo bare sju.

Cavern leverer alltid. Hverdag som helg. 12 timer i døgnet.

Det er mye historie i Liverpool. Vi har allerede vært på det maritime museet og reist gjennom Titanic sin historie, slavemuseet ble en sterk opplevelse – og i morgen skal vi på det nye Beatles-museet i Mathew Street. Vi fikk også med oss en sen time i Cavern Club, med masse Beatles og annen allsang-musikk fra 60-tallet. Nå er ikke jeg noen stor tilhenger av allsang. Men jeg gjør et unntak for Cavern. Selv om jeg selv ikke synger med.

Et herlig folkeliv utenfor Liverpool One.

Historien får slutte her. Midt i alt det herlige folkelivet. En måke stjeler chips på nabobordet, knuser et glass og rømmer. Det gjør han lurt i. Vi blir sittende litt til. Mer fra denne bloggen senere en dag. YNWA.  

Ole M

Synderen rømmer etter å ha knust glass og stjålet mat.
Jeg har kjøpt noen plater… Nå er det handleforbud. Inntil videre.
Kunstverk nede ved Mersey. Helt nytt.
Church Street. Folkeliv, musikk og handel.
Typisk Liverpool. Det bygges og pyntes på. Og turistene strømmer til.
Vi bor like ovenfor inngangen til Beatles-museet.
På toppen av Liverpool One. Noen trappetrinn unna all travel handel. Genialt.
Selveste Titanic. Flertallet av mannskap og offiserer kom fra Liverpool.
Herlige England. Innflyging.
Inne i den katolske katedralen.

Kjære Bjørn Eidsvåg. Vi tror vi liker deg. Hilsen Dompen Reiser.

Bjørn Eidsvåg har med seg et kanonbra band når vi får høre ham i Baroniet Rosendal en kveld i juli. Likevel; sangeren, musikeren og komponisten kommer aldri så nær som når han er alene med gitaren. Det er så rart med det. Det var sikkert slik han begynte. Slik han jobber. Alene med gitaren. Trubaduren og ordkunstneren som tar deg med tett inntil livets mysterier. Som rører deg, som får deg til å smile. Denne kvelden er han i sitt ess. Vi kjenner vi liker ham.

Bjørn Eidsvåg. Alene med gitaren og ordene. Sterkt. Ikke minst når omgivelsene er Borggården i Baroniet Rosendal.

Men; og for all del: Også bandet er en fryd. Den herlige lyden fra hammondorgelet til Wallumrød, det gnistrende og smått geniale gitarspillet til Steensnæs, Engens trommer og Holm sin bass – det gnistrer skikkelig når de slipper seg løs og nærmest lager sin egen konsert, utenfor hovedpersonen Eidsvåg sin rekkevidde.

Vi er klare for middag i Baroniet Rosendal. Stedet er Drivhuset og det venter oss masse god mat og drikke.

For reisefølget til Dompen Reiser er dette tredje kvelden på veien. Vi samler på opplevelser, lærer om industrihistorien i Tyssedal og får høre om Baroniets tilblivelse og viderverdigheter. Samme Baroniet byr på tre-retters middag i Drivhuset, hjort til hovedrett og en forrett jeg bare husker var veldig god. Denne tredje kvelden regner det. Så vi må skynde oss over til konserten i Borggården. Vi havner langt bak, men ser og hører godt. Rødvin i plastglass veier opp for vonde stoler, Eidsvåg og bandet tar seg av resten.

Omvisning i kraftmuseet i Tyssedal. Interessant.

Når dette skrives har vi vært hjemme noen dager. Lørdag kveld parkerte Jostein Tøfte bussen etter langt over hundre mil bak rattet. Vi fikk med oss Sognefjellet og Valdresflya, Golsfjellet og Hardangervidda. Odda, Voss, Sogndal, Baroniet, Flåmsbana, Kjeåsen, Eidfjord, Elveseter Hotell, Lom, Vøringsfossen, Beitostølen – selveste indrefileten av landet vårt. Turer langs fjorder, smale veier og praktfull utsikt innover nye fjorder og mot små tettsteder. Høye fjell og presisjonskjøring fra Eidfjord og opp til Kjeåsen på 520 meter over havet. Møtet med Bjørg (88) beskriver jeg i et annet blogginnlegg. Det sitter i enda. Denne utrolig flotte og sterke kvinnen, som med ren oslodialekt beskriver livet over havet langt inne i en fjord på Vestlandet. Hun er jo født og oppvokst på Tveita i Oslo…

Så fint å få møte Bjørg oppe på Kjeåsen.

Når Bodil og jeg sitter sammen i Baroniet og hører på Bjørn Eidsvåg, tenker jeg på hvor heldige vi er. Som kan drive på med slike reiser, arrangere og lage opplegg og avtaler. Skape forventninger. Gjennom over ti år har det gitt oss opplevelser både i inn- og utland. Vi har fløyet, kjørt båt og sittet i buss i hundrevis av mil. Sett slott og andre historiske monumenter, byer med folkeliv, alper og tyrolerliv. Blomsterparker og gamlebyer, Ørneredet og olympiapbakker. Vi har vært på Anfield og sett Liverpool vinne, vi har vært i langrennsløypene i Falun og Seefeld og jublet oss hese. Feiret medaljer og skålet med blanke snapsglass. Dette kan jeg tenke på når «Det er ingen vei tilbake» toner ut.

Her er vi på VM i Seefeld. Regn. Men stemningen er rimelig bra…

Og så en annen ting: Vi har fått så mange nye og gode venner. For livet. Noen av oss er blitt en egen union.

Så mange trivelige folk. Venner og reisefølge.

Når vi går nedover fra Baroniet i retning bussen, holder jeg følge med Kjellaug Stolsmo. Bestemora til verdens mest kjente fotballsøstre. «Dette ble en riktig fin dag,» sier hun. Vi har det ikke travelt. Ser oss rundt, prater om smått og stort. En hyggelig spasertur. Nede ved parkeringen er nesten alle kommet. Jostein skal styre oss hjemover mot Eidfjord. Det går fortere enn tidligere på dagen. Bobilene har tatt kvelden, lysene forteller oss hva vi møter. Snart er vi hjemme på hotellet. Jeg finner fram siste boka til Edvard Hoem. Leser litt mer om Eilert og hans store familie i Donalda på Albert-prærien. Eventyrlige liv fascinerer meg.

Bodil er limet og ønskes god tur av min favoritt-politiker. Den modigste av alle.

Jeg er heldig som har Bodil. Hun er limet på disse reisene. Den som alle stoler på og føler nærhet til. Jeg og Jostein prøver å ta oss av resten. Og jeg mener vi klarer det rimelig bra. «Vi er best,» sier Jostein og smiler. Joda, vi har det fint der framme i bussen. Selv om vi egentlig jobber hele tiden. Med å sy sammen informasjon og styre bussen gjennom tusen millioner svinger. Ridderspranget blir siste stopp. Siste opplevelsen. Før kjøttkakene på Dombås.

En utrolig fin gjeng. Takk for turen.

Kjære alle sammen. Takk for turen. Det var en glede. Håper vi treffes snart. Bodø neste år kan bli en mulighet. Ellers treffes vel noen av oss til Tyrol-tur i september. Og ikke glem at det er VM i nordiske grener i Oberstdorf om halvannet år. Og tur til Liverpool, Chester og Manchester neste sommer. Her saler vi hesten og rir det forteste vi kan. Tiden varer ikke evig. Bjørn Eidsvåg har solgt to millioner plater. En bragd. Han kommer inn igjen for tre ekstranummer. Folk står og klapper. Vi følger på så godt vi kan. Ha det riktig fint!

Ole M

Joda, du ser riktig. Dette er utsikten rett fra bussvinduet, ikke så langt unna et sted som heter Sunndal.
Tora og Anna-Haldis med utsikt mot Vøringsfossen.
Gjendesheim. Kanskje tar vi Besseggen neste gang?
Ridderspranget. Bare prøv deg!
Sølvi og Egil nyter utsikten. Vøringsfossen, nedover mot Måbødalen.
I Drivhuset i Baroniet. Vi venter på middag.
Selveste Ragnvald Blakstad, generaldirektøren i Tyssedal. Senere kom han til Sunndal.
Tusen takk for turen. Hilsen oss to.
Og ikke minst: Takk til sjåfør Jostein Tøfte og Trollheimen Turbuss.
Så må jeg ta med dette. Jeg hadde bursdag dagen etter at vi kom hjem. Ni av elleve barnebarn stilte. Emil og Ane kommer i morgen. Livet har mye å by på.

Et eventyr oppe på Kjeåsen

Norge er et utrolig fint land. Ja vi elsker. Tenk å dra til strender og varme bygater når du har Rosendal, Kjeåsen og Hardangervidda. Sier jeg. Som skal til Liverpool i august. Men det er liksom noen annet. Synes jeg.

Sterkt å møte ei slike dame. Oppe der ingen skulle tru.

Det føles sterkt å stå på trappa oppe på Kjeåsen og snakke med Bjørg Wiik (88), som eier stedet og er der hver sommer. Om vinteren bor hun på Tveita i Oslo, der hun vokste opp. I 1967 kom hun til Kjeåsen. Bjørgs søster, Guri, kom etter i 1975. Der drev de med sau og dyrket jorda. Bjørg drev ute, Guri styrte alt inne. Arbeidsfordelingen var grei. Og alt var på stell. Sauene fikk det beste fôr, iblandet planter som holdt dem unna sykdom. Dyrlegen ble aldri kalt til Kjeåsen. Så døde Guri i 1999. Det ble en brå forandring på livet oppe på denne ikke så lett tilgjengelige gården, 520 meter over havet oppe fra Eidfjord.

Makan til utsikt..

Bjørg drev gården videre fram til 2011. Da sendte hun vekk sauene. Det var hennes livs tyngste avgjørelse. 80 år gammel var kapittelet som sauebonde over. Da hadde det vært bilvei opp til gården siden 1974, anlagt av Statkraft i forbindelse med Sima Kraftverk.

Mye å snakke om, mye å se på.

I dag er Bjørg oppe på Kjeåsen fra påske og til langt på høst. «Du trives her?» spør jeg. Og innser umiddelbart at spørsmålet er håpløst dumt. «Ja, uten hadde jeg ikke vært her siden 1967,» sier hun og smiler. Inne i stua sitter håndverkere og venter på at vår lille gruppe skal dra igjen. De driver med vedlikehold av husene. «Skal du holde alt ved like både ute og inne på et slikt gammelt sted, med hus og jord, kreves det mye. Det vet jo du som jobber med kultur,» sier hun. For vi har allerede presentert oss for hverandre. Delt noen korte personalia.

Minner skal tas med hjem.

Dette året tar Bjørg imot gruppebesøk tre dager i uken. Men ikke etter 17.00. Vår gruppe med reisende fra Sunndal og Surnadal og omegn er heldige som ikke ventet med turen til nesten år. «Nei, nå er det slutt. Dette er siste året jeg tar imot grupper her,» sier hun. Nede i kjelleren selges det små suvernier. Kopper og kort. Bodil og jeg tar med oss litt av hvert. Turen til Kjeåsen gjør inntrykk.

Elin Kvale og barnebarnet Lisabeth

Det er Elin Kvale ved turistkontoret i Eidfjord som guider oss oppover de bratte veiene til Kjeåsen. Hun forteller om den rike kommunen, om kraftproduksjon, om turistene og cruisebåtene – og om historien og livet til Kjeåsen og folkene der oppe. Hun er en utrolig dyktig guide. Med seg har hun barnebarnet Lisabeth på åtte år. Ei kvikk og trivelig jente. Som er på ferie i Eidfjord. Til vanlig bor hun i Alta.

Svein Aarnes vil gå stien opp neste gang..

Det tas mange bilder, og noen drømmer om å kunne gå stien ned til sjøen. «Det skal jeg gjøre om jeg kommer tilbake hit,» sier Svein Aarnes. Andre slår av en prat med Bjørg, som tar seg god tid oppe på trappen. Hun må vel bli lei av alt maset, tenker jeg. Men neida, det avviser hun. Hun synes det er hyggelig med besøk.

Passer ikke helt for buss….

Vi kjører nedover den bratte veien, en stor opplevelse rikere. Jostein manøvrerer bussen helt utmerket. «Du er en av de beste sjåførene,» sier guiden Elin. Som også tar oss med bortom anlegget til Statkraft, der det nå er blitt stengt for gjester. Terrorfaren satte en stopper for dette. «Veldig synd,» sier Elin. «Vi hadde så mye å fortelle om anlegget og historien.» 

Denne bloggen kommer tilbake med flere opplevelser. Fra Rosendal, ikke minst. Og fra andre ting vi har sett og vært med på de siste dagene. I kveld er vi kommet til Beitostølen. En annen verden. Uten fjorder og bratte lier. Men fint likevel.

Ole M

Dette møter deg når du kommer opp stien.
Dyra blir godt tatt vare på oppe på Kjeåsen.
Jaja, det går sånn akkurat.
Oppe på Vøringsfossen
I Baroniet Rosendal.

På tur til hjertet av Norge

«Dette kan da umulig gå bra,» tenker jeg når vi møter en trailer på tur ned fra Sognefjellet tirsdag ettermiddag. Men sjåfør Jostein får lirket oss forbi. Jeg mistenker ham for å ha en jukseknapp der han gjør bussen smalere. Eller: så er han en svært dyktig sjåfør.

På tur ned fra Sognefjellet. Dette ser rimelig håpløst ut…..

Det er Dompen AS som er på tur med Trollheimen Turbuss og 41 gjester. Vi har kjørt oss midt inn i det vakreste av Norge. Med Sogndal, Flåm, Lærdal, Voss og Eidfjord. Der vi nå har slått oss ned for to netter. I morgen venter kraftmuseet i Tyssedal og Baroniet Rosendal, konsert med Bjørn Eidsvåg og omvisning og tre-retters middag i baroniet. Vi lever herrens glade dager i over tjue varmegrader. Tar oss god tid og koser oss.

Elveseter Hotell. Et kunstverk av et sted.

Vi startet med Lom og Elveseter hotell på tirsdag.  Parkerte ved den 34 meter høye sagasøylen, der Harald Hårfagre troner på toppen, før vi gikk inn til en aldeles nydelig lunsj. Å komme til Elveseter, er som å komme inn i et kunstgalleri. Med originaler av Tidemand, Mæhle, Wentzel og mange flere, pluss treskjæring og andre kulturskatter. I nærmere 150 har familien Elveseter tatt i mot gjester i Bøverdalen. Dette fortalte Inger Elevseter litt om etter måltidet. Hun representerer sjette generasjon drivere, og gjør ikke skam på arven. Hyggelig og imøtekommende. Hele stedet bærer preg av dette. Av kvalitet, historie og gjestfrihet.

Fornøyde damer på toppen av Sognefjellet. Turen er i gang.

Senere stoppet vi på Sognefjellshytta, kjente på over tjue varme grader 1400 meter over havet. Kronglet oss nedover forbi Turtagrø og endte til slutt i Sogndal. Hofslund Hotell tok godt imot oss. Hyggelige folk, god mat og perfekt utsikt utover Sognefjorden. Oppe på torget støtte vi på Gjest Bårdsen, og lenger opp hørte vi bruset fra Fosshaugan stadion. Eller Campus ett eller annet, som det heter i dag. Nå var det kanskje ikke noe jubel der i åtte-tida onsdag morgen. Det var sikkert bare en innbilning.

Trivsel i Sogndal tirsdag kveld.

Som sagt; nå er vi kommet til hotellet vårt i Eidfjord. Utsikten er fortsatt nydelig, for den som har fått rom på andre siden av gangen. Jeg ser bare fjell, og det har jeg sett før. Vi kan tenke tilbake på en innholdsrik dag. Med Flåmsbana som et høydepunkt. Fra null til 866 meter over havet i løpet av ei mil og en time. Spektakulært. Og faktisk ganske så avslappende. Én million mennesker reiser med banen hvert år. Vi så heldigvis ikke så mye til dem. Selv om jo toget var fullt. Så klart. Vi endte opp i Voss. Dette fine stedet.

På tur med Flåmsbana. Huldra dukker snart opp i Kjosfossen. (Foto: Bodil Tafjord)

Nå skinner sola over takene her. Det er sydenvarme inne på rommet. Om en halvtime er det middag. Vi skal kose oss i kveld.

Tora Valset og Kjosfosssen.

Ole M – på tur i Norge

Huldra i fossen. (Foto: Terje Tafjord)
På tur med Flåmsbana.
Åshild og Sølvi på oppdagelsesferd i Lærdal.
Sjåfør Jostein Tøfte puster ut mellom alle svingene, tunnelene og fjordene.
Sognefjellshytta.
Leif Aalmo, undertegnede og Sagasøylen på Elveseter.
Egil og Ingrid ute på nye opplevelser. Denne gangen på Flåmsbana.
Enda et glimt fra Elveseter.
Hardangerbrua – 1380 meter lang.
Bodil og Gjest Baardsen. De møttes i Sogndal.

Midt i hjertet av Norge

«Dette kan da umulig gå, tenker jeg når vi møter en trailer på tur ned fra Sognefjellet tirsdag ettermiddag. Men sjåfør Jostein får lirket oss forbi. Ja, jeg mistenker ham for å ha en jukseknapp der han gjør bussen smalere. Eller: så er han en svært dyktig sjåfør.

Her blir det trangt….ja, nesten umulig. Det gikk bra.

Det er Dompen AS som er på tur med Trollheimen Turbuss og 41 gjester. Vi har kjørt oss midt inn i det vakreste av Norge. Med Sogndal, Flåm, Lærdal, Voss og Eidfjord. Der vi nå har slått oss ned for to netter. I morgen venter kraftmuseet i Tyssedal og Baroniet Rosendal, konsert med Bjørn Eidsvåg og omvisning og tre-retters middag i baroniet. Vi lever herrens glade dager i over tjue varmegrader. Tar oss god tid og koser oss.

Elveseter Hotell, et utrolig sted. Kunst, kultur, godt mat og trivsel.

Vi startet med Lom og Elveseter hotell på tirsdag.  Parkerte ved den 34 meter høye sagasøylen, der Harald Hårfagre troner på toppen, før vi gikk inn til en aldeles nydelig lunsj. Å komme til Elveseter, er som å komme inn i et kunstgalleri. Med originaler av Tidemand, Mæhle, Wentzel og mange flere, pluss treskjæring og andre kulturskatter. I nærmere 150 har familien Elveseter tatt i mot gjester i Bøverdalen. Dette fortalte Ingrid Elevseter litt om etter måltidet. Hun representerer sjette generasjon drivere, og gjør ikke skam på arven. Hyggelig og imøtekommende. Hele stedet bærer preg av dette. Av kvalitet, historie og gjestfrihet.

Sognefjellet. Mye Norge på en gang.

Senere stoppet vi på Sognefjelleshytta, kjente på over tjue varme grader 1400 meter over havet. Kronglet oss nedover forbi Turtagrø og endte til slutt i Sogndal. Hofslund Hotell tok godt imot oss. Hyggelige folk, god mat og perfekt utsikt utover Sognefjorden. Oppe på torget støtte vi på Gjest Bårdsen, og lenger opp hørte vi bruset fra Fosshaugan stadion. Eller Campus et eller annet, som det heter i dag. Nå var det kanskje ikke noe jubel der i åtte-tida onsdag morgen. Det var sikkert bare en innbilning.

Trivsel utover kvelden i Sogndal.

Som sagt; nå er vi kommet til hotellet vårt i Eidfjord. Utsikten er fortsatt nydelig, for den som har fått rom på andre siden av gangen. Jeg ser bare fjell, og det har jeg sett før. Vi kan tenke tilbake på en innholdsrik dag. Med Flåmsbana som et høydepunkt. Fra null til 866 meter over havet i løpet av ei mil og en time. Spektakulært. Og faktisk ganske så avslappende. Én million mennesker reiser med banen hvert år. Vi så heldigvis ikke så mye til dem. Selv om jo toget var fullt. Så klart. Vi endte opp i Voss. Dette fine stedet.

På tur med Flåmsbana

Nå skinner sola over takene her. Det er sydenvarme inne på rommet. Om en halvtime er det middag. Vi skal kose oss i kveld.

Ole M

Leif og jeg og Sagasøylen på Elveseter.
Fornøyde damer oppe på Sognefjellet.
Åshild og Sølvi nyter livet i Lærdal.
Sagasøylen. 34 meter høy.