Noen forhold varer livet ut. Takk, Lynyrd Skynyrd .

Lørdag kveld satt vi tre generasjoner på Wembley Arena og ventet på Lynyrd Skynyrd. Bandet jeg har fulgt siden tidlig 70-tallet. Noen forhold varer livet ut. Ikke alle blir skilt.

Tre generasjoner på tur. London med masse opplevelser. Lynyrd Skynyrd, School of Rock, parker, sol, shopping og mye mer.

Salen koker av forventning. I kveld skal Lynyrd Skynyrd ta avskjed med London. De skal gi seg. Helsa til en av grunnleggerne, Gary Rossington, er for skral. Turnelivet er over. Jeg skal se dem for sjette og siste gang. Linn Bente og Johannes for første gang. Vi er tre generasjoner på en slags pilegrimsferd. Vi er en del av Skynyrd Family. Det er omtrent som å være på The Kop på Anfield. Et uangripelig fellesskap. High five. Klemmer. Jeg ser ikke noen jeg ikke liker. Johannes får oppmerksomhet. Han er muligens den yngste blant de 12500.

Johnny van Zant. Broren til Ronnie som døde i flykrasjet. En utrolig vokalist og formidler.

Så smeller det. Legendene fra sørstatene kommer med lyn og torden. Med tre gitarer som gråter og hyler. Som dundrer i et tungt komp. Det er allsang og tårer, gnistrende rock’n roll, fantastiske musikere og en vanvittig bra lyd. Alt på en gang. Johannes på 10 år gliser bredt. Dette er mye tøffere enn han hadde ventet. På gitarsoloen i Freebird må ti-åringen opp av stolen. Det blir utøvd luftgitar på høyt nivå. Sånne fine familieselskaper kjennes gode og verdifulle.

De falne. Hedres på alle Skynyrd sine konserter. Tøffe liv. Mye uflaks.

Igjen: Skynyrd Family. Simple Man. Gamle bilder ruller over skjermen bak bandet. Alle de falne på veien. 12 stykker i tallet. Ronnie, Bob, Allen, Jo Jo, Ean, Leon, Hughie, Bill, Cassie, Steve, Dean og Ed. Sistnevnte med riffet til Sweet Home Alabama på samvittigheten. Ed King. Det fatale flykrasjet i 1977 satte en stopper for Lynyrd Skynyrd. Da var de på sitt beste. Tre i bandet omkom.

Min første og siste Skynyrd-billett. 1997 og 2019. Og et Skynyrd-glass.

Det tok ti år og noen forsøk på solokarrierer før de ble samlet igjen. Siden har de spilt. Med ulike besetninger. Bare Garry Rossington er igjen. The only living boy. Min helt. PÅ Wembley bærer jeg så klart ei skjorte med bilde av Gary på. Av alle personer jeg ville ha møtt, står han blant de øverste på listen. Sammen med Jimi Hendrix, Keith Emerson, Martin Luther King, Einar Gerhardsen, Toralf Engan, Gjermund Eggen, Allen Collins og Knut Hamsun.

Gary Rossington. The man. The only livin’ boy. Min helt!

Så er det slutt. Vår lille verden inne i Wembley Arena koker. I halvannen time har alt annet vært stengt ute. Vi er lykkelige og triste på en gang. Nå er det over. Men musikken vil leve videre. En del av livet mitt gikk akkurat av scenen. Jeg glemmer alt jeg har av skjorter og jakker og går ut. Henter dem etterpå. Da er salen tom. Bare riggere jobber på scenen. Birmingham neste for Lynyrd Skynyrd.

Noen folk på Wembley. Pink med konsert på stadion, Skynyrd i Wembley Arena.

Ute i Wembley-kvelden er alt kaos. Vanvittig med folk. På stadion har Pink spilt. Nå møtes publikum fra både Arena og stadion. Vi kikker nedover mot togstasjonen. Der står ei kø på cirka fem ganger sunndals befolkning. Heldigvis har jeg en liten taxi-avtale i bakhånd. Men; jeg lurer på hva den er verdt. Ringer og sjekker. «Alt ok,» sier en stemme på telefonen. «Dere vil bli plukket opp om noen minutter.» Noen minutter blir til 45 minutter og noen flere telefonsamtaler. Da blinker noen lys nede i krysset i alt kaoset. Vi er lokalisert. Setter oss inn i bilen. «For en kveld,» sier sjåføren. «Snill kar,» sier Johannes. Og vi blir kjørt til hotelldøra i Kensington. Vi gir ham fem pund ekstra.

Litt av en reise. Så glad for at jeg fikk bli en bitteliten del av den.

Jeg har opplevd Skynyrd på Rockefeller, Spektrum og Frognerbadet i Oslo, i Helsinki ishall, Manchester Arena og Wembley Arena. Så kom de aldri til Bergen. Da sto jeg og Bjørnar og Gunn Heidi der med billetter. På plass i byen. En snøstorm på Hardangervidda stoppet bandet. En håpløs nedtur. Mitt forhold til Bergen ble satt på en hard prøve. Byen er fortsatt ikke Bergen og laget har aldri vært Brann. Bodil og jeg skulle høre Skynyrd og Deep Purple i København. Vi tenkte å gifte oss der.  Så ble bandet rammet av sykdom. Både planlagt konsert og giftemål ble avlyst. Året er vel 2003. Dette har jeg ikke fortalt til noen før. Men nå vet dere det. Vi giftet oss året etter, og er fortsatt sammen. Men noe Skynyrd-bryllup ble det ikke. Det var en av mine beste planer som gikk i vasken den gangen.

Lynyrd Skynyrd i Oslo Spectrum i juni 2009. Jeg og Johan Ivar var der.

Jeg kunne ha skrevet en bok om mitt forhold til Lynyrd Skynyrd. Jeg aner ikke hvor mange plater og cder jeg har av dem. Noen hundre, vil jeg tro. Jeg har bøker, biografier, skjorter og andre ting. «Lyden av Lynyrd Skynyrd, pappa, det er deg, det,» sa Gunn Heidi for lenge siden. Og jeg husker en gang på Kvendbø. Gården jeg vokste opp på og drev i nesten tjue år. Jeg parkerte bilen ved låven, slik jeg brukte. Åpnet døra og hørte lyden av rock’n roll fra stua. «Tomorrows goodbye,» med Skynyrd overdøvde all fuglesang og fossedur. Inne satt to jenter og enset ingenting. Gjorde kanskje lekser? Jeg husker ikke helt. Men en ting husker jeg: Jeg tenkte at noe – NOE – hadde i alle fall gått helt greit.

Manchester april 2015. Synne og jeg et sted der oppe i amfiet. En fantastisk dag.

Hele vår familie er Skynyrd Family. Synne har opplevd dem live, det samme har Bodil, Linn Bente, Johannes og Johan Ivar. Jeg kjøpte lp-en Second Helping tidlig på 70-tallet. Tror det var på Play Time i Trondheim. Balladen om Curtis Lowe finnes på den platen. Ingen kunne spille blues som ham. Old Curtis. Old Skynyrd. Takk for turen, sier jeg bare.

Masse musikk å ta av. Heldigvis.

Ole M

Takk for den utrolige kvelden, Lynyrd Skynyrd.
Noen Skynyrd cd-er. Av det mer sjeldne slaget…
Helsinki i 2009. Bodil og jeg var på tur.
Skynyrd family.

Tyrol. Et eventyr. En fest.

Innsbruck. Bergisel. Kitzbühel. Tyrol. Alt dette lyder kjent. Fra sportssendinger og andre sammenhenger. Nå har du sjansen til å bli med dit. 15. september går turen fra Sunndalsøra. Det er Dompen, Komfort Reiser og Trollheimen turbuss som inviterer. Fortsatt har vi noen ledige plasser.

På omvisning i Bergisel-bakken. Bildet er fra 2007.

Jeg husker første gangen jeg sto på toppen av Bergiselbakken og skuet utover vakre Innsbruck. Det var som å komme rett inn i ski-historien. Nesten uvirkelig. Toralf Engan, Per Bergerud, Anders Jacobsen, Bjørn Wirkola, Lars Bystøl – alle har de vunnet i Bergisel. Og flere med dem. Det har vært timer foran tv-en. Nervøse opplevelser. Vi tok heisen opp. Slik hopperne gjør. Bakkerekorden er 138 meter. Godt over hundre meter lenger enn det jeg har hoppet. Svært få ting er mindre aktuelt enn sette utfor fra toppen. Så vi tok heisen ned igjen.

Full fart på Tyroleraften.

Men; turen til nedover Europa blir mye mer enn hopphistorie. Til dem som ikke har opplevd en ekte Tyroleraften, kan jeg love at en heidundrende opplevelse. Dans, flotte drakter, musikk, noe god drikke og masse lykke og svette. Tyrolerkvelder går ikke over med det første. Det er bare å henge med så lenge man klarer. Med tilbakeblikk på alle turene vi har arrangert, er det ingen som har kommet skuffet ut av en Tyroleraften.

På toppen av St. Johann. Opp med taubanen.

Da har jeg fortsatt ikke kommet til turen høydepunkt, Knødelfesten i St Johann. Dette er dagen bøndene henter ned kyrne sine fra fjellet. En stor dag. Med prosesjon og hurrarop, tusenvis av folk, musikk og full fest. Dette foregår lørdag 21. september. Dagen før er det konsert på torget. Den skal vi så klart få med oss. Jeg har opplevd både Todalsfestival og laksefestivaler. Dette kan fort overgå tidligere meritter. Og så er det midt i en ånd jeg liker. Med landbruk, bønder, dyr og fest og moro for folk flest. Har man vokst opp under Skarfjellet, er det helst slik man føler og tenker.

Det er bare å se fram til herlige dager i St. Johann og Kitzbühel.

Ellers går det an å se fram til båttur, damplokomotiv og ikke minst; mulighet og tid til en dag i flotte Kitzbühel. Taubanen opp til Hahnekamm. Jeg gleder meg. Der oppe er det restauranter og turstier og en flott utsikt. Her er det enda verre å sette utfor enn i Bergisel. Sjansene for å overleve anses som mindre. Så hold dere til taubanen og turstiene. Dessuten er det jo ikke snø… Men; man må jo ikke opp i noen taubane. Den koselige byen Kitzbühel har mye å by på. Butikker og små kafeer.

På tur. Vi blir fort en familie… Bildet er fra vinterens VM i Seefeld.

Det tar litt tid å kjøre nedover til Østerrike. Men; vi kan love at det bare blir trivelig. Båtturen Oslo-København er et fint avbrekk, med hyggelig lag og litt av hvert å finne på. Bodil og jeg har drevet med ulike turer i mange år, hele tiden i samarbeid med Anders Lien og hans selskap. Vi trives stort med disse turene, og har etter hvert også satt opp egne turer både innenlands og til England. Jeg kan ikke komme på at jeg har en eneste negativ opplevelse på tur med grupper i buss eller fly. Bare hyggelig folk. Og masse nye venner. Noen av oss er nesten blitt familie.

Vakre Innsbruck. Sett fra toppen av Bergisel.

Så da er det bare å kapre en av de ledige billettene til Tyrol. Send sms til Bodil Tafjord, 90996685. Så sender vi program. Vi sees!

Ole M

Glimt fra St. Johann.
Tyroleraften i Innsbruck.
Elva Inn. Noe av det første du møter på i alpene.
Holger og jeg øver før kveldens opptreden et sted i Tyrol.

Ville og vakre Sunndal. En forelskelse.

Stikk Ut er formidabel suksess. Store opplevelser og felles turglede. Og mye god helse. Det beregnes cirka 100 kroner i helsegevinst per tur. Det betyr at helsegevinsten, bare i Sunndal, nærmer seg en halv million kroner allerede etter halvannen måned med Stikk Ut 2019. Det er intet mindre enn fantastisk.

Bodil på tur opp til Vollasetra. Bratt, ja. Men overkommelig og tilgjengelig. Og setra der oppe er bare utrolig fin. All ære til KNT.

Per 16. juni er det 4414 registrerte turer i Sunndal. Antall deltakere har akkurat passert 1000. Stikk Ut er blitt en folkevandring. Den forteller heller ikke hele historien. Det er nemlig mange der ute, på fjelltopper og nede i daler, som ikke registrerer seg på Stikk Ut sine sider. Dermed er tallet høyere. Adskillig høyere, tror jeg. For eksempel: Forrige lørdag var jeg på Ekkertind. På turen møtte jeg rundt tjue fjellgåere. Noen snakket jeg med. Men bare et par av dem var registrert i Stikk Ut. «Vi går likevel, vi,» sa en surnadaling og smilte. Og lurte litt på vei og retninger. Heldigvis er jeg blitt litt kjent i sunndalsfjella. Og kan svare for meg. Sånn noenlunde, i alle fall.

JOKKERDALEN. Utrolig vill og vakker. Men rimelig trygg.

Lørdag registrerte jeg med som nummer 255 inne i Jokkerdalen. Så var det vel noe lignende på Børsetkjerringa i dag. Rundt 250. Det fine med begge disse turene, er at du kan finne enda flere naturopplevelser. Dalavatnet er ikke langt unna Jokkerdalen, Kjerringvatnet er et godt alternativ når du skal ned fra Børsetkjerringa. Vi har en natur ut av en annen verden. Sunndal er rett og slett vill og vakker. Og tilgjengelig. Det skal ikke mye til før du er midt inne i villskapen. Stikk Ut-turen opp til Vinnu er det beste eksemplet. Cirka 500 meter oppover stien. Så er du midt inne i fossen. Altså; Sunndal er raus på opplevelser. Byr på seg selv rett ved siden av riksvegen.

Jeg rydder utsikt for fiskerne. Og får en naturopplevelse på kjøpet. Der Lauvåa kommer ned.

Jeg har ikke vært særlig flink med Stikk Ut-turene i år. Det har vært altfor mye annet å drive med. Turer, arbeid og ikke minst; vedarbeid ved fantastiske Lauvåa. Dette er og blir mitt favorittområde i Sunndal. Hoås, Solem og videre oppover, Brooklyn bru og Lauvåa med stillheten og villskapen. Der kan det dukke opp tanker du ikke visste fantes.  Til og med en og annen idé. Men; der kan det også være helt tanketomt. Under hjelmen. Mens motorsaga går. Kun rutine og gammel kunnskap. Motorsag og vedklyving med øks burde vært en del av Stikk Ut. Da hadde jeg ligget mye bedre an. Nå står jeg bokført med 6 turmål. Det er jo helt forfedelig.

Børsetkjerringa. Og langt der bak: Flånebba. Et annet Stikk Ut-mål.

Dagens tur opp til Børsetkjerringa var litt slitsom. Etter fotballcup og grillmiddag i Surnadal stoppet jeg bare på oppe i Børsetlauvet. Kroppen kjentes bra ut. Utstyrt med ei vannflaske og ingenting annet, nådde jeg Børsetberget helt greit. Så ble det verre. Det ble rett og slett et slit. Arrangøren av turen hadde heller ikke lagt inn noen pauser. Men opp kom jeg. Alt dette i sterk kontrast til fredagens tur til Dalavatnet. Da var det masse energi. Følte meg som en blanding av Warholm, Ellefsæter og Fantomet. Lang steg og tilløp til løp i motbakke, utrolig fornøyd kar. Men; det er vel slik det er. Når man ikke driver målrettet trening. Når trua er større enn forstanden.

På tur opp til Rennsetvatnet. Flott utsikt.

Lykke til videre med årets Stikk Ut-sesong! Jeg skal bidra med alt jeg kan framover. Plutselig slår vi alle rekorder. I verdens fineste natur!

Fra Ekkertinden. Helt grei utsikt…

Ole M – som takker for turen så langt. (Og snart kommer det mer. Fra vakre Innerdalen, Åmotan, Flånebba og enda noen flere turmål)

PS; jeg prøver å promotere Liverpool på alle topper nær 1000 meter. Utrolig barnslig. Joda. Jeg vet. Men noe skal man jo finne på. Og saken er god. Verdens beste by fortjener all mulig oppmerksomhet.

Vinnu. Noen hundre meter opp fra riksvegen. Sunndal byr på store opplevelser.
Jeg rakk en fotballcup før turen til Børsetkjerringa. Maja Kristine scoret mål og var veldig fornøyd.
Og for to helger siden var det Hydro Cup med Emil… Det er ikke hver helg man rekker så mye Stikk Ut.
Dalavatnet. En favoritt. Om du går litt lenger enn til Stikk Ut-turen i Jokkerdalen.
På tur opp til Ekkertind. Litt snø må man tåle i juni.
Litt villskap hører turen til. Jokkerdalen. Helt trygt.

Mr. Ødelagt. Proud to be red

Jeg har sittet alene i kveld. Vel hjemme fra Hydro Cup i Sunndal startet finalen. Og Liverpool scoret før jeg hadde fått IPA-en ut av kjøleskapet. Grei straffe. Håndballkeeper. Nå er jeg bare Mr. Ødelagt. Stjålet fra sangen til Jokke. Men bare tittelen. I sangen til Jokke går det meste til et visst sted som starter på H… I kveld ble alt annerledes. Alt ble bare himmel.

Selveste John Aldridge og meg… Stort øyeblikk.

Jeg er Liverpool-supporter fra innerste beinmarg. Har fått med meg fire hjemmekamper denne sesongen. Inkludert den avgjørende hjemmekampen mot Napoli. 1-0. Liverpool var videre en gang tidlig i desember. Vi jublet som besatt. Senere er det bare blitt verre. Jeg har ikke fått sett flere CL-kamper live, men det har holdt med tv. Siste kampen mot Barcelona var blålysene på vei mot Grøa. Eller kunne vært. Jeg gikk i kne og tørket tårer. Bodil presenterte det hele på facebook. Etter at jeg sa ok. Jeg har fått noe oppmerksomhet på disse klippene, for å si det mildt. Folk har grått med meg, kommentert og lurt litt på min mentale helse. Jeg kan si at den er helt ok. Verken mer eller mindre.

Johan Ivar og Ludvig. Da er vi tre generasjoner gale gutter.

Jeg elsker Liverpool by og fotballklubben. Min bror og familien bor der borte. I kveld var de til stede i Madrid. Jeg måtte så klart prioritere Hydro Cup… I dag er jeg supporter av verdens beste fotballklubb. Jeg er venn med verden beste supportere. Jeg har venner både lokalt, som Roger, Svein Roger og Dag Magnus, og borte i Liverpool. Dette, Jamie, Gillian og Gary, dette er kvelden vi har drømt om. Så er jeg gift med ei som elsker Liverpool. Vi har til sammen fem barn som gjør det samme. Ingen av dem synes jeg er gal. I vår familie er det helt normalt å tørke tårer når Liverpool vinner. Vi er familien Mr. Ødelagt.

Mine venner…

Lykke til, sa Roger Furu da vi skilte lag på kulturhuset i halv ni-tida i kveld. Hand-shake mellom menn. Halvtimen før kamp. Som har levd i håp og tro i så mange år. Ikke vunnet noen pokaler. Nå er vi der, Roger. Vi uslåelige.

Her skal vi bo. Om noen år. Noen måneder i året.

Akkurat nå er jeg se glad at jeg sannsynligvis skriver bare tull. Takk til far min som fikk meg til å forstå at det måtte settes av tid til tippekamper. Liverpools første seier i tippekampene var 10. januar 1970 mot Stoke på bortebane, 0-2. Da var jeg 11 år. Og allerede frelst. Lyn og Liverpool. Slik har det fortsatt. Slik vil livet fortsette. Nå kommer Liverpool til å dominere Europa. Kan ikke forstå annet.

Jordan Henderson. Jeg unner deg alt godt..

Liverpool har verdens beste manager. Liverpool har verdens beste keeper. Og Liverpool har Origi. Han ingen trodde på i fjor høst. Nå har han fikset pokalen med tre scoringer på de to siste kampene. Plutselig er Origi blitt verden beste spiss. Jeg vil ha ei skjorte med Origi på ryggen. Skriften på ryggen om at alt går an. Når du aldri gir opp, når dine kamerater fortsetter å tro på deg. Origi har skrevet seg inn i Liverpools historie for all framtid. Jeg er rørt så det holder.

Byen over alle byer. Mektig.

I kveld gjorde vi en grei jobb. Ingen stor kamp. Men det som trengtes. Gleder meg til nye turer til byen over alle byer. Seriestarten er allerede booket. Nå er vi konger av Europa. Jeg setter punktum som Mr. Ødelagt. Hva hadde livet vært uten Liverpool (Svar: Mye kjedeligere). «

Hydro Cup. Man venter på finalen…

Proud to be red. Hilsen Mr Ødelagt!

Jeg har sittet alene i kveld. Vel hjemme fra Hydro Cup i Sunndal startet finalen. Og Liverpool scoret før jeg hadde fått IPA-en ut av kjøleskapet. Grei straffe. Håndballkeeper. Nå er jeg bare Mr. Ødelagt. Stjålet fra sangen til Jokke. Men bare tittelen. I sangen til Jokke går det meste til et visst sted. I kveld ble alt annerledes. Alt ble bare himmel.

Hydro Cup i Sunndal. Samlet i Keila før kamp.

Jeg er Liverpool-supporter fra innerste beinmarg. Har fått med meg fire hjemmekamper denne sesongen. Inkludert den avgjørende hjemmekampen mot Napoli. 1-0. Liverpool var vider en gang tidlig i desember. Vi jublet som besatte. Senere er det bare blitt verre. Jeg har ikke fått sett flere CL-kamper live, men det har holdt med tv. Siste kampen mot Barcelona var blålysene på vei mot Grøa. Eller kunne vært. Jeg gikk i kne og tørket tårer. Bodil presenterte det hele på facebook. Etter at jeg sa ok. Jeg har fått noe oppmerksomhet på disse klippene, for å si det mildt. Folk har grått med meg, kommenter og lurt litt på min mentale helse. Jeg kan si at den er helt ok. Verken mer eller mindre.

Johan Ivar og Ludvig…. Flere generasjoner med supportere…

Jeg elsker Liverpool by og fotballklubben. Min bror og familien bor der borte. I kveld var de til stede i Madrid. Jeg måtte så klart prioritere Hydro Cup… I dag er jeg supporter av verdens beste fotballklubb. Jeg er venn med verden beste supportere. Jeg har venner både lokalt, som Roger, Svein Roger og Dag Magnus, og borte i Liverpool. Dette, Jamie, Gillian og Gary, dette er kvelden vi har drømt om. Så er jeg gift med ei som elsker Liverpool. Vi har til sammen fem barn som gjør det samme. Ingen av dem synes jeg er gal. I vår familie er det helt normalt å tørke tårer når Liverpool vinner. Vi er familien Mr. Ødelagt.

Her har Bodil og heg tenkt å bo når det lir om litt. I alle fall noen måneder i året. I Liverpool.

Lykke til, sa Roger Furu da vi skilte lag på kulturhuset i halv ni-tida i kveld. Hand-shake mellom menn. Halvtimen før kamp. Som har levd i håp og tro i så mange år. Ikke vunnet noen pokaler. Nå er vi der, Roger. Vi uslåelige.

Det vil alltid handle om Liverpool og Lyn.

Akkurat nå er jeg se glad at jeg sannsynligvis skriver bare tull. Takk til far min som fikk meg til å forstå at det måtte settes av tid til tippekamper. Liverpools første seier i tippekampene var 10. januar 1970 mot Stoke på bortebane, 0-2. Da var jeg 11 år. Og allerede frelst. Lyn og Liverpool. Slik har det fortsatt. Slik vil livet fortsette. Nå kommer Liverpool til å dominere Europa. Kan ikke forstå annet.

Bodil og Kevin Keegan. Og Anfield…

Liverpool har verdens beste manager. Liverpool har verdens beste keeper. Og Liverpool har Origi. Han ingen trodde på i fjor høst. Nå har han fikset pokalen med tre scoringer på de to siste kampene. Plutselig er Origi blitt verden beste spiss. Jeg vil ha ei skjorte med Origi på ryggen. Skriften på ryggen om at alt går an. Når du aldri gir opp, når dine kamerater fortsetter å tro på deg. Origi har skrevet seg inn i Liverpools historie for all framtid. Jeg er rørt så det holder.

Allison. Den store forskjellen…

I kveld gjorde vi en grei jobb. Ingen stor kamp. Men det som trengtes. Gleder meg til nye turer til byen over alle byer. Seriestarten er allerede booket. Nå er vi konger av Europa. Jeg setter punktum som Mr. Ødelagt. Hva hadde livet vært uten Liverpool (Svar: Mye kjedeligere).

Den uslåelige byen.

Når Hydro Cup sover

Litt fotball på torget før leggetid….

Det er helt stille på Sunndal kulturhus. Slik det bruker å være på denne tiden, litt over midnatt. Det som er annerledes i natt, er at vi har gjester oppe, fra Trøndelag, Romsdal og Ålesund. Rundt 60 unge fotballspillere med ledere sover her. For det er jo Hydro Cup. Men akkurat nå sover cupen. Over to tusen fotballspillere lader opp til lørdagens kamper. Rundt 1500 av dem overnatter på ulike steder rundt om i kommunen.

Klar for nattevakt….

Jeg har ikke vært nattevakt siden jeg var på sivilarbeid på Hustad leir. Eller; jeg drev jo med sau i mange år. Da ble det en god del nattarbeid i lamminga. Så har jeg spilt mye til dans uti de små timer, drevet våronn utover natta – og helt klart også gjort unna en del skrivearbeid på feil side av midnatt. Men; ordinær nattevakt, ventende på forhåpentligvis ingenting, det har jeg ikke bedrevet. Så her sitter jeg, da – rustet med sjokolade, Red Bull, Cola, noen bananer, en biografi om Paul McCartney, ett brett med Paracet og en PC. Pluss kaffe. Mye kaffe.

Takk for innsatsen så langt, Gunnar Olav!

I år er cupen større enn noen gang. Påmeldingene har strømmet på. Noen lag har havnet på venteliste. Hydro Cup er populær. Fordi den er så veldrevet. Av så mange positive, dyktige og frivillige krefter. Det er hundrevis av dem. Men noen må alltid lede an. Sikre kvaliteten. Enhver organisasjon må ha et knippe folk som tar hovedansvar. Og de trenger en leder. Gunnar Olav Furu har ledet dette i 30 år. Nå trekker han seg fra toppen av organisasjonen, og går over til den store gjengen frivillige som gjør en uhorvelig mendge arbeidsoppgaver under cup-dagene. Gunnar Olav fortjener all mulig takk for innsatsen så langt!

Liverpool vinner Champions League. Noe annet er utenkelig. I alle fall for meg….

Kulturhuset er i nattmodus. Fotballspillerne har nok funnet roen. DJ Thomas kommer innom, langt over midnatt. Han har forberedt morgendagens diskotek på biblioteket. «Det blir bra,» sier han. Jeg spretter en Peanutt-kubbe. Og lurer på om det snart er tid for en Red Bull. Sofaen utenfor døren her er litt fristende. Men da er man jo ingen nattevakt. I ordets rette forstand. Sove kan man gjøre en annen gang. I morgen etter Champions League-finalen. Når Liverpool har vunnet mot Tottenham. For; noe annet er utenkelig.

Et kjent skilt for mange… Velkommen til et velsmurt maskineri!

Hydro Cup er et velsmurt maskineri med – etter det jeg vet – null kroner akkurat i lønnsutgifter til selve organisasjonen.  Men; den skaper verdier. Både i form av omsetning innen service og handel, og som omdømmebygger. Cupen er en av våre sterkeste merkevarer. Fotballfolket, barn og voksne, er blant våre våre viktigste kulturgjester. Rett som det er møter du på folk som har vært her på cup. En eller annen gang. Til og med en minister jeg møtte hadde vært på Hydro Cup…

Hydro Cup-avisa. Bruk gjerne litt tid på den!

Det blir feil å si at natta suser av gårde. Så jeg tyr til en banan. Og mer kaffe. Jeg blar litt i cupavisen. Leser om tidenes største dommersatsing. Totalt er over 50 dommere og dommerrekrutter  med denne helga. Det er dømming av kamper og oppfølging av rekrutter. Kretsen og Hydro Cup samarbeider om opplegget. At cupen ikke bare inspirerer unge fotball-talenter, men også kommende dommere, er utrolig bra og verdifullt.  «I Hydro Cup får de en flying start,» sier Ola Magne Nordvik, leder av dommerkomiteen i kretsen. Ellers har cupavisa mye å by på. Den viser godt samspillet mellom administrasjon, frivillige, selve sporten, sponsorer og andre samarbeidspartnere. La oss kalle det den store sunndalsdugnaden.

Ny dag, nye kamper – og masse glede og engasjement.

Når dagen snart gryr, begynner enda flere frivillige å komme på «jobb». Unge fotballspillere trenger frokost. Den serveres fra 0700. Det er ingen liten jobb som skal gjøres. Nå i natta ligger alle banene øde og forlatte. Men det er ikke mange timene til de skal fylles med gjennombruddspasninger, feberredninger, tuneller, stolpeskudd og fikse hælspark. Og masse godt humør og engasjement. Jeg tror det til og med er meldt brukbart vær. I alle fall utpå dagen. Med temperaturer over 10 grader. Når kvelden kommer, inviterer vi til en liten fest på Øratorget. Med musikk, konkurranser, diskotek, skating og i det hele tatt: Stor stas og markering av 30-årsjubileet. Møt opp fra rundt klokken 1900.

En banan gjør underverker i natta…

Det lysner ute. Så jeg setter strek for denne gang. Øynene er litt tunge og hjernen enda litt tregere enn vanlig. Men; slik er det vel å ha nattevakt. Når man bare venter på at ingenting skal skje.

Ha en strålende dag med Hydro Cup!

Ole M

Ny, fin logo i anledning jubileet!

Når alle har det så bra….

Syrinen og fjella. På Grøa. Vi har det rimelig fint….

Vi går forbi husene på Elverhøy. Mor mi tar tak i ei lita gren av et syrintre. Trekker den til seg og lukter på blomsten. En duft av fineste våren i Sunndal. Vi har det riktig så bra.

Ada Hegerberg vinner igjen. Verdens beste fotballspiller er født i Sunndal.

18. mai er den herlige bakrusen fra en av de flotteste nasjonaldagene på lenge. Vi møter folk langs veien. Blide og fornøyde med sommervind i håret. Akkurat nå – litt utpå kvelden, blir ei sunndalsjente, Ada Hegerberg, vinner av UEFA Champions League. Hun er kampens store spiller med tre mål. I løpet av 16 minutter. Det er historisk. Gratulerer til verdens beste fotballspiller! Hvor skal denne helga ende? (Vi har Grand Prix igjen…)

Brooklyn bru, mor mi Gudrun og Bodil. Og høyt der oppe kommer Lauvåa ned fra fjellet.

For meg er det greit å vite hva jeg skal vise fram som det beste av Sunndal. Oftest blir det Elverhøy og Leikvin, senere gamle riksvegen fra Grøa og opp til Fahle. Med Hoås, Brooklyn bru, Røhjellan og alt det fine denne strekningen har å by på. Lauvåa ypper seg oppe mot himmelen, men er ikke særlig stor nede ved brua. Vannet går nok litt hit og dit på veien. Driva er større enn på nasjonaldagen. Varmen gjør sitt til at vinteren blir med elva ned fra fjellet og ut til fjorden. På veien er den et prektig skue. «Jeg kunne ha flyttet hit,» sier mor mi, surnadalingen.

Liljekonvallen – en duft av storhet. Som en god champagne.

Det blir en tur ut i Knutsliøya, også. Vi velger noen andre stier enn den vanlige turstien. Går ned mot Driva der brukaret etter den gamle hengebrua på Grøa fortsatt står. Går opp igjen, følger den fine stien i retning Torske bru. Liljekonvallen pynter opp, den begynner å vise seg i all sin stas. Vi tar med noen hjem til stua. Det er noe spesielt med liljekonvallen. Noe eksklusivt. Naturens beste champagne.

Phillipshagen er farger, dufter og mye kaos. Noko må gjerast.

Phillipshagen har jeg ikke nevnt. Helt bevisst. Det er helt greit å være i hagen, men ikke særlig mer. Potensialet er enormt. I hagen like ved Leikvin, Elverhøy, Driva og alle fjella. Men så lenge alt får vokse vilt, er ikke en gang en rhododendron særlig til skue – selv om fargene en slående vakre.  Et arboret er en systematisert samling av trær og busker. Jeg vet ikke hva det riktig navnet på en usystematisk samling er, med Phillipshagen hører i alle fall til i den kategorien. Det kosmetiske nivået er for lengst forlatt. Her kreves robust og faglig handling.

Våren pynter opp i hagen.

Tilbake til det som er bra, som naturen selv steller med. På en varm og solrik 18. mai er Sunndal noe av det vakreste du kan ønske deg. Fossene vokser i fossenes rike. Min favoritt, Skorga, er allerede kraftfull. Tulipanene ute i hagen har endelig tatt sjansen på å komme fram, og nede i andre hagen blomstrer et nytrimmet syrintre. Mor mi får med seg litt av dette hjem til Surnadal. Til vasen i stua si.

Takk for denne helga. Så langt!

Ole M

Så heldige vi er, som får gå på slike stier.
Tuftene etter gammel hengebru på Grøa. Noen som kan litt om historikken?
Lauvåbrua står fortsatt og byr på rom for vatnet fra fjellet. Men konstruksjonen er i ferd med å svikte….

17. mai-tale på Grøa 2019

Gratulerer med dagen, alle sammen!

Toget på Grøa. Flagg og snødekte fjell.

For 205 år siden i dag ble grunnloven underskrevet på Eidsvoll.. Det er mange år, det. Men ikke i et historisk perspektiv. Der er grunnloven ganske så ung. Det er litt rart å tenke på. At vi ikke trenger å gå lenger tilbake enn til min tipp-tipp-tipp oldefar Isak, født 1775, før vi møter ei tid der Eidsvoll-mennene enda ikke hadde møttes. Der det fortsatt ikke var skrevet noen kontrakt mellom folk i landet, som jo grunnloven er.

Kjørereglene for det Norge vi kjenner var fortsatt ikke skrevet under på.

Jeg skal komme litt mer tilbake til Eidsvoll og grunnloven etter hvert. Det er jo tross alt på grunn av den vi står her i finstasen i dag. Ikke fordi arbeidsgiveren eller rektoren tilfeldigvis ga oss en fridag i finværet.

Grøa samfunnshus. Og høyt der opp står Hoåsmannen og passer på oss. Naturens eget kunstverk.

Ja, for det ble jo en riktig fin dag. Med fineste flagget mot friske vår-farger. Og med Hoås-mannen som passer på oss rett opp bak huset her. Hoås-mannen er naturens eget kunstverk. Det er ikke noe tull her på Grøa. Vi trenger ikke leie inn kunstnere til utsmykking. Kunsten har funnet seg plass selv her, gjennom tusener av år. PÅ et sted jeg har lært å sette stor pris på. Med elva som renner forbi på ei side, og verden som er på tur opp mot Oppdal på den andre. Hva de skal der, vet ikke jeg. Jeg synes vi har det mer enn bra nok her nede i dalføret.

Grøa har sitt eget korps. Vi klarer oss selv med både marsjer og Ja vi elsker. Takk for innsatsen til alle i korpset.

Eget korps har vi også. La stortromma til Peder Magne dundre i mange år ennå. Venstre fot fram først, var det ikke slik? Ett to, ett to. Korpsmusikken hører 17. mai til. Jeg spilte selv i Surnadal skolemusikk i mange år. Tuba. Det var turné hver 17. mai. Bæverdalen og Stangvik, Skei og Bøfjorden. Det var grusveier og motbakker, regn og motvind i tubaen.

Til slutt var det middag på Surnadal hotell. Snakk om luksus og artisttilværelse. Kanskje jeg kan vikarere på Grøa om det blir krise en gang. Skikkelig krise.

Det blir litt jobb før man er i mål med de 12-13 minuttene talen skal vare…

DEN STORE DAGEN: Tja, hva skal man ellers snakke om 17. mai. Som ikke blir for pompøst eller påtvungent moralsk, for kjedelig og altfor langt. «Du rabler vel ned noe, du som skriver så mye til vanlig,» var det ei som sa. «Bare si noen ord. Det er ikke så farlig. Ingen som hører likevel,» sa en kompis i Surnadal. Ja, takk for den, da – tenkte jeg. Hvem som hører, skal ikke jeg legge meg oppi. Men ting som skjer 17. mai er ikke noe vi bare slurver unna. Det er en dag vi har forberedt oss på. Gledet oss til. Plener er blitt klipt, blomster plantet. Bunader og annen finstas funnet fram. Beste maten og drikken blir satt på bordet. Da kan ikke jeg kommer her bare med noe tull som jeg kom på i forbifarten.

Ane i farta. Full frihet i trygge omgivelser.

FRIHET: Derfor fortsetter jeg likså godt med det største ordet av alle; nemlig frihet. Retten til å gjøre som en vil innenfor det lovverket og de kjørereglene vi i er blitt enige om å ha. Frihet er med andre ord det motsatte av underkuelse og tvang, diktatur og lovløshet. Frihet er luft under vingene og et liv i trygge omgivelser.

Jeg leste et innlegg av Erling Outzen her en kveld. Der han skrev om Grunnloven, at den selvsagt langt ifra var perfekt da den kom, og der ha refererte til Daniel Kahn som sa at «Frihet er et verb». Fordi et verb uttrykker hva som skjer, hva noen gjør og utvikler – altså handling.

Det som da menes, er at frihet og frigjøring ikke må tas for gitt. Ikke engang etter 205 år. Handler vi ikke, tenker vi ikke, passer vi ikke på – kan sterke og noen ganger farlige

krefter få for stor makt og rane til seg den friheten og de rettighetene folk har kjempet for og fått. Derfor blir det så riktig å si at Grunnloven og signeringen av denne, var starten på demokratiet vårt. Ikke den endelige oppskriften. Det er opp til oss å pleie og gjødsle. Det er opp til oss å engasjere oss. For eksempel hadde bare menn med eiendom stemmerett i 1814. I dag har alle det. Stemmeretten er folket sin rett. Men den kom ikke av seg selv. Ikke uten noen gode verb…. Å kjempe, å ville, å respektere…

Halsakoret synger Ja vi elsker ved minnesmerket over falne sjøfolk i andre verdenskrig. Byen er Liverpool, året 2018.

BURSDAG: I to år har jeg feiret 17. mai Liverpool. I fjor var Bodil og jeg der sammen med Halsakoret og Sunndal musikkforening. Riktignok feiret vi den 19. mai, det vil si første søndagen etter 17. mai – slik skikken er i Liverpool. Vi var 58 i tallet. Det ble noen utrolige dager med 17. mai-feiringen som et høydepunkt. Da Halsakoret sang nasjonalsangen nede på piren ved minnesmerket over falne sjøfolk, kjentes det utrolig sterkt.

Vi hadde vind i håret, sola i øynene og utsikt over elva Mersey mot Birkenehad – dit hvor mange norske skip ble bragt inn i 2. verdenskrig. Det var følelsesladde minutter i ettertankens tegn. Til minne om de mange tusen som mistet livet på havet i andre verdenskrig. I frihetens tjeneste. Senere ble det konsert med både kor og korps i den skandinaviske kirken.

19. mai 2018 ble en gripende dag. En jeg vil minnes resten avlivet. Fordi den omsluttet både minnene, kunnskapen, historien, omtanken, nærheten, respekten og fellesskapsfølelsen.

Maja Kristine i den flotte russelua si, sammen med søster Frida Oline og bror Henrik. Glade unger i fineste 17. mai-stasen.

BARNAS STOR DAG: 17. mai er barnas store dag. Forventningene er skyhøye. Jeg tipper at mange våknet tidlig i dag og var klar for første isen i åtte-tida. 17. mai er et møte med gleden og fellesskapet som jeg tror setter seg i ryggmargen til mange av dem som roper høyest i 17. mai-toget. Det er finstas og skrubbsår på knærne. Det er trygghet blant venner og familie, og unntak for alt regelverk som omhandler mengde is og gotteri en midtuke-dag. For akkurat det kan nemlig være alvor. Maja på fem år kalte sin mor til seg en kveld etter at hun hadde lagt seg, og sa alvorstynget: «Vet du hva, mamma? Han bestefar Grøa han spiser gotteri på onsdag.»

Moren måtte selvsagt spille rystet. Men smilte nok litt for seg selv da hun gikk ut. Også i forvisning om at Maja hadde forstått noe vesentlig; nemlig at regler og lover er til for å følges. Familiens grunnlov.

Det er herlig å møtes på denne måten. Med is, brus og sekkeløp. Takk til komiteen på Grøa for strålende jobb.

MØTEPLASSENE: Da jeg holdt tale på Grøa 17. mai en gang for lenge siden, snakket jeg en del om melkerampene – om møteplassene som var blitt borte. Det er ikke blitt bedre siden den gang. Butikken er borte, barnehagen og miljøet der likeså. Dette utfordrer små lokalsamfunn. Hvor skal vi da møtes? Hvordan skal vi bli kjent med hverandre? Eller få anledning til å hilse.

Dessverre blir den gode praten ansikt til ansikt et stadig sjeldnere fenomen. Vi har for få møteplasser, og vi tror vi har for dårlig tid. Det kimer i telefonen, og vi haster videre hver til vårt. Lukker døra bak oss og stenger verden ute. Nabohuset kan godt skifte eier uten at vi merker det. Små duppeditter gir oss alt vi ber om av informasjon med noen tastetrykk. Verden velter inn i stua med alle sine muligheter. Men egentlig tror jeg den (verden) er i ferd med å bli mindre for hver og en av oss. Inni hodene våre. Der mye sentreres om vår egen lille sfære. Vår egen lille stamme. Om likes og treff. I en liten sirkel. Igjen; melkerampen bør gjenoppstå. Både helt konkret og i overført betydning. Selv en hvitmalt benk ville ha gjort nytte for seg. Vi må rett og slett utfordre den digitale verden. Fortelle at det er mennesker dette handler om. Fellesskapet og varmen. Ikke tastetrykk.

Vi har vært ungdommer vi også. Spilte i band og fant på mye rart. Men det gikk da på et vis…

UNGDOM: Det har vært mye fokus på ungdom og oppvekst i Sunndal denne vinteren og våren. Slik som andre steder, har vi våre utfordringer. Ikke alle finner sin plass i A4-ramma, noe jeg egentlig synes er bra. Alle må ikke være like. Holder alle til i den nevnte rammen, blir ikke dette særlig interessant og framgangsrikt.

Vi som er voksne og godt voksne i dag har – forhåpentligvis – våre sett av verdier. Vår egen lille grunnmur som vi bygger våre liv på. Det er viktig at vi bringer disse verdiene videre til neste generasjon. Ikke med å moralisere og være bedrevitere, men med å snakke sammen. Se hverandre. Bryte ned tabuer. Innse at verden forandrer seg og krever nye tilpassinger. Akkurat som Grunnloven.

Jeg også var ung en gang. Og er slett ikke like stolt over alt jeg stelte i stand. Men det gikk da på et vis. Mye takket være at vi hadde ansvarlige voksne rundt oss. Foreldre, lærere og andre. Som så oss. Selv om kjøreregler ble utfordret, ser jeg i dag troskyldigheten i det hele. Vi var snille gutter, barn av vår tid. Og foreldrene var foreldre av samme tid, bekymret og veldig glad i barna sine. Selv om det kunne oppleves noe utfordrende enkelte ganger. Jeg er sikker på at mor mi tenker noe av det samme i dag. «Dette klarte vi greit sammen». Og det skal vi gjøre i dag, også. Greie det sammen. Vise styrken av fellesskapet.

Mye handler om å ville og tørre i livet. I så måte er jeg en beundrer av bunadsgeriljaen. Så fikk jeg sagt det, også.

Ha en fin dag videre!

Ole Magne Ansnes

Rett og slett vakkert

Pønsj og Wok i vakker samklang.

Tre varmegrader ute, full sommer inne. Med sangere i full harmoni, lekne og hundre prosent sikre i sin sak. Fra Taube til Bremnes og Vamp, fra Prøysen til Sinatra og Beatles. Ikke en eneste sur tone så langt øret kunne høre den drøye timen konserten varte. Jeg snakker om Pønsj og Wok i Øksendal kirke i kveld. Den første søndagskvelden i mai. Med snøvær nesten helt ned til nysådde kornåkre og grønne plener.

Pønsj er fra Kristiansund. Tre menn, tre damer. Wok er noen flere til å lage samklang. Fire damer, fem menn. Lørdag sang de i Kristiansund kunstforening, søndag var Øksendal kirke så heldige å få besøk av de to ensemblene.

Kirkerommet passet de to vokalgruppene helt utmerket.

For å starte med slutten. Vi får et ekstranummer. Ok da, sier sanger Bjørn Hovde smilende. Så sprer alle sangerne seg rundt om i kirken. Står ved sidene, framme og bak. Kyrie eleison begynner så smått å fylle kirkerommet. Og vi sitter midt i musikken. Midt i den krystallklare klangen. De høye tonene, bassen som nesten får kirkegulvet til å vibrere. Det er mektig. Og så riktig tenkt av sangerne. Ved å stå slik, byr de på seg selv, kommer nær et ganske så stort publikum. Sang er en ting. Presentasjon og kommunikasjon noe annet. Her får vi alt på en gang.

Jeg innrømmer det gjerne; ofte synes jeg konserter blir for lange. Kan fort komme til å kjede meg, enten det er rock eller akustisk musikk. I Øksendal kirke gikk tiden veldig fort. Ja, jeg kunne faktisk ha sittet der lengre. Hørt enda mere sang. Hørt enda flere fine verbale introduksjoner til sangene. Gjort på denne måten, begynner det hele å bli en forestilling. Der har mange mye å lære av Pønsj og Wok.

Wok på scenen sammen med Vamp i november i fjor. De tok med seg to Vamp-sanger til konserten i Øksendal.

De to vokalensemblene har sangere som virker hundre prosent sikre på det de gjør. Rett på. Så klinger det klokke rent. Ingen nøling. Jeg blir imponert av slikt. Jeg som har sunget mye, men aldri i kor. Bare i band og noen andre sammenhenger. I cirka 45 år. Så noe har jeg da lært og erfart. Derfor mener jeg meg litt kvalifisert til å si at Pønsj og Wok begir seg ut i harmonilandskap som ikke er helt enkelt å få til å låte skikkelig. Dette er høyt nivå. Som krever musikalitet til terningkast seks. Et nordmørssamarbeid av de sjeldne på det området jeg driver med til vanlig, nemlig kultur.

Hva vi fikk høre? Tja, jeg tok ingen notater, men mener å huske det meste. Folk koste seg og drømte seg borte. I «Den fyrste song» og «Liten fuggel». Smilte og lot seg rive med i «Tango for to» og «Se for et vær det e». Eller når ensemblene møttes i samklang i «In my life» av selveste The Beatles.

Og til slutt altså; Kyrie eleison. Rørende vakkert. Takk for en fantastisk konsert!

Ole M

Når fly ikke flys

På tur ut fra Liverpool via Manchester airport.

Vi har booket om reiser, kjøpt nye reiser, flydd omveier, kjørt drosje med Gary fra London til Liverpool, prøvd i timevis å nå supporten i SAS, fulgt med på nyheter og bare håpet det beste – uten noen bekreftelse av noe slag fra SAS.

FAR OG SØNN: Johan Ivar og undertegnede. Ut på tur til Liverpool. Her fra Anfield fredag kveld. 5-0.

Så kommer vi til flyplassen i Manchester og møter dyktige og smått humoristiske Serena. «Hvorfor valgte dere meg,» sier hun oppgitt, men med glimt i øyet. Hun tar fatt på oppgaven med å ordne opp i doble bestillinger og usikre avganger. I løpet av 15 minutter er alt i boks. Refusjoner og hjemreise er sikret. Via Stockholm og noe ventetid. Det er noe med å møte den rette. Da går alt så meget bedre. Slik er det i livet.

PÅ TUR: Berga. Alt i boks til hjemturen. Takk til Serena bak skranken.

Vi møtte Serena. Den rette.  I disse streiketider med så å si null support ut til reisende (9 timers ventetid på søndag), unner jeg alle å møte ei som henne. Som ikke stresser – men som tuller litt, slenger noen kommentarer, tar de riktige telefonene og ordner det SAS-supporten ikke kunne hjelpe oss med. Ikke det at vi trengte så mye hjelp, egentlig. Vi har vært ute noen vinterdager før. Men når det ER kaos, når Johan Ivar MÅ hjem til jobb på torsdag, da er det en BEKREFTELSE vi trenger. På at alt er ok. Eller at det ikke er det.

SØSKENBARN. Johan Ivar og Bendik. Sistnevnte er pilot og skal begynne i SAS neste uke.

Men; når dette er sagt, vet jeg at det er noen tusen der ute som nå maser konstant på de stakkars hjelperne i SAS. Dette er ikke enkelt. Men; SAS er jo heller ikke noe filleselskap som flyr noen lokale ruter i utkanten. Kanskje bør de sørge for å være bedre forberedt på situasjoner som dette? Streik er jo ikke en oppfinnelse av i går. De første streiker i Norge var i bergverksdriften på 1600-tallet…

KULTUR: Mektige Liverpool Cathedral. Topp ti av de største i verden.

Hvorfor har Johan Ivar og jeg så vært i England? Ja, hvorfor er man i England? Det kan være mange grunner til det. Fotball, musikk, annen kultur, historie, slekt, shopping, byliv…. For oss er dette alltid en blanding av mye. Selv er jeg i overkant begeistret for byen Liverpool. Jeg håper det blir mye tid til byen og fotballen i årene som kommer.

SUPPORTERE: Jamie Webster synger for 800 i hagen på Hotel Tia før Huddersfield-kampen.

Vi bodde på Hotel Tia denne gangen, et steinkast fra Anfield stadium. Det var artig å se hotellet i drift. Bodil og jeg er jo medeiere i prosjektet, og har fulgt utviklingen av hotellet helt siden starten. Det er lett å la seg imponere over det enorme trykket rundt Hotel Tia på kampdager og helger. Det skal litt til å håndtere 800 gjester i hagen og baren. Men det aller meste går bra. Dyktige folk styrer på og jobber, nordmenn og lokale briter hånd i hånd. Hotel Tia er på mange måter blitt en del av Anfield-miljøet til daglig. Mange lokale jobber der, og de ser at disse nordmennene som har slått seg til der med sine prosjekter og drømmer, virkelig bryr seg om dem og lokalmiljøet. Der ligger noe av svaret på hvorfor dette er blitt en suksess, tror jeg. Pluss den enorme kontaktflaten deler av eierskapet har.

VI FANT: Johan Ivar fant sin stein blant flere tusen brostein utenfor Anfield.

Johan Ivar har fått sin egen brosten utenfor Anfield stadium. Med navn på. Vi skulle prøve å finne den blant tusener av steiner. Jeg må si at letingen føltes noe håpløs i starten. Vi gikk i gang med en plan, et system, men begynte etter hvert å improvisere. Noen andre ble også med. Bendik, blant annet. En times leting ga ingen resultater. Så vi gikk på Liverpool-shopen i stedet. Handlet noe småtteri. Gaver, helst. Så var Johan Ivar søkk borte. Han ble funnet ute blant stenene. På ny leting etter steinen sin. Og han fant den. Til stor glede og tilløp til jubel. Artig.

HISTORIE: Det er alltid fint med en spasertur i området rundt hjemmet til John Lennon. Strawberry Fields er like ved. Jostein og Ragnhild og familien bor også en liten spasertur unna.

Ellers ble det fine dager i regn og vind og sol. Tenker jeg nå når jeg sitter i Stockholm og skriver. 5-0-seier til Liverpool, hyggelige møter med folk, deriblant slekt. Lange spaserturer i parker og langs elva, handel, mat og god drikke. Cavern, så klart, og hyggelige Ilforno, The Hub, Albert dock, Bold street og Liverpool Cathedral. Pluss en tur ut til Strawberry Fields og Woolton med den suverene lunsj-restauranten Coast. I Liverpool er det bare å ta for seg av alt som er hyggelig og spennende.

LEILIGHET: Her bygges det. Bodil og jeg har kjøpt leilighet i sjuende etasje. Den blir ferdig til jul.

Det blir ny tur til sommeren. Da har forhåpentlig SAS-pilotene kommet seg i arbeid igjen. Det er litt dumt med fly som ikke flys. Har vi erfart den siste uken. Men det er sikkert gode grunner til at flyene står. Den debatten skal jeg ikke legge med oppi her…

(takk til Serena, Jamie, Gary, Camilla, Jostein og flere med dem)

Ole M

HOTEL TIA: Hotellet er elsket av supporterne og mange andre.
PERFEKT STED: Coast i Woolton er et perfekt sted for lunsj.
LETING: Ikke enkelt å finne sin egen sten her. Men; Johan Ivar klarte det.
CAVERN: Hyggelig møte med noen belgiere nede på Cavern Club.
GAMBLING: Litt gambling på Anfield før kamp. Jeg tippet så klart 5-0…..
ANBEFALES: Prøv The Hub neste gang du er i Liverpool!
TAKK: Hote Tia, takk for denne gang.
Vi er på vei. Serena ordnet opp. Fremst der framme sitter en pilot som flyr!
VOKTERE: Liverbirdene oppe på Liver Building passer på byen.