Et eventyr oppe på Kjeåsen

Norge er et utrolig fint land. Ja vi elsker. Tenk å dra til strender og varme bygater når du har Rosendal, Kjeåsen og Hardangervidda. Sier jeg. Som skal til Liverpool i august. Men det er liksom noen annet. Synes jeg.

Sterkt å møte ei slike dame. Oppe der ingen skulle tru.

Det føles sterkt å stå på trappa oppe på Kjeåsen og snakke med Bjørg Wiik (88), som eier stedet og er der hver sommer. Om vinteren bor hun på Tveita i Oslo, der hun vokste opp. I 1967 kom hun til Kjeåsen. Bjørgs søster, Guri, kom etter i 1975. Der drev de med sau og dyrket jorda. Bjørg drev ute, Guri styrte alt inne. Arbeidsfordelingen var grei. Og alt var på stell. Sauene fikk det beste fôr, iblandet planter som holdt dem unna sykdom. Dyrlegen ble aldri kalt til Kjeåsen. Så døde Guri i 1999. Det ble en brå forandring på livet oppe på denne ikke så lett tilgjengelige gården, 520 meter over havet oppe fra Eidfjord.

Makan til utsikt..

Bjørg drev gården videre fram til 2011. Da sendte hun vekk sauene. Det var hennes livs tyngste avgjørelse. 80 år gammel var kapittelet som sauebonde over. Da hadde det vært bilvei opp til gården siden 1974, anlagt av Statkraft i forbindelse med Sima Kraftverk.

Mye å snakke om, mye å se på.

I dag er Bjørg oppe på Kjeåsen fra påske og til langt på høst. «Du trives her?» spør jeg. Og innser umiddelbart at spørsmålet er håpløst dumt. «Ja, uten hadde jeg ikke vært her siden 1967,» sier hun og smiler. Inne i stua sitter håndverkere og venter på at vår lille gruppe skal dra igjen. De driver med vedlikehold av husene. «Skal du holde alt ved like både ute og inne på et slikt gammelt sted, med hus og jord, kreves det mye. Det vet jo du som jobber med kultur,» sier hun. For vi har allerede presentert oss for hverandre. Delt noen korte personalia.

Minner skal tas med hjem.

Dette året tar Bjørg imot gruppebesøk tre dager i uken. Men ikke etter 17.00. Vår gruppe med reisende fra Sunndal og Surnadal og omegn er heldige som ikke ventet med turen til nesten år. «Nei, nå er det slutt. Dette er siste året jeg tar imot grupper her,» sier hun. Nede i kjelleren selges det små suvernier. Kopper og kort. Bodil og jeg tar med oss litt av hvert. Turen til Kjeåsen gjør inntrykk.

Elin Kvale og barnebarnet Lisabeth

Det er Elin Kvale ved turistkontoret i Eidfjord som guider oss oppover de bratte veiene til Kjeåsen. Hun forteller om den rike kommunen, om kraftproduksjon, om turistene og cruisebåtene – og om historien og livet til Kjeåsen og folkene der oppe. Hun er en utrolig dyktig guide. Med seg har hun barnebarnet Lisabeth på åtte år. Ei kvikk og trivelig jente. Som er på ferie i Eidfjord. Til vanlig bor hun i Alta.

Svein Aarnes vil gå stien opp neste gang..

Det tas mange bilder, og noen drømmer om å kunne gå stien ned til sjøen. «Det skal jeg gjøre om jeg kommer tilbake hit,» sier Svein Aarnes. Andre slår av en prat med Bjørg, som tar seg god tid oppe på trappen. Hun må vel bli lei av alt maset, tenker jeg. Men neida, det avviser hun. Hun synes det er hyggelig med besøk.

Passer ikke helt for buss….

Vi kjører nedover den bratte veien, en stor opplevelse rikere. Jostein manøvrerer bussen helt utmerket. «Du er en av de beste sjåførene,» sier guiden Elin. Som også tar oss med bortom anlegget til Statkraft, der det nå er blitt stengt for gjester. Terrorfaren satte en stopper for dette. «Veldig synd,» sier Elin. «Vi hadde så mye å fortelle om anlegget og historien.» 

Denne bloggen kommer tilbake med flere opplevelser. Fra Rosendal, ikke minst. Og fra andre ting vi har sett og vært med på de siste dagene. I kveld er vi kommet til Beitostølen. En annen verden. Uten fjorder og bratte lier. Men fint likevel.

Ole M

Dette møter deg når du kommer opp stien.
Dyra blir godt tatt vare på oppe på Kjeåsen.
Jaja, det går sånn akkurat.
Oppe på Vøringsfossen
I Baroniet Rosendal.

På tur til hjertet av Norge

«Dette kan da umulig gå bra,» tenker jeg når vi møter en trailer på tur ned fra Sognefjellet tirsdag ettermiddag. Men sjåfør Jostein får lirket oss forbi. Jeg mistenker ham for å ha en jukseknapp der han gjør bussen smalere. Eller: så er han en svært dyktig sjåfør.

På tur ned fra Sognefjellet. Dette ser rimelig håpløst ut…..

Det er Dompen AS som er på tur med Trollheimen Turbuss og 41 gjester. Vi har kjørt oss midt inn i det vakreste av Norge. Med Sogndal, Flåm, Lærdal, Voss og Eidfjord. Der vi nå har slått oss ned for to netter. I morgen venter kraftmuseet i Tyssedal og Baroniet Rosendal, konsert med Bjørn Eidsvåg og omvisning og tre-retters middag i baroniet. Vi lever herrens glade dager i over tjue varmegrader. Tar oss god tid og koser oss.

Elveseter Hotell. Et kunstverk av et sted.

Vi startet med Lom og Elveseter hotell på tirsdag.  Parkerte ved den 34 meter høye sagasøylen, der Harald Hårfagre troner på toppen, før vi gikk inn til en aldeles nydelig lunsj. Å komme til Elveseter, er som å komme inn i et kunstgalleri. Med originaler av Tidemand, Mæhle, Wentzel og mange flere, pluss treskjæring og andre kulturskatter. I nærmere 150 har familien Elveseter tatt i mot gjester i Bøverdalen. Dette fortalte Inger Elevseter litt om etter måltidet. Hun representerer sjette generasjon drivere, og gjør ikke skam på arven. Hyggelig og imøtekommende. Hele stedet bærer preg av dette. Av kvalitet, historie og gjestfrihet.

Fornøyde damer på toppen av Sognefjellet. Turen er i gang.

Senere stoppet vi på Sognefjellshytta, kjente på over tjue varme grader 1400 meter over havet. Kronglet oss nedover forbi Turtagrø og endte til slutt i Sogndal. Hofslund Hotell tok godt imot oss. Hyggelige folk, god mat og perfekt utsikt utover Sognefjorden. Oppe på torget støtte vi på Gjest Bårdsen, og lenger opp hørte vi bruset fra Fosshaugan stadion. Eller Campus ett eller annet, som det heter i dag. Nå var det kanskje ikke noe jubel der i åtte-tida onsdag morgen. Det var sikkert bare en innbilning.

Trivsel i Sogndal tirsdag kveld.

Som sagt; nå er vi kommet til hotellet vårt i Eidfjord. Utsikten er fortsatt nydelig, for den som har fått rom på andre siden av gangen. Jeg ser bare fjell, og det har jeg sett før. Vi kan tenke tilbake på en innholdsrik dag. Med Flåmsbana som et høydepunkt. Fra null til 866 meter over havet i løpet av ei mil og en time. Spektakulært. Og faktisk ganske så avslappende. Én million mennesker reiser med banen hvert år. Vi så heldigvis ikke så mye til dem. Selv om jo toget var fullt. Så klart. Vi endte opp i Voss. Dette fine stedet.

På tur med Flåmsbana. Huldra dukker snart opp i Kjosfossen. (Foto: Bodil Tafjord)

Nå skinner sola over takene her. Det er sydenvarme inne på rommet. Om en halvtime er det middag. Vi skal kose oss i kveld.

Tora Valset og Kjosfosssen.

Ole M – på tur i Norge

Huldra i fossen. (Foto: Terje Tafjord)
På tur med Flåmsbana.
Åshild og Sølvi på oppdagelsesferd i Lærdal.
Sjåfør Jostein Tøfte puster ut mellom alle svingene, tunnelene og fjordene.
Sognefjellshytta.
Leif Aalmo, undertegnede og Sagasøylen på Elveseter.
Egil og Ingrid ute på nye opplevelser. Denne gangen på Flåmsbana.
Enda et glimt fra Elveseter.
Hardangerbrua – 1380 meter lang.
Bodil og Gjest Baardsen. De møttes i Sogndal.

Midt i hjertet av Norge

«Dette kan da umulig gå, tenker jeg når vi møter en trailer på tur ned fra Sognefjellet tirsdag ettermiddag. Men sjåfør Jostein får lirket oss forbi. Ja, jeg mistenker ham for å ha en jukseknapp der han gjør bussen smalere. Eller: så er han en svært dyktig sjåfør.

Her blir det trangt….ja, nesten umulig. Det gikk bra.

Det er Dompen AS som er på tur med Trollheimen Turbuss og 41 gjester. Vi har kjørt oss midt inn i det vakreste av Norge. Med Sogndal, Flåm, Lærdal, Voss og Eidfjord. Der vi nå har slått oss ned for to netter. I morgen venter kraftmuseet i Tyssedal og Baroniet Rosendal, konsert med Bjørn Eidsvåg og omvisning og tre-retters middag i baroniet. Vi lever herrens glade dager i over tjue varmegrader. Tar oss god tid og koser oss.

Elveseter Hotell, et utrolig sted. Kunst, kultur, godt mat og trivsel.

Vi startet med Lom og Elveseter hotell på tirsdag.  Parkerte ved den 34 meter høye sagasøylen, der Harald Hårfagre troner på toppen, før vi gikk inn til en aldeles nydelig lunsj. Å komme til Elveseter, er som å komme inn i et kunstgalleri. Med originaler av Tidemand, Mæhle, Wentzel og mange flere, pluss treskjæring og andre kulturskatter. I nærmere 150 har familien Elveseter tatt i mot gjester i Bøverdalen. Dette fortalte Ingrid Elevseter litt om etter måltidet. Hun representerer sjette generasjon drivere, og gjør ikke skam på arven. Hyggelig og imøtekommende. Hele stedet bærer preg av dette. Av kvalitet, historie og gjestfrihet.

Sognefjellet. Mye Norge på en gang.

Senere stoppet vi på Sognefjelleshytta, kjente på over tjue varme grader 1400 meter over havet. Kronglet oss nedover forbi Turtagrø og endte til slutt i Sogndal. Hofslund Hotell tok godt imot oss. Hyggelige folk, god mat og perfekt utsikt utover Sognefjorden. Oppe på torget støtte vi på Gjest Bårdsen, og lenger opp hørte vi bruset fra Fosshaugan stadion. Eller Campus et eller annet, som det heter i dag. Nå var det kanskje ikke noe jubel der i åtte-tida onsdag morgen. Det var sikkert bare en innbilning.

Trivsel utover kvelden i Sogndal.

Som sagt; nå er vi kommet til hotellet vårt i Eidfjord. Utsikten er fortsatt nydelig, for den som har fått rom på andre siden av gangen. Jeg ser bare fjell, og det har jeg sett før. Vi kan tenke tilbake på en innholdsrik dag. Med Flåmsbana som et høydepunkt. Fra null til 866 meter over havet i løpet av ei mil og en time. Spektakulært. Og faktisk ganske så avslappende. Én million mennesker reiser med banen hvert år. Vi så heldigvis ikke så mye til dem. Selv om jo toget var fullt. Så klart. Vi endte opp i Voss. Dette fine stedet.

På tur med Flåmsbana

Nå skinner sola over takene her. Det er sydenvarme inne på rommet. Om en halvtime er det middag. Vi skal kose oss i kveld.

Ole M

Leif og jeg og Sagasøylen på Elveseter.
Fornøyde damer oppe på Sognefjellet.
Åshild og Sølvi nyter livet i Lærdal.
Sagasøylen. 34 meter høy.

Noen forhold varer livet ut. Takk, Lynyrd Skynyrd .

Lørdag kveld satt vi tre generasjoner på Wembley Arena og ventet på Lynyrd Skynyrd. Bandet jeg har fulgt siden tidlig 70-tallet. Noen forhold varer livet ut. Ikke alle blir skilt.

Tre generasjoner på tur. London med masse opplevelser. Lynyrd Skynyrd, School of Rock, parker, sol, shopping og mye mer.

Salen koker av forventning. I kveld skal Lynyrd Skynyrd ta avskjed med London. De skal gi seg. Helsa til en av grunnleggerne, Gary Rossington, er for skral. Turnelivet er over. Jeg skal se dem for sjette og siste gang. Linn Bente og Johannes for første gang. Vi er tre generasjoner på en slags pilegrimsferd. Vi er en del av Skynyrd Family. Det er omtrent som å være på The Kop på Anfield. Et uangripelig fellesskap. High five. Klemmer. Jeg ser ikke noen jeg ikke liker. Johannes får oppmerksomhet. Han er muligens den yngste blant de 12500.

Johnny van Zant. Broren til Ronnie som døde i flykrasjet. En utrolig vokalist og formidler.

Så smeller det. Legendene fra sørstatene kommer med lyn og torden. Med tre gitarer som gråter og hyler. Som dundrer i et tungt komp. Det er allsang og tårer, gnistrende rock’n roll, fantastiske musikere og en vanvittig bra lyd. Alt på en gang. Johannes på 10 år gliser bredt. Dette er mye tøffere enn han hadde ventet. På gitarsoloen i Freebird må ti-åringen opp av stolen. Det blir utøvd luftgitar på høyt nivå. Sånne fine familieselskaper kjennes gode og verdifulle.

De falne. Hedres på alle Skynyrd sine konserter. Tøffe liv. Mye uflaks.

Igjen: Skynyrd Family. Simple Man. Gamle bilder ruller over skjermen bak bandet. Alle de falne på veien. 12 stykker i tallet. Ronnie, Bob, Allen, Jo Jo, Ean, Leon, Hughie, Bill, Cassie, Steve, Dean og Ed. Sistnevnte med riffet til Sweet Home Alabama på samvittigheten. Ed King. Det fatale flykrasjet i 1977 satte en stopper for Lynyrd Skynyrd. Da var de på sitt beste. Tre i bandet omkom.

Min første og siste Skynyrd-billett. 1997 og 2019. Og et Skynyrd-glass.

Det tok ti år og noen forsøk på solokarrierer før de ble samlet igjen. Siden har de spilt. Med ulike besetninger. Bare Garry Rossington er igjen. The only living boy. Min helt. PÅ Wembley bærer jeg så klart ei skjorte med bilde av Gary på. Av alle personer jeg ville ha møtt, står han blant de øverste på listen. Sammen med Jimi Hendrix, Keith Emerson, Martin Luther King, Einar Gerhardsen, Toralf Engan, Gjermund Eggen, Allen Collins og Knut Hamsun.

Gary Rossington. The man. The only livin’ boy. Min helt!

Så er det slutt. Vår lille verden inne i Wembley Arena koker. I halvannen time har alt annet vært stengt ute. Vi er lykkelige og triste på en gang. Nå er det over. Men musikken vil leve videre. En del av livet mitt gikk akkurat av scenen. Jeg glemmer alt jeg har av skjorter og jakker og går ut. Henter dem etterpå. Da er salen tom. Bare riggere jobber på scenen. Birmingham neste for Lynyrd Skynyrd.

Noen folk på Wembley. Pink med konsert på stadion, Skynyrd i Wembley Arena.

Ute i Wembley-kvelden er alt kaos. Vanvittig med folk. På stadion har Pink spilt. Nå møtes publikum fra både Arena og stadion. Vi kikker nedover mot togstasjonen. Der står ei kø på cirka fem ganger sunndals befolkning. Heldigvis har jeg en liten taxi-avtale i bakhånd. Men; jeg lurer på hva den er verdt. Ringer og sjekker. «Alt ok,» sier en stemme på telefonen. «Dere vil bli plukket opp om noen minutter.» Noen minutter blir til 45 minutter og noen flere telefonsamtaler. Da blinker noen lys nede i krysset i alt kaoset. Vi er lokalisert. Setter oss inn i bilen. «For en kveld,» sier sjåføren. «Snill kar,» sier Johannes. Og vi blir kjørt til hotelldøra i Kensington. Vi gir ham fem pund ekstra.

Litt av en reise. Så glad for at jeg fikk bli en bitteliten del av den.

Jeg har opplevd Skynyrd på Rockefeller, Spektrum og Frognerbadet i Oslo, i Helsinki ishall, Manchester Arena og Wembley Arena. Så kom de aldri til Bergen. Da sto jeg og Bjørnar og Gunn Heidi der med billetter. På plass i byen. En snøstorm på Hardangervidda stoppet bandet. En håpløs nedtur. Mitt forhold til Bergen ble satt på en hard prøve. Byen er fortsatt ikke Bergen og laget har aldri vært Brann. Bodil og jeg skulle høre Skynyrd og Deep Purple i København. Vi tenkte å gifte oss der.  Så ble bandet rammet av sykdom. Både planlagt konsert og giftemål ble avlyst. Året er vel 2003. Dette har jeg ikke fortalt til noen før. Men nå vet dere det. Vi giftet oss året etter, og er fortsatt sammen. Men noe Skynyrd-bryllup ble det ikke. Det var en av mine beste planer som gikk i vasken den gangen.

Lynyrd Skynyrd i Oslo Spectrum i juni 2009. Jeg og Johan Ivar var der.

Jeg kunne ha skrevet en bok om mitt forhold til Lynyrd Skynyrd. Jeg aner ikke hvor mange plater og cder jeg har av dem. Noen hundre, vil jeg tro. Jeg har bøker, biografier, skjorter og andre ting. «Lyden av Lynyrd Skynyrd, pappa, det er deg, det,» sa Gunn Heidi for lenge siden. Og jeg husker en gang på Kvendbø. Gården jeg vokste opp på og drev i nesten tjue år. Jeg parkerte bilen ved låven, slik jeg brukte. Åpnet døra og hørte lyden av rock’n roll fra stua. «Tomorrows goodbye,» med Skynyrd overdøvde all fuglesang og fossedur. Inne satt to jenter og enset ingenting. Gjorde kanskje lekser? Jeg husker ikke helt. Men en ting husker jeg: Jeg tenkte at noe – NOE – hadde i alle fall gått helt greit.

Manchester april 2015. Synne og jeg et sted der oppe i amfiet. En fantastisk dag.

Hele vår familie er Skynyrd Family. Synne har opplevd dem live, det samme har Bodil, Linn Bente, Johannes og Johan Ivar. Jeg kjøpte lp-en Second Helping tidlig på 70-tallet. Tror det var på Play Time i Trondheim. Balladen om Curtis Lowe finnes på den platen. Ingen kunne spille blues som ham. Old Curtis. Old Skynyrd. Takk for turen, sier jeg bare.

Masse musikk å ta av. Heldigvis.

Ole M

Takk for den utrolige kvelden, Lynyrd Skynyrd.
Noen Skynyrd cd-er. Av det mer sjeldne slaget…
Helsinki i 2009. Bodil og jeg var på tur.
Skynyrd family.

Tyrol. Et eventyr. En fest.

Innsbruck. Bergisel. Kitzbühel. Tyrol. Alt dette lyder kjent. Fra sportssendinger og andre sammenhenger. Nå har du sjansen til å bli med dit. 15. september går turen fra Sunndalsøra. Det er Dompen, Komfort Reiser og Trollheimen turbuss som inviterer. Fortsatt har vi noen ledige plasser.

På omvisning i Bergisel-bakken. Bildet er fra 2007.

Jeg husker første gangen jeg sto på toppen av Bergiselbakken og skuet utover vakre Innsbruck. Det var som å komme rett inn i ski-historien. Nesten uvirkelig. Toralf Engan, Per Bergerud, Anders Jacobsen, Bjørn Wirkola, Lars Bystøl – alle har de vunnet i Bergisel. Og flere med dem. Det har vært timer foran tv-en. Nervøse opplevelser. Vi tok heisen opp. Slik hopperne gjør. Bakkerekorden er 138 meter. Godt over hundre meter lenger enn det jeg har hoppet. Svært få ting er mindre aktuelt enn sette utfor fra toppen. Så vi tok heisen ned igjen.

Full fart på Tyroleraften.

Men; turen til nedover Europa blir mye mer enn hopphistorie. Til dem som ikke har opplevd en ekte Tyroleraften, kan jeg love at en heidundrende opplevelse. Dans, flotte drakter, musikk, noe god drikke og masse lykke og svette. Tyrolerkvelder går ikke over med det første. Det er bare å henge med så lenge man klarer. Med tilbakeblikk på alle turene vi har arrangert, er det ingen som har kommet skuffet ut av en Tyroleraften.

På toppen av St. Johann. Opp med taubanen.

Da har jeg fortsatt ikke kommet til turen høydepunkt, Knødelfesten i St Johann. Dette er dagen bøndene henter ned kyrne sine fra fjellet. En stor dag. Med prosesjon og hurrarop, tusenvis av folk, musikk og full fest. Dette foregår lørdag 21. september. Dagen før er det konsert på torget. Den skal vi så klart få med oss. Jeg har opplevd både Todalsfestival og laksefestivaler. Dette kan fort overgå tidligere meritter. Og så er det midt i en ånd jeg liker. Med landbruk, bønder, dyr og fest og moro for folk flest. Har man vokst opp under Skarfjellet, er det helst slik man føler og tenker.

Det er bare å se fram til herlige dager i St. Johann og Kitzbühel.

Ellers går det an å se fram til båttur, damplokomotiv og ikke minst; mulighet og tid til en dag i flotte Kitzbühel. Taubanen opp til Hahnekamm. Jeg gleder meg. Der oppe er det restauranter og turstier og en flott utsikt. Her er det enda verre å sette utfor enn i Bergisel. Sjansene for å overleve anses som mindre. Så hold dere til taubanen og turstiene. Dessuten er det jo ikke snø… Men; man må jo ikke opp i noen taubane. Den koselige byen Kitzbühel har mye å by på. Butikker og små kafeer.

På tur. Vi blir fort en familie… Bildet er fra vinterens VM i Seefeld.

Det tar litt tid å kjøre nedover til Østerrike. Men; vi kan love at det bare blir trivelig. Båtturen Oslo-København er et fint avbrekk, med hyggelig lag og litt av hvert å finne på. Bodil og jeg har drevet med ulike turer i mange år, hele tiden i samarbeid med Anders Lien og hans selskap. Vi trives stort med disse turene, og har etter hvert også satt opp egne turer både innenlands og til England. Jeg kan ikke komme på at jeg har en eneste negativ opplevelse på tur med grupper i buss eller fly. Bare hyggelig folk. Og masse nye venner. Noen av oss er nesten blitt familie.

Vakre Innsbruck. Sett fra toppen av Bergisel.

Så da er det bare å kapre en av de ledige billettene til Tyrol. Send sms til Bodil Tafjord, 90996685. Så sender vi program. Vi sees!

Ole M

Glimt fra St. Johann.
Tyroleraften i Innsbruck.
Elva Inn. Noe av det første du møter på i alpene.
Holger og jeg øver før kveldens opptreden et sted i Tyrol.

Ville og vakre Sunndal. En forelskelse.

Stikk Ut er formidabel suksess. Store opplevelser og felles turglede. Og mye god helse. Det beregnes cirka 100 kroner i helsegevinst per tur. Det betyr at helsegevinsten, bare i Sunndal, nærmer seg en halv million kroner allerede etter halvannen måned med Stikk Ut 2019. Det er intet mindre enn fantastisk.

Bodil på tur opp til Vollasetra. Bratt, ja. Men overkommelig og tilgjengelig. Og setra der oppe er bare utrolig fin. All ære til KNT.

Per 16. juni er det 4414 registrerte turer i Sunndal. Antall deltakere har akkurat passert 1000. Stikk Ut er blitt en folkevandring. Den forteller heller ikke hele historien. Det er nemlig mange der ute, på fjelltopper og nede i daler, som ikke registrerer seg på Stikk Ut sine sider. Dermed er tallet høyere. Adskillig høyere, tror jeg. For eksempel: Forrige lørdag var jeg på Ekkertind. På turen møtte jeg rundt tjue fjellgåere. Noen snakket jeg med. Men bare et par av dem var registrert i Stikk Ut. «Vi går likevel, vi,» sa en surnadaling og smilte. Og lurte litt på vei og retninger. Heldigvis er jeg blitt litt kjent i sunndalsfjella. Og kan svare for meg. Sånn noenlunde, i alle fall.

JOKKERDALEN. Utrolig vill og vakker. Men rimelig trygg.

Lørdag registrerte jeg med som nummer 255 inne i Jokkerdalen. Så var det vel noe lignende på Børsetkjerringa i dag. Rundt 250. Det fine med begge disse turene, er at du kan finne enda flere naturopplevelser. Dalavatnet er ikke langt unna Jokkerdalen, Kjerringvatnet er et godt alternativ når du skal ned fra Børsetkjerringa. Vi har en natur ut av en annen verden. Sunndal er rett og slett vill og vakker. Og tilgjengelig. Det skal ikke mye til før du er midt inne i villskapen. Stikk Ut-turen opp til Vinnu er det beste eksemplet. Cirka 500 meter oppover stien. Så er du midt inne i fossen. Altså; Sunndal er raus på opplevelser. Byr på seg selv rett ved siden av riksvegen.

Jeg rydder utsikt for fiskerne. Og får en naturopplevelse på kjøpet. Der Lauvåa kommer ned.

Jeg har ikke vært særlig flink med Stikk Ut-turene i år. Det har vært altfor mye annet å drive med. Turer, arbeid og ikke minst; vedarbeid ved fantastiske Lauvåa. Dette er og blir mitt favorittområde i Sunndal. Hoås, Solem og videre oppover, Brooklyn bru og Lauvåa med stillheten og villskapen. Der kan det dukke opp tanker du ikke visste fantes.  Til og med en og annen idé. Men; der kan det også være helt tanketomt. Under hjelmen. Mens motorsaga går. Kun rutine og gammel kunnskap. Motorsag og vedklyving med øks burde vært en del av Stikk Ut. Da hadde jeg ligget mye bedre an. Nå står jeg bokført med 6 turmål. Det er jo helt forfedelig.

Børsetkjerringa. Og langt der bak: Flånebba. Et annet Stikk Ut-mål.

Dagens tur opp til Børsetkjerringa var litt slitsom. Etter fotballcup og grillmiddag i Surnadal stoppet jeg bare på oppe i Børsetlauvet. Kroppen kjentes bra ut. Utstyrt med ei vannflaske og ingenting annet, nådde jeg Børsetberget helt greit. Så ble det verre. Det ble rett og slett et slit. Arrangøren av turen hadde heller ikke lagt inn noen pauser. Men opp kom jeg. Alt dette i sterk kontrast til fredagens tur til Dalavatnet. Da var det masse energi. Følte meg som en blanding av Warholm, Ellefsæter og Fantomet. Lang steg og tilløp til løp i motbakke, utrolig fornøyd kar. Men; det er vel slik det er. Når man ikke driver målrettet trening. Når trua er større enn forstanden.

På tur opp til Rennsetvatnet. Flott utsikt.

Lykke til videre med årets Stikk Ut-sesong! Jeg skal bidra med alt jeg kan framover. Plutselig slår vi alle rekorder. I verdens fineste natur!

Fra Ekkertinden. Helt grei utsikt…

Ole M – som takker for turen så langt. (Og snart kommer det mer. Fra vakre Innerdalen, Åmotan, Flånebba og enda noen flere turmål)

PS; jeg prøver å promotere Liverpool på alle topper nær 1000 meter. Utrolig barnslig. Joda. Jeg vet. Men noe skal man jo finne på. Og saken er god. Verdens beste by fortjener all mulig oppmerksomhet.

Vinnu. Noen hundre meter opp fra riksvegen. Sunndal byr på store opplevelser.
Jeg rakk en fotballcup før turen til Børsetkjerringa. Maja Kristine scoret mål og var veldig fornøyd.
Og for to helger siden var det Hydro Cup med Emil… Det er ikke hver helg man rekker så mye Stikk Ut.
Dalavatnet. En favoritt. Om du går litt lenger enn til Stikk Ut-turen i Jokkerdalen.
På tur opp til Ekkertind. Litt snø må man tåle i juni.
Litt villskap hører turen til. Jokkerdalen. Helt trygt.

Mr. Ødelagt. Proud to be red

Jeg har sittet alene i kveld. Vel hjemme fra Hydro Cup i Sunndal startet finalen. Og Liverpool scoret før jeg hadde fått IPA-en ut av kjøleskapet. Grei straffe. Håndballkeeper. Nå er jeg bare Mr. Ødelagt. Stjålet fra sangen til Jokke. Men bare tittelen. I sangen til Jokke går det meste til et visst sted som starter på H… I kveld ble alt annerledes. Alt ble bare himmel.

Selveste John Aldridge og meg… Stort øyeblikk.

Jeg er Liverpool-supporter fra innerste beinmarg. Har fått med meg fire hjemmekamper denne sesongen. Inkludert den avgjørende hjemmekampen mot Napoli. 1-0. Liverpool var videre en gang tidlig i desember. Vi jublet som besatt. Senere er det bare blitt verre. Jeg har ikke fått sett flere CL-kamper live, men det har holdt med tv. Siste kampen mot Barcelona var blålysene på vei mot Grøa. Eller kunne vært. Jeg gikk i kne og tørket tårer. Bodil presenterte det hele på facebook. Etter at jeg sa ok. Jeg har fått noe oppmerksomhet på disse klippene, for å si det mildt. Folk har grått med meg, kommentert og lurt litt på min mentale helse. Jeg kan si at den er helt ok. Verken mer eller mindre.

Johan Ivar og Ludvig. Da er vi tre generasjoner gale gutter.

Jeg elsker Liverpool by og fotballklubben. Min bror og familien bor der borte. I kveld var de til stede i Madrid. Jeg måtte så klart prioritere Hydro Cup… I dag er jeg supporter av verdens beste fotballklubb. Jeg er venn med verden beste supportere. Jeg har venner både lokalt, som Roger, Svein Roger og Dag Magnus, og borte i Liverpool. Dette, Jamie, Gillian og Gary, dette er kvelden vi har drømt om. Så er jeg gift med ei som elsker Liverpool. Vi har til sammen fem barn som gjør det samme. Ingen av dem synes jeg er gal. I vår familie er det helt normalt å tørke tårer når Liverpool vinner. Vi er familien Mr. Ødelagt.

Mine venner…

Lykke til, sa Roger Furu da vi skilte lag på kulturhuset i halv ni-tida i kveld. Hand-shake mellom menn. Halvtimen før kamp. Som har levd i håp og tro i så mange år. Ikke vunnet noen pokaler. Nå er vi der, Roger. Vi uslåelige.

Her skal vi bo. Om noen år. Noen måneder i året.

Akkurat nå er jeg se glad at jeg sannsynligvis skriver bare tull. Takk til far min som fikk meg til å forstå at det måtte settes av tid til tippekamper. Liverpools første seier i tippekampene var 10. januar 1970 mot Stoke på bortebane, 0-2. Da var jeg 11 år. Og allerede frelst. Lyn og Liverpool. Slik har det fortsatt. Slik vil livet fortsette. Nå kommer Liverpool til å dominere Europa. Kan ikke forstå annet.

Jordan Henderson. Jeg unner deg alt godt..

Liverpool har verdens beste manager. Liverpool har verdens beste keeper. Og Liverpool har Origi. Han ingen trodde på i fjor høst. Nå har han fikset pokalen med tre scoringer på de to siste kampene. Plutselig er Origi blitt verden beste spiss. Jeg vil ha ei skjorte med Origi på ryggen. Skriften på ryggen om at alt går an. Når du aldri gir opp, når dine kamerater fortsetter å tro på deg. Origi har skrevet seg inn i Liverpools historie for all framtid. Jeg er rørt så det holder.

Byen over alle byer. Mektig.

I kveld gjorde vi en grei jobb. Ingen stor kamp. Men det som trengtes. Gleder meg til nye turer til byen over alle byer. Seriestarten er allerede booket. Nå er vi konger av Europa. Jeg setter punktum som Mr. Ødelagt. Hva hadde livet vært uten Liverpool (Svar: Mye kjedeligere). «

Hydro Cup. Man venter på finalen…