Når godt voksne menn gråter en skvett….

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg måtte tørke en tåre eller to da Skrtel satte inn 4-1-målet. Manchester City var beseiret. Definitivt. Jeg kan ikke huske å vært så inne i kampen fra tv-stolen på lang, lang tid. Må nesten tilbake til Istanbul….Og jeg vet hvorfor. Jeg var så innmari stolt. Over laget. Liverpool. Over de eminente spillerne og det fantastiske spillet. Over å være Liverpool-supporter. Førsteomgangen var fra en annen planet. Vi kunne ha ledet med seks-sju-mål. Vi nøyde oss med to.

Jeg er kulturarbeider. På heltid. Profesjonelt. Det betyr masse inntrykk. Siste uken har jeg hørt både jazzlegenden Arild Andersen og virtuosen Odd Nordstoga på konsert. Jeg har møtt masse folk. Ledet møter, arrangementer og kulturturer. Jeg er godt fornøyd med innsatsen og responsen. Blide folk hele veien. Fantastiske kulturopplevelser. Likevel ble Liverpool-seieren lørdag kveld i egen klassen. I alle fall emosjonelt. Jeg satt i stua. Klappet og ropte. Oppførte meg unormalt. Noen ganger så jeg meg litt beskjemmet rundt. Var det noen der? Neida, bare Bodil i naborommet. Hun kikket innom av og til. Går det bra med deg…???….

Visst gikk det bra. Hælsparket til Can, drømmeredningen til Mignolet og engasjementet til Klopp. Lallanas, Couthinhos  og Firminos elegante og overlegne teknikk og spill. De fikk de lyseblå til å se ut som guttespillere fra dalstrøka innafor… Clyne, Moreno, Lovren, Lucas og Milner – herregud for et lag. Jeg syntes det var synd på Rodgers da han måtte dra. Mest fordi jeg ønsket at han skulle lykkes. Det gjorde han ikke. Nå spiller Klopp en fotball på et helt annet nivå med samme mannskapet. Med andre ord; det er ikke uvesentlig hvem som leder laget. For å si det mildt. (mulig landslaget ha noe å lære der?)

Klopp hopper og spretter, skjærer grimaser og smiler. Han fekter og slår ut med hendene. Så smiler han igjen. Plutselig er de andre managerne i ligaen glemt. Hvem bryr seg om  en Wenger, Van Gaal eller Pellegrini. Eller The Special One. Vi har den alle andre misunner oss. Jürgen Klopp. Han gir av seg selv til alle, ikke minst til spillerne. Oppmuntrer og klemmer. Og han får i tifold tilbake. Av spillere som spiller for HAM. Og for supporterne. Dette kan bli noe stort. Virkelig stort.

Joda, jeg er opprømt i kveld, Har spist pinnekjøtt og kålrabistappe. Hørt på Kiss og Kari Rueslåtten. Funnet meg en Gammel Oppland og juleøl fra nord. Men ingenting overgår scoringen til Martin Skrtel. Da holdt jeg på å dø.  

Ellers har jeg det bra!


Fra en kamp tidligere i høst, mot Aston Villa.

 

En kommentar om “Når godt voksne menn gråter en skvett….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s