Olemans’ store ferieblogg (Del 2)

Et barnebarn i livet: Victoria er bare litt over to uker gammel, likevel har hun rukket to turer til Elgsethytta i bymarka i Trondheim. Ikke dårlig. Jeg tror Victoria blir litt av ei jente.

Victoria – et midtpunkt med ny lue.

Torsdag formiddag var vi på tur, to stolte foreldre og fire minst like stolte besteforeldre. Innover i flott terreng, noen ekstra lett på foten akkurat denne dagen, etter RBKs maktdemonstrasjon mot Norrkøping kvelden før.  Med tre årskort på Lerkendal i turfølget spøker du ikke med slike prestasjoner. Vi passerer Gråkollen og skitrekk, små vann og noe som ligner multemyrer. Noen skyer og litt skodde dekker for sola og litt av utsikten. Men ikke verre enn at vi ser både Lensvika og Vanvikan når vi kommer fram og går opp på utsiktspunktet like bak hytta. Trøndelag er et fint sted.

Det er ikke alltid hovedpersoner trenger å gjøre så mye ut av seg. Noen er markant tilstede selv om de sover. Victoria er slik. Hun er midtpunkt og allerede en sjarmør. Ligger der i den nye lua si, som Bodil strikket kvelden før, mens vi nyter Elgsethyttas kaker og kaffe og gjestfrihet. Vi er så heldige som får slike gaver midt i ferietiden. Ei lita jente som skal være med oss framover i livet. Som vi skal passe på og skjemme bort, og selvsagt prøve å lære noen triks om å leve liv. Men foreldrene er ikke så rent dumme. Så jeg regner med at de vil ta grovjobben og det viktigste. Så får vi besteforeldrene krydre det hele så godt vi kan.


Vi er på tur. Vidar, Tone, Johan Ivar, Ingrid og Bodil. Pluss en fotograf.
 

Odd Nordstoga synger om at «Ein farfar i livet» skulle alle ha. Om «ein bessfar å vende seg til». Snur jeg på det, vil jeg si at det er ikke så verst å være besteforeldre, heller. Oppleve at Christian kikker strengt på Maja når hun roper bestefar til meg, mens han sier: «Bestefar Grøa er bestefar mitt». Eller når du får lille Victoria i hendene første gang. Noe så skjørt og vakkert. Uten bekymringer og uten skjold. Prisgitt vår omsorg. Heldige Victoria som kom til oss. Andre havner på verre steder. Hver dag. Victoria er mitt og Bodils åttende barnebarn. Åtte små personligheter. Helt ulike, men likevel like. Fordi de er våre. De beste i verden. Johannes, Andrea, Christian, Ane, Emil, Maja Kristine, Henrik og Victoria.

Bedre start på en sommer enn å få et nytt barnebarn kan man ikke få. Ingrid og Vidar, Tone og Johan Ivar; Takk for turen og godt lag. Victoria og utsikt over halve Trøndelag. Hva mer kan man forvente av en formiddag en helt vanlig torsdag?


En av de bedre utgavene av Bøfjord.

Det har vært fine feriedager. Det har vært trimturer og sjokoladekake, dugnadsarbeid og bursdagen til Synne. Så ser jeg fram til lørdagen. Da er jeg invitert på 70-årsdagen til Bøfjord IL. Jeg vokste opp med denne fotballklubben. De var like viktig som Lyn og Liverpool. Heltene mine spilte på Bøfjord, og det beste av alt; faren min kjente spillerne og kunne snakke med dem. Jeg holdt meg på avstand og var rimelig stolt. Tenk at han, faren min, bare kunne slå av en prat med Peder Snekvik, Harald Aasbø  eller Edvard Sættem. For ikke å si Kjell Bøe. Keeperen, som var så god at det gikk nesten ikke an. Lørdag kveld skal jeg intervjue noen av disse spillerne på scenen under selve festkvelden. Det er av de mere ærefulle oppdragene jeg har fått. Jeg gleder meg veldig!

Ole M Ansnes


Kongelhjellan – hyggelig å møte Ola og Gunhild Jacobsen


Jeg har plukket ripsbær fra egen hage!


Andrea på bursdagen til Synne

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s