Vi hadde vel en drøm…

 

Orpheus høsten 1977.

Olemans’ store ferieblogg (del 7): En småsvett Kjell Wågbø kommer imot oss på Gardermoen. Han har mistet bilnøklene. Går for å sjekke i sikkerhetskontrollen. Nytteløst, så klart. Der passer de på alvorligere ting. Tannkremtuber, colaflasker, fin konjakk og slikt. Men ære være dem. Pass på. Aldri har det vært så mange galninger der ute.

Etter turer med tog, rulletrapper, undergrunn, fly og 8,5 kilometer med føtter var vi hjemme igjen fra Liverpool onsdag kveld. Både jeg og Kjell uten bilnøkler. Helt fantastisk. Jeg la igjen min i Liverpool, Kjell mistet sin på turen. Vi fikk høre det fra flere, for å si det slik. Helt fortjent, så klart. Selv om jeg la fram nøkkelen, lett synlig, på bordet på hotellrommet. Slik at Bodil enkelt skulle se den?


Kjell midt i rushet, Undergrunnen i London. Mens han fortsatt hadde bilnøkler…

Ergo måtte det bringes en nøkkel til Molde. Synne ordnet opp i situasjonen. Kjørte 20 mil for å  berge oss. Det var bra vi reiste fra Molde og ikke fra Gardermoen, som det hender at vi gjør. Men det var jo utgjort, da. At begge tabbet seg ut. Men jeg vet hvor min nøkkel er. Den ligger i resepsjonen på Days Inn i Liverpool. Tage henter den. Kjell sin ligger litt et sted mellom Heathrow og Molde. For vi vet at den ble med toget fra Liverpool. Han viste den nemlig fram på Heathrow. Litt på skjemt. For å vise hvor greit det var å ha bilnøkkel. Vel, det straffet seg. Den lønner seg ikke bli for kjepphøy, Kjell?.

Og nå står Hestholmen retrofestival for tur. Gamle gutter ute på spilling, Som skal vrenge noen flere toner ut av Stratocasteren. Om det finnes noen flere igjen, da. Det blir et noe amputert Orpheus som kommer. En trio. Litt forskjellig har kommet i veien. Men jeg, Helge og Per Olav stiller i «Trio de Orpheus», som Per Olav har døpt bandet. Jeg har spekulert og spilt i hele dag. Skal det bli en pen og pyntelig trio? Jeg tror ikke det. Har tenkt å vrenge Fenderen i en slags Neil Young-stil.  Håper det blir stygt med stil. Men noe skal bli pent. Det lover jeg. I den grad vi er i stand til å gjøre noe pent.

Orpheus levde noen år fram mot 1978. Jeg tar ikke sjansen på årstall. I ulike sammensetninger spilte vi sammen i fire år. På ei tid hvor Surnadal var fritt for band i vår sjanger. Bare Vårsøg holdt på. I en litt annen liga. Men vi hadde begge buss. Med navn på siden. På Todalsfestivalen 1977 sto bussene på samme ekra. To band. Tøffe gutter. Blekken og Gausemel og vi gutta litt der lenger bak. Senere ble vi godt kjent. Hadde blant annet en uforglemmelig jamsession ute i Levika i Tingvoll. Masse folk. Av uforståelig årsaker ble den stoppet av en mann i uniform?


Jostein (bror min), Gunhild og Anne (naboene) foran bandbilen i et eller annet herrens år….

Vi guttene ble voksne sammen i en Hanomag. Kjørte rundt alle helger med privatsjåfør. Ingen av oss hadde førerkort. Dette var sjåfører plukket med omhu. Bror min, Janus, Jon Kristian og sikkert noen flere. Øvingene i Sagatun kunne bli lange. Og det kunne etter hvert bli mange i salen. Øvingene kunne nesten bli som små spillejobber. Billaster kom for å være sammen med oss. Neste litt hippie-tid, det. På etterskudd.

Vi hadde vel en drøm.  Men hva den egentlig var, vet jeg ikke. Men vi var like ustrukturert som han som skrev om Royal Albert Hall. Vi lagde egne låter (jeg gjorde), og i ettertid hører jeg at det slettes ikke var så verst. Rare akkordskifter, mange temaer satt sammen – og alltid en enkel melodilinje. Gjerne med greie durer og moller. Det synes jeg er greit. Ikke ødelegg fine melodilinjer med akkorder som får tunga til å krølle seg.


Gitaren i midten har vært med meg siden 74. I helga skal den i aksjon… Verden beste gitar

Jeg brukte absolutt all tida mi på musikk den gangen. Jeg vil si i en periode på 10-12 år. Hundrevis av spillinger og opplevelser. Kilo på kilo med kjøpt vinyl. Konserter og festivaler. Men Orpheus vil alltid være noe spesielt. Og Colonial før det. Bandet som startet på Korsen Grendahus. Orpheus ble fortsettelsen, og bandet som faktisk hentet inn en hederlig andreplass i fylkesmesterskapet for band i 1977. Nesten 30 band var med. Jeg er fortsatt stolt over den prestasjonen. Vi spilte to av mine låter, som jeg så klart ikke husker lenger. Jeg har aldri skrevet ned noe. Men kanskje finnes det et opptak? Hvem vet?

Nå er Trio de Orpheus klar for Hestholmen. Nå vi bare får øvd litt. Men det bør gå greit. Spiller vi oss «åt skogen» får det stå sin prøve. Valsøyfjord tåler det. Der har det vært ymse musikk før. Av gutter med samme drømmen som vi. Som vi ikke helt visste hva var?

Ole Magne Ansnes (29.07.16)


Jeg og Lars. Alvorlig sveis. 1977 ?


Nydelige Stanley Park. Rett utenfor Hotel Tia

Det svinger på Cavern Pub, «broren» til Cavern Club

Kjell føler seg hjemme i Liverpool….

Vi tar en tur rundt i Hotel Tia sammen med Tage Herstad


Bodil i karusellen. Vi hadde en så fin tur!

Boblevann ved Mersey. Byen styggeste byggverk

Utsikt mot Mersey og Birkenhead. Fra Matou

Ned trappa i London. Vi er på tur mot Oxford Circus.

Første del av hjemreisen
 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s